Vincens Lunge

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Vincens Lunge
Født1483[1]Rediger på Wikidata
Danmark
Død3. jan. 1536Rediger på Wikidata
Trondheim
BeskjeftigelseDiplomat, universitetslærer Rediger på Wikidata
Utdannet veddet gamle universitetet i Leuven
EktefelleMargrethe Nielsdatter Gyldenløve
FarVincents Iversen Dyre[2]
MorKirsten Tygesdatter Lunge[2]
BarnBlanceflor Vincentsdatter Lunge (Dyre), til Moland, Lungegaard og Lundestad[2]
NasjonalitetDanmark
Våpenskjold
Vincens Lunges våpenskjold

Vincens Lunge (født ca. 1486 i Danmark, død 3. januar 1536 i Trondheim)[3] var en fremtredende dansk-norsk adelsmann, medlem av det danske og det norske riksrådet, og kong Fredrik 1.s (1523–33) fremste representant i Norge. Fornavnet er også skrevet «Vincent» og «Vincents».

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Vincens Vincenssøn Lunge tilhørte både på mors- og fassiden Danmarks eldste adel. Hans far var Vincens Iverssøn Dyre som eide godset Tirsbæk[4] i Jylland; hans mor var Kirsten Lunge[5] som tok med seg godset Asserstrup (egentlig «Asgers torp») på Sjælland inn i ekteskapet.[6] Både Vincens og hans brødre Ove og Tyge tok morens slektsnavn Lunge. Ove Lunge (død i 1540) var den som ble sittende med farsgården Tirsbæk, og fikk i 1531 tilkjent godsets nedarvede birkerett. Han gjorde seg forhatt for å ha inndratt andres eiendom under godset sitt, og hans gjerrighet skaffet ham tilnavnet «Oluf Kage» (dvs. «karrig»). Ellers huskes han for å ha bidratt til at Rimkrønikene ble gjenopptrykt med tilføyelse av kong Hans' historie.[7] Riksmarsken Tyge Krabbe (1474-1541) var gjennom sin mor, Elsebe Tygesdatter Lunge, fetter til brødrene Lunge.[8]

Som yngre sønn hadde ikke Vincens Lunge håp om å forsørge seg av noe slektsgods, men studerte i Frankrike og på universitetet i Leuwen, der han ble grepet av humanismens idealer og tok doktorgraden i både filosofi, romerrett og kirkerett.[9] I Leuwen traff han en annen student, den senere superintendent i Bergen, Gjeble Pederssøn, som aldri fikk videre tillit til Lunge.[10]

Vincens Lunge ble i 1521 utnevnt til professor i jus og rektor ved Københavns universitet.

Karriere[rediger | rediger kilde]

I 1532 forlot Vincens Lunge sin posisjon som universitetsrektor for å dra til Norge som kong Frederik 1.s utsending. Med seg hadde han en avtale med hanseatene på Bryggen i Bergen; at han var den nye lensherre på Bergenhus festning. Hvis tyskerne ville hjelpe Lunge med å ta festningen, kunne de påregne å få tilbake sine gamle privilegier. Men først måtte han få samlet det norske riksrådet i Bergen, og skape enighet om hvordan det nordenfjellske Norge skulle innordne seg under den nye kongen i København. Blant de fremmøtte var hans svigerfar Nils Henriksson til Austrått, og Hoskuld Hoskuldsson, den siste katolske biskop i Stavanger, men heller ikke de klarte å overtale Hans Knudssøn til å overgi festningen som han holdt på lensherren Jørgen Hanssøn Skrivers vegne. Til sist var det ingen annen utvei enn å be hanseatene om hjelp. De var klare til aksjon, og 8. november 1523 stormet de Bergens rådstue.[11]

Til gjengjeld fikk de fritt plyndre sine konkurrenter, de skotske borgerne, som skal ha blitt påført skader og tap for rundt 400 000 mark.[12] Denne avtalen bekreftet aldri Lunge etter at episoden fant sted. Tyskerne begynte også å rive ned kongsgården, og Hans Knudssøn med sine femti mann maktet ikke å hindre det. To norske biskoper overlot da kontrollen til Lunge, da de ikke hørte fra verken kong Christian 2. eller høvedsmannen, Jørgen Hanssøn Skriver[13] som hadde tjent som lensherre fra 1514 da han tok over etter mor Sigbrits bror Hermann Willumssøn.[14]

