Sitkagran

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Sitkagran
Sitkagran
Vitenskapelig(e)
navn
:
Picea sitchensis
Norsk(e) navn: sitkagran
Hører til: graner,
furufamilien,
bartrær
Nasjonal rødliste (Norge):
Oppført på norsk svarteliste 2012 (SE)
Habitat: terrestrisk
Utbredelse: Nord-Amerika

Sitkagran (Picea sitchensis) er en art i slekten gran i furufamilien. Treet har navnet sitt fra Sitka, den fjerde største byen i delstaten Alaska.

Sitkagrana tilhører furufamilien (Pinaceae) og vokser naturlig i Nord-Amerika og er blant de største av granene, og tredje størst av alle tre-arter (etter redwood og douglasgrana).

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

I Nord-Amerika blir sitkagran 50-70 m høyt og kan få en stamme diameter opptil 5 meter. I Norge kan arten bli over 40 meter. Barnålene er flate, lyse, og sitter spredt og uregelmessig direkte på skuddstilken. Sitkagran får derfor et litt glissent utseende. I tillegg er nålene stive og spisse og blir 15-25 mm lange. De har to kvite bånd (spalteåpninger) på undersiden, som vender oppover ved basis. Konglene er 5-8 cm lange, lysebrune eller gulbrune, og hengende. Frøene er svarte, ca. 2.2 mg tunge, 3 mm lange og med en slank 7-9 mm lang lys brun vinge. Sitkagran kan bli over 700 år gammel.[1]

Sitkagran kan hybridisere med hvitgran (Picea glauca) og danne hybriden lutzgran (Picea x lutzii). Lutzgran kan være svært vanskelig å skille fra sitkagran.

Frøkongle (nederst) og gammel pollenblomst (i midten).

Naturlig utbredelse[rediger | rediger kilde]

Opprinnelig kommer sitkagrana fra vestkysten av USA og Kanada, og finnes fra California i sør til Alaska i nord. Den nordvestlige utbredelsesgrensen ligger ved Kodiakøya i Alaska, og den sørøstligste i nærheten av Fort Bragg i nord California. Utbredelsen er først og fremst knyttet til en stripe på et par kilometer langs kysten, men i noen områder vokser den mer enn 80 km fra Stillehavskysten. Den har blitt registrert voksende på høyder opp til 900 moh. i det sørlige Alaska, men forekommer vanligvis på høyder under 300 m.o.h.

Uplantet utbredelse og bestand[rediger | rediger kilde]

Sitkagran ble først innført til Europa på slutten av 1800-tallet. Hensikten var til bruk i skogbruket, som hogsttømmer. Skogbruket i Europa har i ulik grad tatt i bruk treslaget, hvor det først og fremst er Storbritannia (7 millioner dekar), Frankrike (450 000 dekar) og Danmark (340 000 dekar) som har utplantet sitkagran over store arealer. De første spredte utplantingene i Norge var i vest-Norge på slutten av 1800-tallet - Haugesundtraktene og litt senere ved Fløien i Bergen. Plantemateriale fra hele det naturlige utbredelsesområdet er benyttet i Norge, men det meste kommer fra sørøstlige deler av Alaska. På grunn av begrenset tilgang til frø var bruken av treslaget liten fram til 1950-tallet, da norske bestander etter hvert ble frøbærende. I perioden 1960-75 var utplantingen av sitkagran på sitt høyeste, og det ble utplantet nesten 25 000 dekar årlig. Derfor må mange av disse plantefeltene betegnes som relativt unge.

Sitkagran har ofte blitt plantet langs sjøkanten siden den tåler godt sjøsprøyt og kan dermed beskytte mer ømfintelige trær. Mesteparten er utplantet i kyststrøkene fra Vest-Agder til og med Troms, og det er estimert at det nå er totalt utplantet ca. 500 000 dekar med sitkagran i Norge. Størst er arealet i Nordland (ca. 137 000 dekar), deretter følger Hordaland (ca. 66 000 dekar), Møre og Romsdal (ca. 61 500 dekar) og Rogaland (ca. 54 000 dekar)[2]. Beregninger foretatt i Norge viser at produksjonen for en bestand vil være på topp mellom 70 – 160 år etter utplanting, avhengig av hvilken bonitet plantefeltet ligger på[3]. Tilveksten av sitkagran estimeres til ca. 600 000 kubikkmeter pr. år, og det største volumet finnes i skog med alder mellom 30-40 år (ca. 2,5 millioner kubikkmeter).

