Klitikon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Klitikon er i lingvistikken navn på en formativ som ikke kan danne ord alene, men som må stå til et annet ord, en vert. Eksempel på et klitikon i norsk er n som representerer 'han', i Ka sa=n da? 'Hva sa han da?' Suffiks kan derimot bare stå til visse bøyingsklassar, som n i båt-n, jf. sol-n, du-n.

Til substantivet klitikon finnes adjektivet klitisk. Vi kan for eksempel kalle =n i ka sa=n da for et klitisk pronomen.

Et klitikon kan defineres som et språklig element som fonologisk likner et affiks og syntaktisk et ord.[1] Fonologisk ligner de affiks, som innebærer at de ikke oppfyller de fonologiske kriteriene for et ord. I norsk (med unnatak av noen dialekter) må et ord oppfylle minst disse kriteriene, som norske klitikon generelt ikke oppfyller:[2]

  1. Et ord må ha minst én stavelse.
  2. Denne stavelsen må kunne ha trykk og eventuelt aksent.
  3. Dersom et enstavelsesord ender på vokal, så må denne vokalen være lang.
  4. Dersom et ord begynner med en ustemd plosiv, må denne plosiven være aspirert.

Klitikon oppfører seg syntaktisk som ord, og det innebærer at de må oppfylle i det minste dette kriteriet:

  1. Et ord er ikke avhengig av å stå ved siden av et annet ord som hører til én særskilt ordklasse.

Klitikon oppfyller dette kriteriet ved å være "promiskuøse" i valg av blir. Affiks kan derimot normalt bare stå til et språklig element som hører til én særskilt ordklasse,

Eksempel på klitika i norsk[rediger | rediger kilde]

Klitisk pronomen[rediger | rediger kilde]

Eksempel på et klitisk pronomen i norsk er n 'han', i Ka sa=n da?. 'Hva sa han da?' Til forskjell fra affiks er klitika kjennetegnet ved at de ikke stiller krav til vertene sine, de kan stå til hvilket ord det skal være, jf. Ka tror du=n vet om det?. Mer om forholdet mellom klitiske og uavhengige (ikke-klitiske pronomen) i en norsk dialekt finnes i artikkelen Pronomen i grenlandsmålet.

Klitisk adverb[rediger | rediger kilde]

Eksempel på et klitiske adverb i norsk er kje i e kan=kje gå ut nå og ka sa=n da.

Klitikonet kje oppfyller ikke de fonologiske kravene til ord i (de fleste dialektene av) norsk. I dialekter hvor det klitisk nektingsadverbet er ke, er k usaspirert, mens ustemte plosiver fremst i norske ord er aspirerte.

Klitisk possessor[rediger | rediger kilde]

Norsk "genitivs-s" (som altså ikke har noe med genitiv å gjøre) er et godt eksempel på et klitikon. Det er for kort til å være et ord; det utgjør mindre enn en stavelse. Det er promiskuøst i valg av vert: kongen=s båt, faren min=s båt, ånden som går=s revolver. Dette klitikon står alltid etter en nominalfrase, og setter ingen krav til hva siste ord i nominalfrasen skal være. Kasussuffiks står derimot typisk til kjernen i nominalfrasen – jevnfør moderne norsk [kongen av Norge]=s båt med norrønt [konungsins af Noregi] bátr.

Wackernagel-klitikon[rediger | rediger kilde]

En type klitika er de såkalla Wackernagel-klitika, de må stå på andreplass i setningen. Slike klitika har vi f.eks. i finsk, der klitika som ko eller ("ja/nei-spørsmål) og ham eller hän ("som du vet") bare kan hekte seg på den første konstituenten i setningen, f.eks.:

  • Wikipediaksiko sitä kutsutaan? "Er det Wikipedia de kaller det?"
  • Suomihan on helppo kieli "Som du vet, er finsk et lett språk".

Wackernagelklitika finnes i mange språk, og norsk subjekt-verb-inversjon (Nå farer vi / Nå vi farer) er et fenomen av samme type.

Proklitika og enklitika[rediger | rediger kilde]

Et klitikon som står foran verten, blir kalt et proklitikon, mens et som står etter verten, blir kalt et enklitikon.

  • Eksempel på proklitika er franske subjekts- og objektpronomen som står etter hverandre foran verbet, som i je t'aime (je=t'=aime 'jeg=deg=elsker') 'jeg elsker deg'.
  • Eksempel på enklitika er søraustlandske subjekts- og objektpronomen som kan stå etter hverandre etter verbet, som i Skjøt=a=n? 'Skjøt hun ham?'

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Innføring i lingvistikk. Oslo: Universitetsforl. 2000. s. 122-123. ISBN 8200452735. 
  2. ^ Rønhovd, Jarle (1993). Norsk morfologi. [Oslo]: Ad Notam Gyldendal. s. 41-42. ISBN 8241702086.