Nå var Vincens Lunge i klemme. Han måtte fraskrive seg ansvaret for det som var skjedd, og hindre at tyskerne ble herrer i byen, men samtidig sikre seg Bergenhus. 25. november møtte Hans Knudssøn på lensherren Jørgen Skrivers vegne de to biskopene og Bryggens oldermenn. Deretter ga Hans Knudssøn opp Bergenhus mot løfte om at ingen som hadde støttet ham, skulle straffes, men beholde «ære og redelighet udi alle måter derudinden ukrenket og ufordervet». Mens dette skjedde, døde Nils Henriksson, og Vincens Lunge var dermed Austrått-familiens overhode. 29. desember 1523 inntok han Bergenhus. Samme høst hadde han inngått Norges rikeste gifte og blitt stattholder over det nordafjellske Norge.[15] Vincens Lunges kone var Margrethe Nielsdatter Gyldenløve (ca. 1495-1565), datter av Nils Henriksson og fru Inger til Austrått. Trolig var de blitt kjent i Danmark, der Margrethe hadde vært hoffdame hos dronning Elisabeth.[16]

Som formann for det norske riksrådet satte den nyutnevnte erkebiskopen Olav Engelbrektsson opp kravene til den nye kongen, Christian 2.s farbror Frederik 1. Kravene var omtrent de samme som nordmennene kjempet for ved valget av Christian 2. i 1513. Riksrådet stod samlet bak erkebiskopen, og vilkårene ble oversendt Frederik 1., som også aksepterte dem. Imidlertid var ikke kong Christian formelt avsatt. I august 1524 ble det derfor avholdt herredag i Bergen. Olav Engelbrektsson og alle bispene stilte, Vincens Lunge, hans svoger Erik Ugerup og væpnerne Oluf Bagge, Erik Eriksson Gyldenhorn og Johan Kruckow. I et åpent brev datert 5. august 1524 ble Christian 2. avsatt som Norges konge, mens kong Frederik ble valgt 23. august. Kongen ble forutsatt å holde i akt og ære bestemmelsene i håndfestningen, der han forpliktet seg til å respektere at ingen kongelig fogd skulle blande seg i «kirkens tiende eller rente», og ingen lutheraner få lov til å preke katolsk lære. Uten rådets samtykke fikk han ikke stadfeste eller gi nye privilegier til utlendinger eller skattlegge almuen. Kongen kunne heller ikke kalle seg «rett arving til Norge», for Norge var et fritt valgrike. Slott og kongsgårder kunne ikke deles ut til andre enn norske menn eller menn inngiftet i norsk slekt. Slott og len kunne ikke gå til andre enn dem som lovet å overgi sin makt til erkebiskop og riksråd ved kongens bortgang. Kongen skulle krones i Trondheim eller annetsteds, om erkebiskop og riksråd samtykket. Hvis noen reiste klage mot kongen, skulle han bøye seg for riksrådets dom. Riksrådet anbefalte videre at Olav Galle ble høvedsmann på Akershus. Et annet brev orienterte om at Henrik Krummedike var avsatt fra alle sine len fordi han handlet «uredeligen, urettferdeligen og utilbørligen mot rikets herrer og fattig almue». Rådet ba videre om at kongen sørget for at Norge ikke så mer til Krummedike; ellers ville rådet bli nødt å gå til «ydermere handling med hannom».[17]

Brevene skulle overbringes kongen av Vincens Lunge, Hans Mule og kanniken Hans Rev, og de tre satte kurs for København, men underveis druknet Hans Mule. Vincens Lunge klarte likevel å sette Krummedike til veggs da han førte vitner på sin gode oppførsel i Norge. Likevel insisterte kong Frederik på at Krummedike skulle ha tilbake alt han var fratatt. Kongen gikk heller ikke med på at Olav Galle fikk Akershus, som kong Frederik i stedet tilbød Lunge selv. Han takket nei, og da han kom tilbake til Bergen i januar 1525 ba han riksrådet stå ved sine vedtak overfor kong Frederik. Da ga han seg, så Olav Galle fikk Akershus, mens Krummedike måtte sette sine krav på vent. Skåne var i fullt opprør, og det var uråd for en dansk konge å risikere det samme i Norge.[18]

Vincens Lunges fall[rediger | rediger kilde]

