William Laud

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Samtidig portrett av William Laud.

William Laud (født 7. oktober 1573, død 10. januar 1645) var erkebiskop av Canterbury og en av Karl I av Englands viktigste støttespillere. Han oppfordret kongen til å tro på monarkens guddommelige rett. På grunn av hans støtte til Karl og det absolutte monarkiet ble han halshugget under den engelske borgerkrig. Kongen led samme skjebne fire år senere.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Laud ble født i Reading i Berkshire, i en familie av nokså lav stand. Hans far var tekstilhandler, noe Laud var følsom overfor gjennom hele sin karriere. Han gikk på Reading School, og fikk så et stipend for å studere ved St. John's College i Oxford.

5. april 1601 gikk han i kirkelig tjeneste. Hans katolske sympatier og hans antipatier mot puritanisme, kombinert med et stort intellekt og dyktig organisasjonsevne, førte til at han snart ble kjent. Den kalvinistiske fløyen i Den engelske kirke var sterk på det tidspunkt, og Lauds tro på apostolisk suksesjon var vanskelig å svelge for mange. I 1605 måtte han, tildels mot sin vilje, vie Charles Blount, 1. jarl av Devon med en fraskilt kvinne. I 1609 ble han rektor i West Tilbury i Essex.

Han steg i gradene, og ble i 1611 president for St. John's College, i 1614 prebendar i Lincoln og i 1615 erkediakon i Huntingdon. Han ble konsekrert som biskop av St David's i 1622, og flyttet til Bath and Wells i 1626 og London i 1628. Takket være beskyttere som George Villiers, 1. hertug av Buckingham og kongen ble han i 1633 erkebiskop av Canterbury og dermed primas for Den engelske kirke. Som andre erkebiskoper i denne perioden var han også involvert i politikk, hvor han konsekvent støttet kongen og Thomas Wentworth, 1. jarl av Strafford. Man mener at han forfattet den kontroversielle Declaration of Sports som ble utstedt av kongen i 1633.

I 1630 ble han kansler ved University of Oxford, og involverte seg langt mer i driften av universitetet enn de fleste av sine forgjengere. Han gjorde viktige bidrag til nye statutter, som var ferdige i 1636. Fra 1633 til 1645 var han den femte kansleren for Trinity College i Dublin.

Høykirkelig politikk[rediger | rediger kilde]

Ordspillet «gi stor pris til Herren, og lite laud (ros) til Djevelen» var en advarsel til kongen, som skal ha kommet fra den offisielle hoffnarren Archie Armstrong. I tillegg til det åpenbare ordspillet på erkebiskopens navn, ble det også oppfattet som en henvisning til at Laud var liten av vekst, noe han hadde komplekser for.

Laud var en oppriktig anglikaner og en lojal undersått, og må ha blitt frustrert da hans puritanske motstandere anklaget ham for papisme. Strafford så puritanismen som en politik trussel, mens Laud så den som en trussel mot episkopatet. Puritanerne følte også at de var truet, på en tid hvor motreformasjonen gikk sin gang på kontinentet, og tredveårskrigen ikke gikk slik protestantene hadde håpet. Det var uunngåelig at de ville komme til å se Lauds høykirkelige politikk som en negativ utvikling.

Hans politikk var også influert av noe annet, nemlig et ønske om uniformitet i kirken. For ham var dette et oppriktig uttrykk for noe han mente lå til embetet, men for motstanderne, selv de som bare hadde minimalt avvikende syn, ble det oppfattet som forfølgelse. Dermed klarte han mot sin vilje å samle støtte for motstanderne av det anglikanske kompromisset. I 1637 ble William Prynne og to andre dømt til lemlesting – avkapping av ørene og brennemerking på begge kinn – for oppviglende snakk.

Intoleransen mot presbyterianisme strakk seg til Skottland, hvor den førte til opprettelsen av Covenanters og bispekrigene. Det lange parlamentet i 1640 anklaget Laud for høyforræderi, og han ble fengslet i Tower of London. Der ble han sittende gjennom den tidlige fasen av borgerkrigen.

Våren 1644 ble han stilt for rettetn, men saken endte uten at retten klarte å komme frem til en dom. Parlamentet tok saken, og vedtok til slutt en særlov som førte til at Laud ble halshugget på Tower Hill den 10. januar 1645. Han ble benådet av kongen, men dette ble ikke tatt til følge.

Han har minnedag på sin dødsdag både i Den engelske kirke og i Den episkopale kirke i USA.


Forgjenger:
 Richard Milbourne 
Biskop av St. Davids
Etterfølger:
 Theophilus Field 
Forgjenger:
 Arthur Lake 
Biskop av Bath and Wells
Etterfølger:
 Leonard Mawe 
Forgjenger:
 George Monteigne 
Biskop av London
Etterfølger:
 William Juxon 
Forgjenger:
 George Abbot 
Erkebiskop av Canterbury
Etterfølger:
 William Juxon 
Forgjenger:
 Richard Weston 
Riksskattmester
Etterfølger:
 William Juxon