George Villiers, 1. hertug av Buckingham
| George Villiers, 1. hertug av Buckingham | |||
|---|---|---|---|
.jpg) Geroge Villiers, malt av Peter Paul Rubens i 1625 | |||
| Født | 28. aug. 1592[1][2][3][4] Leicestershire | ||
| Død | 23. aug. 1628[1][2][3][4] (35 år) Portsmouth Greyhound Pub | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, diplomat | ||
| Embete | |||
| Ektefelle | Katherine Villiers, hertuginne av Buckingham (1620–)[5][6] | ||
| Far | George Villiers[5] | ||
| Mor | Mary Villiers, Countess of Buckingham[5] | ||
| Søsken | Susan Feilding, Countess of Denbigh[5] Edward Villiers Christopher Villiers, 1st Earl of Anglesey[5] John Villiers, 1st Viscount Purbeck[5] | ||
| Barn | Mary Stewart, Duchess of Richmond[5] George Villiers, 2. hertug av Buckingham[5][7] Francis Villiers[5][7] Charles Villiers, Marquess of Buckingham[7] | ||
| Nasjonalitet | Storbritannia | ||
| Gravlagt | Westminster Abbey | ||
| Utmerkelser | Hosebåndsordenen Knight Bachelor | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
George Villiers (født 28. august 1592, død 23. august 1628) var første hertug av Buckingham og en av favorittene til Jakob I av England og VI av Skottland. Han regnes for å være blant de hoffmedlemmer som har mottatt flest æresbevisninger og belønninger noensinne.[trenger referanse]
Tidlig liv[rediger | rediger kilde]
Villiers ble født i Brooksby i Leicestershire. Faren var den lavadelige George Villiers, og moren var Mary, datter av Anthony Beaumont fra Glenfield i Leicestershire. Hun ble tidlig enke, og sendte sin sønn til Frankrike sammen med John Eliot for å få ham utdannet for virke ved hoffet.
Denne utdannelsen passet ham godt.[trenger referanse] Villiers var en god danser og fekter, og lærte seg en del fransk. I august 1614 ble han introdusert for kongen, i det håp at kongen ville like ham.[trenger referanse]
Livet ved hoffet[rediger | rediger kilde]
Kongen skal straks ha fått en dyp kjærlighet til gutten, og kalte Villiers for sitt «søte barn og hustru».[trenger referanse] Kjærligheten ble gjengjeldt, og Villiers skrev til Jakob I: «Jeg elsker selvsagt din person så høyt, og forguder alle andre sider ved deg, som er mer enn noen enkelt mann noengang har hatt» og «jeg ønsker å leve i denne verden bare for sin skyld».[trenger referanse] Han fikk støtte fra fiender av den daværende favoritten, Robert Carr, 1. jarl av Somerset. Etter Overbury-affæren falt Somerset i unåde, og Villiers tok raskt hans plass.[trenger referanse]
Under kongens patronat utviklet han seg sterkt. I 1615 ble Villier slått til ridder som Gentleman of the Bedchamber, og han gikk raskt gjennom adelstitlene.[trenger referanse] I 1616 ble han baron Whaddon og vicomte Villiers, i 1617 jarl av Buckingham, i 1618 marki av Buckingham og tilslutt i 1623 jarl av Coventry og hertug av Buckingham. På grunn av uttynningen i adelen som hadde funnet sted etter tudortiden ble han dermed den høyest rangerte adelsmann utenfor kongefamilien.[trenger referanse] Blant andre titler han hadde var Master of the Horse, Lord High Admiral, Lord Warden of the Cinque Ports, samt at han var stattholder i flere grevskap.