I 1527 sendte kong Frederik likevel en hærstyrke til Norge under påskudd av å beskytte Østlandet mot Christian 2.s kapere. En av lederne, Mogens Gyldenstierne, hadde likevel fått instruks om å ta makten på Akershus festning og sendte Olav Galle til København - død eller levende. Galle overga festningen mot løfte om flere mindre len, og Gyldenstierne installerte seg på Akershus. I Bergen følte Vincens Lunge voksende uro for å få samme skjebne som Olav Galle, han skrev til Olav Engelbrektsson at nå måtte de stå sammen, så ikke danskene fikk omgjort Norge til en dansk provins igjen. Samme år sendte kong Frederik Vincens' bror Ove Lunge til Norge for å forhandle med riksrådet. Ove ankom Austrått i november 1517, og Vincens ga broren fullmakt til å forsikre kongen at han ville rette seg etter det forhandlingene resulterte i. På Austrått hadde det vært en gjest som utga seg for å være sønn av Sten Sture, og hevdet at han selv etter Gustav Vasas død hadde vunnet stor tilslutning i Dalarne. Den unge svensken ble kjent som «daljunkeren» og mottatt av Olav Engelbrektsson i Trondheim. Så ble han trolovet med fru Ingers datter Eline, og dermed Vincens Lunges svoger. Men så ble det avdekket at Gustav Vasa slett ikke var død, og daljunkeren ikke sønn av Sten Sture. Tvert om ville Gustav Vasa ha bedrageren utlevert, og da Vincens Lunge motsatte seg dette, klaget Gustav Vasa til kong Frederik som forlangte junkeren sendt til København. Underveis rømte han, men ble pågrepet og henrettet. Vincens Lunge ble kalt til Danmark for å gjøre rede for skandalen, og i september 1528 møtte han kongen i Flensburg. Han måtte gå med på at Lista len gikk til Henrik Krummedike, og at han selv mistet Bergenhus len til Eske Bille, som tok med seg danske og tyske knekter til Bergen. Til gjengjeld fikk han beholde Sogn, Jemtland og Vardøhus len, i tillegg til at kongen overdro Nonneseter kloster i Bergen med tilhørende eiendommer «til evig eie».[19]

Nonneseters klostergods omfattet 272 gårdsbruk og gårdparter fra Sunnhordland til Nordfjord, og er trolig den største overdragelsen som noen norsk konge har gitt til en privatperson. Klosteret i Bergen bygget Lunge om til sin befestede residens Lungegården.[20] Han fikk mektige uvenner. Tord Roed nevnes første gang i Norge i 1525, da han var i Olav Engelbrektssons tjeneste, og Vincens Lunge omtalte ham som «en rettelig god, ærlig Hofmand» som han selv tok i tjeneste som kjøgemester og skatteinnkrever. Da Eske Bille i 1529 avløste Lunge som høvedsmann på Bergenhus, gikk Roed i Billes tjeneste, og i 1531 fratok Roed Lunge lenet Voss, noe Lunge var harm over.[21] Lunge skrev i brev til Billes kone at han og Tord aldri kunne forlikes «nord for Lindesnes», og ba om at Eske Bille straffet Roed for dette; men Roed klaget inn saken for kongen og fikk beholde Voss. I 1535 oppholdt Lunge seg i Bergen samtidig med representanter for handelsbyen Lübeck som han var i åpent fiendskap med, og situasjonen utviklet seg så dramatisk at Lunge ba om beskyttelse på Bergenhus. Det nektet blant andre Tord Roed som holdt festningen for Bille.[22]

Drapet og hans ettermæle[rediger | rediger kilde]

Olav Engelbrektssons søstersønn og kansler Gaute Taraldsson antas å ha beordret drapet på Vincens Lunge[23] under «julemøtet i Trondheim» i januar 1536. Kildene beskriver ham som den mest aggressive under rådslagningen forut for drapet. Samme året stod Gaute og Kristoffer Trondsen i spissen for det feilslåtte forsøket på å ta kontroll over Bergenhus festning.[24]

Det ble sagt at en del borgere hadde overbevist erkebiskopen om at kongevalget var foretatt på uriktig vis, og det ble krevd at herrene sørfra skulle fengsles for landssvik. Vincens Lunge, Erik Gyldenstierne og Erik Ugerup skulle henrettes. Biskop Hans Rev fortalte i et brev til Eske Bille at han satt i lag med Lunge og Claus Bille da flere menn stormet inn i rommet og slo i hjel Lunge. De to andre unnslapp såvidt, men ble senere ført som fanger til Tautra kloster sammen med Hamar-biskopen Mogens.[25] Bakgrunnen for drapet på Lunge var at den katolske grev Fredrik 2. av Pfalz giftet seg med Christian 2.s datter Dorothea i 1535, og deretter med den tyske keiseren Karl 5. som støtte lanserte seg som tronpretendent. Da valgte erkebiskopen å satse på ham heller enn Christian 3., som ble støttet av den sønnafjellske riksrådsfraksjonen. En trondheimskannik skrev at Gaute med tilhengere kalte ham «forræder» fordi han ikke ville bryte med Christian.[26]

