Preterito-presentiske verb

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Preterito-presentiske verb er en liten gruppe av verb i de germanske språkene som har et spesielt bøyningsmønster. Presens dannes på samme måte som preteritum hos sterke verb, og preteritum dannes som hos svake verb. Til gruppen hører blant annet de fleste modale hjelpeverbene.

Slike presensformer på norsk er , skal, vet og kan. På nynorsk er også å eige bevart som et preterito-presentisk verb, men å eie er blitt et svakt verbbokmål og riksmål. Bøyningen av å vite på ulike germanske språk er vist som et eksempel:

Gotisk Gammelengelsk Tysk Norrønt Dansk Svensk Islandsk Bokmål Nynorsk
Infinitiv witan witan wissen vita vide veta vita vite veta/vete
Presens 1. og 3. pers., entall. wait wāt weiß veit ved vet veit veit/vet veit
Presens 3. pers., flertall witun witon wissen vitu ved vet vita veit/vet veit
Preteritum 1. og 3. pers., entall. wissa wisse wusste vissa/vissi vidste visste vissi visste visste
Presens partisipp witands witende wissend vitandi vidende vetande vitandi vitende vetande
Perfektum partisipp witans gewiten gewusst vitat vidst vetat vitað visst visst

Opprinnelsen til germansk preteritum er urindoeuropeisk perfektum. Denne verbformen uttrykte ikke tid, men durativt aspekt, altså en varig handling. De preterito-presentiske verbene uttrykker som regel varige tilstander i nåtiden, og presens av disse verbene har beholdt den opprinnelige betydningen og bøyningsformen til perfektum. Den opprinnelige, urindoeuropeiske presensen er gått tapt. Det ble utviklet en ny preteritum, som dannes på samme måte som hos svake verb, norsk visste, tysk wusste. I bokmål, og nynorsk med e-infinitiv, er likevel infinitiv og preteritum av de modale hjelpeverbene blitt like, slik at norsk kunne (preteritum) svarer til tysk konnte og norrønt kunni.

Verbet å ville bøyes som de preterito-presentiske verbene, men har en annen opprinnelse, og er dannet av en optativform i urindoeuropeisk.

Litteratur[rediger | rediger kilde]