Serbergran

Serbergran
	Serbergran i et arboretum i Finland
	Nomenklatur
	Picea omorika; (Panč.) Purk.
	Populærnavn
	serbergran
	Klassifikasjon
Rike	Planter
Divisjon	Karplanter
Klasse	Nakenfrøede planter
Orden	Bartrær
Familie	Furufamilien
Slekt	Picea
	Miljøvern
	IUCNs rødliste:
	ver 3.1 EN — Sterkt truet
	Fremmedartslista:
	LO — Lav risiko 2023
	Økologi
Habitat:	terrestrisk
Utbredelse:

Serbergran (vitenskapelig navn Picea omorika) er en sjelden bartreart. Den tilhører granslekten innenfor furufamilien.

Serbergrana vokser vilt i et lite område i det vestlige Serbia og den østlige delen av Bosnia-Hercegovina. Utbredelsen er begrenset til dalen til elva Drina. Det viktigste området for arten er mellom Višegrad og Srebrenica på begge sider av grensen mellom de to landene.^[2]

Den serbiske botanikeren Josif Pančić ble i 1855 fortalt om omorika, et sjeldent tre som vokste i dette området. Han gjorde mange forsøk på å finne dette treet, men lyktes ikke før i 1875. Tsjekkeren Emanuel Purkyně beskrev serbergran som en egen art i 1877.^[4]

Serbergran blir 30–50 m høy. Krona er smal og pyramideformet. Stammen er tynn, og maksimal diameter i brysthøyde er 72 cm. Veksten er svært rask. Nålene er flattrykt, 1–2 cm lange og opptil 2 mm brede. Konglene er eggeformede, 2–6 cm lange og 2–3 cm brede. Nye kongler er purpurfargede, mens fjorårets kongler er lysebrune.^[4]^[5]

De naturlige voksestedene ligger 800–1500 moh, som regel i nordskråninger. Arten vokser nesten utelukkende på kalkgrunn. Typiske voksesteder har høy luftfuktighet, jevnt fordelt nedbør over året, mye snø og lav vintertemperatur. Den kan danne rene bestander, men vokser som regel sammen med andre trær, som europeisk edelgran, vanlig gran, svartfuru, bøk, osp, rogn, sølvasal, eik og europahumlebøk.^[2]

Serbergran er en pionerart som vokser fram etter skogbrann eller andre omveltninger. Arter som tåler mer skygge, som vanlig gran, europeisk edelgran og bøk, fortrenger den etter at det har gått en tid.^[4]

Serbergran er vanlig plantet i hager i Norge,^[5] men brukes lite som skogstre. Arten er bare kjent forvillet fra ett sted nært Ringsaker kirke.^[6]

Treslaget brukes litt i treindustrien og til papir, men vokser sakte sammenlignet med sitkagran og vanlig gran. Arten er derimot populær i hager og parker på grunn av vekstformen, de tette nålene og fordi den tåler mange ulike typer jord. Serbergran tåler også mye luftforurensning og blir plantet i industriområder og i sentrum av storbyer. Den kan krysse seg både med svartgran og sitkagran.

Serbergran er svært sjelden i vill tilstand og er i sakte tilbakegang. Den er derfor rødlistet internasjonalt av IUCN.^[2]

I pliocen, i mellomistidene og i de første interstadialene i siste istid vokste serbergran, eller nære slektninger, side om side med vanlig gran i store deler av Europa. De utdødde formene regnes av og til som en egen art, P. omoricoides. Forholdene i den nåværende mellomistiden må være ugunstige for serbergran, og den har ikke klart å spre seg fra det lille refugiumet på Balkan.^[4]^[7]

Referanser[rediger | rediger kilde]

^ «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 14. april 2023. Besøkt 14. april 2023.
^ ^a ^b ^c ^d M. Mataruga m.fl. (2011). «Picea omorika». The IUCN Red List of Threatened Species. Version 2014.3. Besøkt 28. april 2015.
^ Hegre H, Solstad H, Alm T, Fløistad IS, Pedersen O, Schei FH, Vandvik V, Vollering J, Westergaard KB og Skarpaas O (11. august 2023). «Karplanter. Vurdering av økologisk risiko for serbergran Picea omorika som LO for Fastlands-Norge med havområder». Fremmedartslista 2023. Artsdatabanken. Besøkt 25. september 2023.
^ ^a ^b ^c ^d Jelena M. Aleksić (juli 2008). doktoravhandling (Genetic Structure of Natural Populations of Serbian Spruce (Picea omorika (Panč.) Purk.)). Universität für Bodenkultur Wien. – [1]
^ ^a ^b A. Mitchell, oversatt av I. Gjærevoll (1977). Trær i skog og hage. Tiden. s. 140–141. ISBN 82-10-01282-7.
^ «Serbergran (Picea omorika)». FremmedArt2012. Artsdatabanken. Besøkt 28. april 2015.
^ P. Corrado og D. Magri (2011). «A late Early Pleistocene pollen record from Fontana Ranuccio (central Italy)». Journal of Quaternary Science. 26 (3): 335–344. Bibcode:2011JQS....26..335C. ISSN 1099-1417. doi:10.1002/jqs.1459.