I tillegg er det utplantet ca. 50000 dekar med lutzgran, også denne mye langs kysten, spesielt i Nordland og Lofoten. Totalt er det dermed utplantet i overkant av 550000 dekar sitka/lutzgran i Norge[4].

Fremmed art: Spredning og økologisk effekt[rediger | rediger kilde]

Treslagene er tilpasset et oseanisk klima, og er dermed svært vind- og salttolerant. Dette skaper et stort konkurransefortrinn langs kysten vår. Treene vokser raskt og kan sette kongler tidlig (etter 5-10 år). Frøene har liten vekt og spirer lett, og det er registrert mellom 3-400 frøplanter pr m2. Lav frøvekt gjør at muligheten for langdistansespredning er stor, noe som bidrar til vekst i bestandene og utvidelse av utbredelsesområdene[5].

Sannsynligheten for etablering er i stor grad avhengig av arealbruken rundt plantefeltene. Redusert beitetrykk, opphør av beiting, slått og lyngbrenning kan medføre at etableringen øker og at man får en raskere spredning til arealene rundt.

Sitkagran i Molde.

Store arter er nødvendigvis arealkrevende og dette gjelder spesielt trær. Effektene disse vil ha i økosystemet er også svært avhengig av alderen på utplantingen, hvor tett treene er plantet, antall og størrelsen på forekomstene og risikoen for spredning fra forekomsten. Sitka/lutzgan er rike på greiner og bar, noe som utestenger mesteparten av lyset ned til bunnsjiktet. Dette vil nødvendigvis medføre endringer i artssammensetning på bakken og på stammene, og utkonkurrering av stedegne arter.

Sitka/lutzgan vokser raskere enn våre stedegne treslag og kan gjennom sin toleranse for vind og sjøutsatte områder, etablere seg ved hjelp av mennesket eller gjennom naturlig frøspredning, gjerne i landskap som er treløse (eksempel kystlynghei og naturbeitemarker, både på fastlandet og øyer og holmer m.v.). De gode spredningsegenskapene til Sitkagran tilsier at avstanden mellom bestander og sårbare områder bør være flere kilometer. Planting i vindutsatte områder (loskråninger og bakketopper) bør unngås[6].

Høye trær i Norge[rediger | rediger kilde]

Norges største sitkagran kan være en gran i Molde.[7] Sitkagranen vokser ved Fannestrandsveien ikke langt fra Kviltorp Camping. Høyden ble i 2007, målt til 31,5 meter, brystmålet, som er omkretsen i en voksen manns brysthøyde, var 4,8 meter. Midt oppe på stammen var omkretsen 3,60 meter, noe som gir en masse på 23 kubikkmeter. De enorme greinene var ikke medregnet.

I Bergen er det en sitkagran som har følgende mål:[trenger referanse] Diameter i brysthøyde: 1,4 meter. Kubikkinnhold: 19 m3. Høyde: 45,9 meter.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ The conifer database (webside) http://www.conifers.org/pi/Picea_sitchensis.php
  2. ^ Vadla, K. 2007. Sitkagran - utbredelse, egenskaper og anvendelse Viten fra Skog og landskap, 2. http://skogoglandskap.pdc.no/index.php?seks_id=3543&t=V
  3. ^ Øyen, B.H. 2005. Vekst og produksjon I bestand med sitkagran (Picea sitchensis Bong. Carr.) i Norge. Rapport fra Skogforskningen 4/05: 1-46.
  4. ^ Øyen, B. H., H. L. Andersen, T. Myking et al. 2009. Økologiske egenskaper for noen utvalgte introduserte bartreslag i Norge, Pages 40. Ås, Norway, Norsk Institutt for skog og landskap.
  5. ^ Sandvik, H. (2012) Kunnskapsstatus for spredning og effekter av fremmede bartrær på biologisk mangfold. Utredning for Direktoratet for naturforvaltning, 10(8), 1–42
  6. ^ Sandvik, H. (2012) Kunnskapsstatus for spredning og effekter av fremmede bartrær på biologisk mangfold. Utredning for Direktoratet for naturforvaltning, 10(8), 1–42.
  7. ^ Gjelstenli, Iver. Romsdals Budstikke Her er Norges største tre!. 30. mars 2007. side 12-13.


Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Fremmede arter i Norge: Picea sitchensis økologisk risikovurdering

Fremmede arter i Norge: Picea sitchensis faktaark

Commons Commons: Picea sitchensis – bilder, video eller lyd
botanikkstubbDenne botanikkrelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.