Schwa

Vokalfirkanten der en ser schwa, [ə], helt i midten.

Schwa er et begrep innen fonetikk for en trykklett, redusert vokallyd klassifisert som en sentral midtre vokal, det vil si uttalt med tunga plassert midt i munnen. En uttaler schwa med avslappet tunge og lepper, og blir ofte regnet som uspesifisert for trekkene høy, lav, fremre/bakre og rund. I det internasjonale fonetiske alfabetet blir schwa skrevet som en e opp ned, ə. Navnet «schwa» kommer fra hebraisk sjevá, en nøytral eller stum vokal.

Schwa er åpningslyden i engelsk «again».

Schwa er den første vokalen i denne franske uttalen av «petit déjeuner».

En tydeligere uttale av «petit» kan føre til at schwa får en egen kvalitet.

Schwa er den vanligste vokallyden i engelsk, og finnes for eksempel som førstevokal i «again», midtvokal av «photograph» og sluttvokal i «mother». Mange andre vokaler blir redusert til schwa når de er i en trykksvak stavelse. På norsk finner man ofte schwa i siste stavelsen av hannkjønnsord i bestemt form, som «mannen», uttalt ['mɑnən], og i noen uttaler i slutten av infinitvsformer av verb, som «bite». I noen tilfeller kan schwa-lyden bli videre redusert og forsvinne helt, som når «mannen» får uttalen /man.n/.

Schwa og schwa-reduksjon er utbredt i fransk, der ordet «petit» kan uttales enten [pəti] eller redusert, som [pti]. Om en legger trykk på stavelsen som har en schwa, for eksempel ved svært tydelig uttale eller i sang, vil vokalen få en annen vokalkvalitet enn schwa. Et ord som «petit» får da uttalen [pøti]. På fransk kan systematisk bortfall av schwa visualiseres gjennom formelen X*Kə → X*K, hvor K tilsvarer en konsonant og X* tilsvarer en ikke-konsonant (for eksempel en vokal eller en ordgrense). I praksis betyr dette at en schwa kan falle bort dersom den kun har én uttalt konsonant umiddelbart foran seg. Det finnes noen unntak til denne regelen, blant annet skriftbildene ⟨rKəK⟩ og ⟨KsəK⟩ som kan reduseres til henholdsvis ⟨rKK⟩ og ⟨KsK⟩: dersom to konsonanter står foran en schwa og den første av de to er en r eller den andre av de to er en s, kan altså schwa-lyden i teorien alltid falle bort. Dette er tilfellet i «apporterai» og «une semaine» som i dagligdags tale gjerne uttales [apɔʁtʁɛ] og [ynsmɛn]. Det er også en markant forskjell på bortfall og ikke-bortfall av schwa mellom ulike stilnivåer av fransk talespråk. I français soutenu, eller pen fransk, er det vanlig å beholde alle schwaene som lar seg beholde. I français familier, eller dagligdags tale, er det vanlig å fjerne alle schwaene som lar seg fjerne.

I fransk tale er det også regler for når schwa skal falle bort. Bortfall kan deles i to hovedkategorier: obligatorisk bortfall og valgfritt bortfall. Obligatorisk bortfall gjelder stort sett alltid en ⟨e⟩ i slutten av et ord, som i «homme», «apporte» og «voiture». Det er også obligatorsik bortfall midt i ord, som i «maintenant» og «samedi», så lenge regelen for bortfall blir overholdt. I for eksempel «vendredi», hvor schwa-lyden har to uttalte konsonanter foran seg, faller den ikke bort. I enstavelsesord eller i første stavelse av flerstavelsesord er bortfall av schwa valgfritt. Dette er tilfellet i ord som «je», «ne» og «que», «fera», «demain» og «petit». Disse valgfrie schwaene fjernes vanligvis i dagligdags tale, men beholdes i penere talespråk.

Eksterne lenker

• (no) «schwa» i Store norske leksikon
• Svein Lie, «Noen fonologiske regler i norsk med utgangspunkt i hedalsmål», Norsk Lingvistisk Tidsskrift, http://folk.uio.no/slie/fonologi-hedalsmål.pdf 
• Douglas C. Walker, «4.5 Schwa», French sound structure, Volume 1, http://books.google.co.uk/books?id=al0CrihFf7YC&lpg=PA77&dq=schwa&pg=PA76#v=onepage&q&f=false 
• Sylvia Chalker; Edmund Weiner, redaktører. (1998), «schwa», The Oxford Dictionary of English Grammar, Oxford University Press 
• Tom McArthur, red. (1998), «SCHWA», Concise Oxford Companion to the English Language, Oxford University Press