Vincens Lunges skiftende lojalitet og drapet på ham ble brukt som belegg for at det norske riksrådet var så upålitelig at Norges status som eget rike måtte avskaffes, slik Christian 3. og det danske riksrådet fikk vedtatt høsten 1536 i «norgesparagrafen» i kongens danske håndfesting.[27]

Vincens Lunge har gitt navn til Lungegården i Bergen, som siden gav navn til Store og Lille Lungegårdsvann i Bergen sentrum.

Forleninger[rediger | rediger kilde]

I 1524 var Vincens Lunge forlenet til følgende len[28]:

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ oppført som Vincents Lunge to LungegÃ¥rden, www.genealogics.org[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c Genealogics[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Thiset, Hiort-Lorenzen, Bobé, Teisen: Danmarks Adels Aarbog. Dansk Adelsforening, DAA 1891:160, 4
  4. ^ Tirsbæk gods i Jylland, gjennom 200 år i Dyre-slektens eie
  5. ^ Rian, Øystein; Norsk biografisk leksikon; Mardal, Magnus A.: «Vincens Lunge» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 23. november 2023 fra [1]
  6. ^ «Asserstrup», danskeherregårde.dk
  7. ^ Friis, Astrid: «Ove Lunge» i Dansk Biografisk Leksikon på lex.dk. Hentet 23. november 2023 fra [2]
  8. ^ Friis, Astrid: «Tyge Krabbe» i Dansk Biografisk Leksikon på lex.dk. Hentet 23. november 2023 fra [3]
  9. ^ Friis, Astrid: «Vincens Lunge» i Dansk Biografisk Leksikon på lex.dk. Hentet 23. november 2023 fra [4]
  10. ^ Reidar Marmøy: «Gjennom bølgedalen», Vårt folks historie bind 4, Aschehoug, Oslo 1963 (s. 225)
  11. ^ Reidar Marmøy: «Gjennom bølgedalen», Vårt folks historie bind 4, (s. 190)
  12. ^ Espen Furunes : To saker frå same side, UiB 2007 (s. 17)
  13. ^ Jørgen Hanssøn Skriver, Forsvarsbygg.no
  14. ^ Arnt Robert Leganger: Nederlendere i Bergen på 1500-tallet (s. 17)
  15. ^ Reidar Marmøy: «Gjennom bølgedalen», Vårt folks historie bind 4, (s. 190-91)
  16. ^ Friis, Astrid: «Vincens Lunge» i Dansk Biografisk Leksikon på lex.dk. Hentet 23. november 2023 fra [5]
  17. ^ Reidar Marmøy: «Gjennom bølgedalen», Vårt folks historie bind 4, (s. 192-94)
  18. ^ Reidar Marmøy: «Gjennom bølgedalen», Vårt folks historie bind 4, (s. 195-96)
  19. ^ Reidar Marmøy: «Gjennom bølgedalen», Vårt folks historie bind 4, (s. 198-201)
  20. ^ «Lungegården», Bergen byleksikon
  21. ^ «Tord Roed», Dansk biografisk leksikon
  22. ^ Lars Peder Wesche: En adelsmanns æresord, masteroppgave i Trondheim, mai 2016 (s. 32)
  23. ^ Gaute Taraldsson
  24. ^ Lars Peder Wesche: En adelsmanns æresord, masteroppgave i Trondheim, mai 2016 (s. 28)
  25. ^ Reidar Marmøy: «Gjennom bølgedalen», Vårt folks historie bind 4, (s. 217)
  26. ^ Opsahl, Erik: «Gaute Taraldsson» i Norsk biografisk leksikon på snl.no. Hentet 23. november 2023 fra [6]
  27. ^ Rian, Øystein; Norsk biografisk leksikon; Mardal, Magnus A.: Vincens Lunge i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 23. november 2023 fra [7]
  28. ^ Rogne, M. (1928). Sunnmørsfylket i framfarne tider. Aalesund. s. 205. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Forgjenger:
 Hans Knutssøn  		Lensherre i Bergenhus len
(1523–1529)
 Etterfølger:
 Eske Bille 


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Vincens_Lunge&oldid=24132959»