Edgar av Skottland

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Edgar I
Konge av Skottland
Navn: Etgair mac Maíl Choluim
Regjeringstid: mai 1097 - 8. januar 1107
Født: ca. 1074
Død: 8. januar 1107, Edinburgh
Foreldre: Malcolm III
og Sankt Margaret
Ektefelle‍(r): ingen
Barn: ingen

Edgar av Skottland (Etgair mac Maíl Choluim) (1074-8. januar 1107) var konge av Skottland fra 1097 til 1107. Han var sønn av Máel Coluim mac Donnchada (Malcolm III av Skottland) og Sankt Margaret. Edgar huskes for at den engelske kongen, normanneren Vilhelm Rufus tvang ham til å underkaste seg og ydmyke seg ved det engelske hoffet, og at den norske kongen Magnus Berrføtt fikk ham til å anerkjenne norske overherredømme over de ytre øyene.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Edgar krevde den skotske kongedømmet tidlig i 1095 etter at hans halvbror Donnchad mac Maíl Choluim (Duncan II av Skottland) var blitt drept av Máel Petair av Mearns, en støttespiller av Edgars onkel, Domnall Bán (Donald III av Skottland), på slutten av 1094. Hans eldre bror Edmund støttet Domnall Bán, antagelig for å skaffe seg en apanasje og en anerkjennelse som arving til den aldrende Domnall Bán som heller ikke hadde sønner.

Edgar fikk begrenset støtte fra Vilhelm Rufus, slik Donnchad mac Maíl Choluim hadde fått før ham. Imidlertid ble den engelske kongen opptatt av et opprør ledet av Robert de Mowbray, jarl av Northumbria, som muligens fikk støtte fra Domnall Bán og Edmund, slik skotske konger ofte gjorde ettersom nordlige England var innenfor deres interesseområde. Vilhelm Rufus dro nord med en hær i 1095 og i løpet av denne tiden tok Edgar selv kontroll over Lothian. Et charter som ble utstedt i Durham på denne tiden navngir ham «...sønn av Máel Coluim skottenes konge... eier alt land i Lothian og kongedømmet over skottene ved en gave av min herre Vilhelm, konge over engelskmennene, og ved arv på farsiden.»

Edgars krav hadde støtte fra hans brødre, Alexander og David. Den tredje broren, Ethelred var abbed av Dunkeld, og den fjerde, Edmund, var avskåret fra sine slektninger ved hans støtte til Domnall. Edgars onkel på morssiden, angelsakseren Edgar Ætheling, som han var oppkalt etter, ga også sin støtte ettersom hans navn er et av vitnene til charteret i Durham.

Underlagt engelske Vilhelm Rufus[rediger | rediger kilde]

Vilhelm Rufus tilbrakte 1096 i Normandie hvor han bekjempet sin bror Robert Curthose og det var ikke før i 1097 at Edgar mottok ytterligere støtte, noe som førte til at Domnall og Edmund beseiret i et hardt sammenstøt som var ledet av Edgar Æthling.

Selv om Geoffrey Gaimar har slått fast at Edgar var føydalt underlagt Vilhelm Rufus er det klart at avtalen mellom Rufus og Edgar var at sistnevnte skulle bli betalt 40 eller 60 shillings om dagen når han var ved det engelske hoffet. Den 29. mai 1099 fungerte Edgar som sverdbærer i en stor fest for å innvie Westminster Hall. Så lenge den engelske kongen levde var Edgar underlagt ham, men straks han døde unnlot Edgar å møte for det engelske hoffet, og var heller ikke tilstede ved kroningen av Henrik I av England.

Konge av skottene[rediger | rediger kilde]

Da Domnall og Edmund var fjernet var Edgar den ubestridte kongen av skottene, og hans regime synes å vært uten større kriser. Det skal bemerkes at Edgar ikke var arving til tronen ved førstefødselsrett slik senere konger ville være, ettersom Donnchad hadde en legitim sønn og arving i William fitz Duncan. Sett i sammenheng med Edgars overtagelse av makten er hans regime obskur. En minneverdig hendelse var hans gave til hans irske kollega, høykongen av Irland, Muircheartach Ua Briain. Gaven besto av en kamel, eller kanskje til og med en elefant!

Bøyde av for norskekongen[rediger | rediger kilde]

Egar av Skottland ble begravd ved Dunfermline kloster.

I 1098 signerte Edgar en fredsavtale med Magnus Berrføtt, Norges store krigerkonge, som etter at hans anstrengelser i Sverige ikke førte frem besluttet å knytte de norrøne områdene i nordlige Skottland og i Irskesjøen direkte inn under den norske tronen.

Avtalen mellom norskekongen og skottekongen besto i at Edgar måtte anerkjenne norsk overherredømme over de ytre øyene. Det vil si Orknøyene, Shetlandsøyene, Hebridene, Skye og flere av de mindre øyene mellom Hebridene og Man midt i Irskesjøen. Skotske historikere har en tendens til å underdrive denne avtalen som i realiteten viser at Edgar var en svak konge med all oppmerksomhet vendt sørover mot England, og isteden fokuserer på at Skottland ikke hadde praktisk nytte eller herredømme over nordområdene uansett.

Støtte av kirken[rediger | rediger kilde]

Edgars religiøse opprettelser inkluderte et priori ved Coldingham i 1098, assosiert med nonneklosteret ved Durham. Ved Dunfermline kloster i Fife søkte han støtte fra Anselm av Canterbury, erkebiskopen som Vilhelm Rufus hatet av hele sitt hjerte og tvang i landflyktighet, for at munkene som kan ha blitt utvist av Domnall Bánmed skulle kunne vende tilbake til hans mors religiøse institusjoner.

Død[rediger | rediger kilde]

Edgar døde i Edinburgh den 8. januar 1107 og ble gravlagt i Dunfermline kloster. Edgar giftet seg ikke og var i tillegg barnløs. Hans bror Alexander var hans anerkjente arving og etterfølger. Edgar ga også David en apanasje i «Cumbria», det tidligere kongedømmet Strathclyde, og kanskje også den sydlige delen av Lothian.

Edgar ble kjent som Den fredsommelige (the Peaceable).