Høykirkelig

Høykirkelig er betegnelsen på de kirkesamfunn og menigheter som praktiserer en høytidelig og liturgisk kristendom. Høykirkelige kirker er også kjennetegnet for å ha rikt utsmykkede kirker og gjerne også store kirkebygg og katedraler. Graden av høykirkelighet varierer sterkt fra kirkesamfunn til kirkesamfunn, og i en del tilfeller innenfor ett og samme kirkesamfunn.

Den katolske kirke og Den ortodokse kirke er blant de klareste eksemplene på høykirkelige samfunn, selv om man etter Annet Vatikankonsil har sett også mer lavkirkelige uttrykksmåter innenfor den katolske liturgi. Den lutherske og Den anglikanske kirke anser seg for å ligge midt mellom de høykirkelige katolske kirkene og de øvrige protestantiske kirkesamfunn. Den anglikanske kirke rommer et stort spenn, fra en høykirkelig del som har en liturgi som er til forveksling lik den romerske ritus til en lavkirkelig del med kalvinistiske trekk i gudstjenestelivet. Det har eksistert, og eksisterer fortsatt, høykirkelige retninger innen Den norske kirke. Mens Bønne-og Arbeidsfellesskapet Kirkelig Fornyelse, Pro Ecclesia og tidligere Samråd på Kirkens Grunn først og fremst organiserer teologisk konservative aktører i kirken, har andre geistlige forkynt en mer moderat teologisk høykirkelighet, blant annet sokneprest emeritus Torgeir Havgar. Etter hans virketid i Gamle Aker menighet i Oslo, intervenerte tidl. biskop Andreas Aarflot mot det som da ble oppfattet som tegn på at menigheten hadde beveget seg vekk fra Luthers lære.

Vanlige elementer i høykirkelig liturgi er formaliserte og faste messeledd, bruk av røkelse, fastlagte regler for prestenes messeklær og ritualiserte handlinger under feiringen. Enkelte kirkesamfunn har også brukt egne liturgiske språk, slik Den katolske kirke både har og jevnlig fortsatt har gudstjenester på latin og slik Den ortodokse kirke bruker gammelgresk som språk i sine gudstjenester.