Pronomen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Pronomen (fra pro, «i stedet for» og nomen, «substantiv») er en ordklasse som består av ord som enten viser til noe i selve talesituasjonen (jeg, dere), eller står istedenfor eller peker tilbake på et substantiv. Det leddet som gir pronomenet innhold, kalles antesendenten.

Det finnes flere typer pronomen:

Personlige pronomen[rediger | rediger kilde]

Personlige pronomen er ord som kan stå i stedet for navn på mennesker og ting. Eksempler på slike ord er jeg, meg, den, henne.

De personlige pronomenene er alene om å ha kasusbøying i moderne norsk. De kan enten stå i nominativ (subjektsform) eller i akkusativ (objektsform).

Entall Subjektform Objektform
1.person jeg meg
2.person du (De) deg (Dem)
3.person han, hun, den, det han/ham, henne, den, det
Flertall Subjektform Objektform
1.person vi oss
2.person dere (De) dere (Dem)
3.person de dem

Spørrepronomen[rediger | rediger kilde]

Spørrepronomenet (interrogativt pronomen) er «hvem» når en spør etter person; ellers «hva». På nynorsk er spørreorda "kven", "kva" eller "kva for ein/ei/eit"

Spørrepronomenet innleder direkte og indirekte spørresetninger:

  • Hvem går der?
  • Han spurte hvem det var.

Det kan også innlede visse typer relativsetninger:

  • Han godtok hva det skulle være.

Ubestemt pronomen[rediger | rediger kilde]

Det ubestemte pronomenet er «man» eller «en». Det skiller seg fra andre pronomen ved at det er uten antesendent, og viser til noe allment eller uspesifisert. «Man» kan bare brukes som subjekt, mens «en» kan ha alle grammatiske funksjoner.

Relativt pronomen[rediger | rediger kilde]

Ordet «som» kalles ofte relativt pronomen. Fordi det oftest innleder en leddsetning, regnes det nå til ordklassen subjunksjon.

Refleksivt pronomen[rediger | rediger kilde]

Ordet seg kalles refleksivt pronomen. Det har antesendenten i samme setning, som regel subjektet, og alltid i tredje person: «De gleder seg». I første og andre person brukes akkusativforma av det personlige pronomenet tilsvarende: «Vi gleder oss». (Akkusativformen kalles ofte også for objektsform). Refleksive pronomen danner ofte faste uttrykk sammen med refleksive verb. Det refleksive pronomenet bøyes i samsvar med subjektet.

Resiprokt pronomen[rediger | rediger kilde]

Ordet «hverandre» kalles resiprokt pronomen. Det viser tilbake til flertallsord, og uttrykker et gjensidig forhold mellom elementer inneholdt i antesendenten: «Dikterne har påvirka hverandre» betyr at dikter A har påvirka dikter B og omvendt.

Det resiproke pronomenet kan få genitiv-s:

Vi tar hverandres hender
Vi utnytter hverandres kompetanse

Tidligere pronomenklasser[rediger | rediger kilde]

I skolegrammatikker ble det tidligere operert med flere klasser av pronomen som nå blir sett på som determinativer, både i Norsk referansegrammatikk, og i Utdanningsdirektoratet sine anbefalinger til skoleverket.

Ord som tidligere ble referert til som Eiendomspronomen er ord som beskriver et eieforhold mellom subjekt og objekt. Eksempler: min, sin, din, våre

Eiendomspronomen kan bøyes i både kjønn og tall:

min – min/mi – mitt – mine (i henholdsvis hankjønn, hunkjønn, intetkjønn og flertall)

Ord som tidligere ble referert til som påpekende pronomen er ord som kan henvise til en ting eller en person. Noen av disse ordene viser til noe som er nært. Andre viser til noe som er fjernt. Legg merke til formene den, det og de. Disse ordene er identiske med pronomenene den, de, det, og må ha trykk for at de skal være påpekende pronomener. Jf. De går der (pronomen) og De barna går der (determinativ).

Determinativer, tidligere påpekende pronomen, er: den, det, dette, de, denne, disse, sånn, begge, samme, selv, slik.

Grunnen til den reviderte analysen er at determinativene og pronomenene har ulik syntaks: Determinativer modifiserer substantiv, mens pronomener erstatter dem.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wiktionary-logo-en.png Wiktionary: Tillegg:Pronomen i norsk – ordboksoppføring

Norsksonen