Ekteskap[rediger | rediger kilde]
Den 16. mai 1620 giftet Villiers seg med Katherine Manners, datteren til Francis Manner, 6. jarl av Rutland. Hennes far protesterte mot ekteskapet, noe Villiers forsøkte å veie opp for blant annet gjennom å gi innbringende kongelige monopoler til hennes familie.[trenger referanse] Parlamentet begynte å etterforske misbruk av monopoler i 1621, og Villiers tok raskt Parlamentets side for å forhindre sanksjoner mot seg selv.[trenger referanse]
Utenriksaffærer[rediger | rediger kilde]
I 1623 fulgte Buckingham prins Charles (senere Karl I av England) til Spania for å finne en hustru til ham. De forsøkte å få ham gift med infanta Maria. Ekteskapsforhandlingene strandet da hennes far, Filip III, krevde at Charles måtte konvertere til katolisismen. Buckingham skal ha vært svært krass under forhandlingene, og hadde fornærmet sin spanske motpart så kraftig at den spanske ambassadøren bad Parlamentet om å få ham henrettet for sin oppførsel i Madrid.[trenger referanse] Men Buckingham sikret seg raskt popularitet da han kom hjem, ved å oppfordre til krig mot Spania. I 1624 lyktes han med å forhandle frem en avtale om ekteskap mellom tronarvingen og Henrietta Maria av Frankrike. Dette ble ikke tatt godt imot i England, ettersom hun var katolikk. Året etter sank hans popularitet ytterligere da han fikk skylden for den mislykkede von Mansfeld-ekspedisjonen for å ta tilbake Pfalz.[trenger referanse] Hans synkende popularitet betydde dog lite på det tidspunkt, ettersom kronprinsen tok tronen som Karl I.[trenger referanse] Buckingham var den eneste av Jakob Is hoffmedlemmer som beholdt sin posisjon under den nye kongen.
Buckingham ble satt til å lede en ekspedisjon for å gjenta Francis Drakes bragd: Å ta den spanske marinens hovedhavn i Cádiz og brenne flåten. Planen var taktisk god.[trenger referanse] Man skulle stige i land lenger opp langs kysten og marsjere inn i byen. Men styrkene var dårlig bevæpnet, dårlig trent og hadde dårlig disiplin. Da de fant et vinlager ble de rett og slett fulle, og angrepet måtte avbrytes.[trenger referanse] Den engelske hæren holdt en kort periode en liten havn lenger ned langs kysten, men ble så tatt ombord i skipene igjen.
Han ble så sendt vestover for å avskjære den spanske sølvflåten. Spanjolene fikk nyss om planene, og unngikk enkelt bakholdet som var planlagt. Buckinghams flåte gikk tom for mat og rent vann, og med mannskap som var syke og døende av sult og sykdom kom flåten seg såvidt tilbake til England i skam.[trenger referanse]
Det neste oppdraget var å forhandle med den franske regenten, kardinal Richelieu. Kardinalen skulle få støtte fra engelske skip i sin kamp mot hugenottene, mens England skulle få fransk støtte i kampen mot de spanske styrkene som okkuperte Pfalz. Dette kom ikke til noe, og Parlamentet var svært opprørt over tanken på at engelske protestanter skulle hjelpe kardinalen å kjempe mot franske protestanter.[trenger referanse] Dette styrket hos mange frykten for krypto-katolisisme ved hoffet.[trenger referanse]
Parlamentet forsøkte å stille Buckingham for retten på grunn av Cádiz-ekspedisjonen, men kongen oppløste forsamlingen før den kunne gjennomføre dette. Buckingham sørget for å få erklært krig mot Frankrike, noe som førte til at England var i konflikt med både huset Bourbon og huset Habsburg, to av de sterkeste dynastiene i Europa.
Død[rediger | rediger kilde]
I 1627 ledet Buckingham en ny ekspedisjon til Frankrike, denne gang for å unnsette hugenottene som var beleiret i La Rochelle. Han mistet 4 000 av en styrke på 7 000 mann.[trenger referanse] I 1628 var han iferd med å organisere et nytt forsøk, men den 23. august ble han stukket ned og drept i Portsmouth av John Felton, en marineoffiser. Drapet skjedde på grunn av en personlig konflikt mellom de to.[trenger referanse] Felton ble hengt for drapet i november.
Hertugen ble stedt til hvile i Westminster Abbey.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gran Enciclopèdia Catalana, oppført som George Villiers, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0071126[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Villiers, George, 1st Duke of Buckingham, oppført som George Villiers, 1st Duke of Buckingham[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, oppført som George Buckingham, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id buckingham-george, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e f g h i Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage person ID p10563.htm#i105627, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c The Peerage[Hentet fra Wikidata]
| Forgjenger: Ny opprettelse |
Hertug av Buckingham |
Etterfølger: George Villiers |
| Vicomte Villiers |