Syntetisk språk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Syntetiske språk er i morfologisk typologi språk der syntaktiske forhold i setningen i stor grad uttrykkes gjennom morfologi. I syntetiske språk er ordet en syntese ordets betydning og ordets funksjon/rolle i setningen.[1] Ulike former for bøyings- og avledningsmorfemer kan knyttes til en ordstamme, slik at det enkelte ordet kan ha en kompleks oppbygging og inneholde mye informasjon. Et språk som ikke er syntetisk kalles gjerne for analytisk og slike språk uttrykker grammatiske forhold med egne ord (som preposisjoner) og med ordstilling som i mandarin og til dels i engelsk.[2]

I et svakt syntetisk språk som norsk føyes f.eks. bøyningsendelsen -de til stammen lev(e) for å uttrykke at verbalhandlinga fant sted i fortid. Suffikset -lig føyes til stammen van(e) for å markere at ordet er et adjektiv.

Syntetiske språk kan rangeres på en skala fra svakt syntetiske (nær analytiske) språk til sterkt syntetiske (polysyntetiske) språk. I et polysyntetisk språk som grønlandsk kan innholdet i en hel setning uttrykkes ved tilføyelser til én enkelt stamme. Blant de amerikanske urbefolkningens språk er det mange polysentiske.[3][4]

Som en grunnregel kan anføres at jo mindre syntetisk et språk er, jo mer avhengig er en av fast ordstilling i setningen. I det svakt syntetiske språket (moderne) norsk er det bare leddrekkefølgen i setningen «Mannen slo kona» som viser hvem som er offer og hvem som er overgriper. I det mer syntetiske norrøne språket er «Maðr sló konu» likeverdig med «Konu sló maðr», fordi bøyningsendelser viser hvilket ledd som er subjekt og hvilket som er objekt i setningen. I moderne norsk er formen av ordet sjelden avhengig av funksjon i setningen og kan stå som forskjellige ledd uten å forandres, mens i norrønt ble ordets funksjon i setningen gjenspeilet i ordets form. Norrønt er derfor et syntetisk språk, mens moderne norsk er svakt syntetisk.[1]

Grønlandsk, tyrkisk og tamil er sterkt syntetiske språk, mens finsk, samisk og ungarsk er noe mindre syntetisk. Vietnamesisk og mandarin er sterkt analytiske språk, engelsk er noe mindre utpreget analytisk. Norsk, urdu, gresk og tysk er midt på skalaen mellom analytisk og syntetisk.[2][5]


Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Leitre, Arild (1975). Språket vårt før og nå. [Oslo]: Gyldendal. ISBN 8205078068. 
  2. ^ a b Øzerk, Kamil (1993). Andrespråksinnlæring: innføring i språkpedagogiske kunnskapsområder, teorier og modeller. Oslo: Universitetet i Oslo, Pedagogisk forskningsinstitutt. 
  3. ^ Kelly, B., Wigglesworth, G., Nordlinger, R., & Blythe, J. (2014). The acquisition of polysynthetic languages. Language and Linguistics Compass, 8(2), 51-64.
  4. ^ Mithun, M. (1989). The acquisition of polysynthesis. Journal of Child Language, 16(02), 285-312.
  5. ^ Aikhenvald, A. Y. (2007). Typological distinctions in word-formation. Language typology and syntactic description, 3, 1-65.