Tammerfors

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Koordinater: 61°29′49,729″N 23°45′40,925″Ø

Tammerfors
Tampere Montage 1.jpg

Våpen

Kart over

LandFinland Finland
LandskapBirkaland
StatusKommune
Grunnlagt1779
OrdførerLauri Lyly
Areal689,59 km²
Befolkning228 274 (2015)
Bef.tetthet331,03 innb./km²
SpråkFinsk (91,8 %, 2018)[1]

Tammerfors
61°29′53″N 23°45′39″E

Tammerfors (uttale , finsk: Tampere uttale ) er en bykommune i Finland. Byen er administrasjonssentrum i landskapet Birkaland. Tammerfors er Finlands tredje mest folkerike kommune, med 235 615 innbyggere,[2] og landets nest største tettsted, med 330 711 innbyggere.[3] Tammerfors er den største innlandsbyen i Norden.

Byen ligger mellom innsjøene Näsijärvi og Pyhäjärvi. Tammerfors ble tildelt byrettigheter av den svenske kongemakten i 1779. Tammerfors ström (Tammerkoski) ble utnyttet til vannkraftproduksjon fra 1820-årene, i den tidlige industrialiseringen. Tammerfors var den første, og er fremdeles den største, industribyen i Finland, og har blitt kalt «Finlands Manchester». Dette er opphav til byens finske kallenavn, «Manse». Siden etableringen av det som nå er Tammerfors universitet i 1960-årene, og senere lavkonjunkturen i 1990-årene, har byen blitt et sentrum for høyteknologisk industri. Mange av de gamle fabrikkbygningene midt i byen er omgjort til boliger, butikker, kontorer, serveringssteder og kulturinstitusjoner.

«Manserocken» har vært en viktig del av finsk rockemusikk helt siden 1970-årene. Tammerfors er også kjent for sitt teaterliv og mange museer. Flere av institusjonene har sitt opphav i arbeiderkulturen. Den største turistattraksjonen er fornøyelsesparken Särkänniemi. Tammerfors regnes også som arnestedet til finsk ishockey.

Tammerfors ligger anslagvis 1,5 time unna Helsingfors eller Åbo med tog, eller 2 timer med bil. Med rundt 400 000 passasjerer i året er Tammerfors-Birkala lufthavn blant de travleste lufthavnene i Finland.

Geografi[rediger | rediger kilde]

Tammerfors ligger i landskapet Birkaland i det sørlige Finland. Kommunen grenser til Kangasala, Lempäälä, Nokia, Orivesi, Birkala, Ruovesi og Ylöjärvi. Tammerfors kommune har en utstrekning på 689,59 km², hvorav 164,64 km² (24 % av flateinnholdet) er vann.[4] Tammerfors regnes til Insjöfinland, og det er 180–200 innsjøer og tjern i kommunen.[5][6] Landskapet er også skogkledt og noe åslendt. Pynike (162 moh., 85 m over Pyhäjärvi) er verdens høyeste grusås.[7]

Innsjøen Särkijärvi, sør i kommunen, sett fra vanntårnet i Hervanta.

Tammerfors by ligger mellom den 256 km² store innsjøen Näsijärvi og den 121,6 km² store Pyhäjärvi. Det er en høydeforskjell på 18 m mellom innsjøene, slik at Näsijärvi drenerer i Pyhäjärvi gjennom den 2 km lange Tammerfors ström (Tammerkoski). Pyhäjärvi tilhører Kumo älvs nedbørsfelt, og drenerer gjennom denne til Bottenhavet. Tammerfors ligger om lag 110 km i luftlinje fra elvemunningen ved Björneborg. Elven er for det meste seilbar, men ikke hele strekningen fra Tammerfors til Björneborg.[8] Näsijärvi og Pyhäjärvi er derimot forbundet med tilstøtende innsjøer til et vannveisystem med kanaler og sluser.[9]

Grunnfjellet ved Tammerfors ligger i den svekofenniske fjellkjedefoldingen, som strekker seg gjennom de sentrale delene av Sverige og Finland, med bergarter dannet i paleoproterozisk tid.[10] Tammerfors ligger i et av de svekofenniske områdene hvor bergartene er minst omdannet; det er en bergartserie på 8 000 m, hvor det er et nedre lag med granulitt og sandstein, et mellomlag med basiske vulkanitter, og et øvre lag med leiravsetninger.[11]

Tammerfors ligger i sørboreal vegetasjonssone. De dominerende treslagene er gran og furu, og de vanligste løvtrærne er osp, older og bjørk.[12] Området var bevokst med granskog allerede for mellom 4 500 og 4 000 år siden.[13]

Byens parker og grøntarealer utgjør 2,4 km² av kommunens areal. I tillegg besitter kommunen store skogeiendommer, som er åpne for allmenn ferdsel. Det finnes flere naturreservater, hvorav Pynike og Viikinsaari nær selve byen er de mest kjente. Det finnes fire botaniske hager, hvorav Hatanpää ble etablert allerede i 1916.[5]

Klima[rediger | rediger kilde]

Tammerfors ligger i grenseland mellom et fuktig kontinentalklima og et subarktisk klima, etter Köppens klimaklassifisering, og har dermed milde somre og kalde vintre. Middeltemperaturen fra november til mars er under 0 °C, og snøsesongen varer i 4–5 måneder fra slutten av november til tidlig i april.

Klimadata for Tammerfors (1981–2010)
Måned Jan Feb Mar Apr Mai Jun Jul Aug Sep Okt Nov Des År
Varmerekord °C 8.0 9.4 14.9 24.2 28.4 31.7 32.5 31.8 24.8 24.8 11.1 9.6 32,5
Normal maks. temp. °C -3.4 -3.5 1.2 8.2 15.4 19.5 22.2 19.9 14.0 7.5 1.5 -1.9 8,4
Døgnmiddeltemp. °C -6.4 -6.9 -2.8 3.3 9.7 14.1 16.9 15.0 9.8 4.6 -0.6 -4.5 4,4
Normal min. temp. °C -9.7 -10.6 -6.6 -1.3 3.8 8.6 11.7 10.4 5.9 1.9 -3.0 -7.6 0,3
Kulderekord °C -35.8 -31.8 -29.1 -14.8 -7.2 -3.0 1.5 -0.4 -7.0 -16.4 -21.9 -33.0 -35,8
Nedbør (mm) 41 29 31 32 41 66 75 72 58 60 51 42 598

Relativ fuktighet 90 87 82 70 63 66 69 76 82 87 91 92 80
Normal antall nedbørsdager (≥ 0.1 mm) 22 18 16 12 12 13 15 15 14 17 21 22 197

Demografi[rediger | rediger kilde]

Byelven Tammerfors ström (på finsk Tammerkoski). Flyfoto fra 2001.

Over en 30-årsperiode mellom 1990 og 2020 har Tammerfors hatt befolkningsvekst hvert år som følge av fødselsoverskudd, innenlandsk nettoinnflytting og utenlandsk nettoinnvandring.[15] Fruktbarheten har imidlertid vist en fallende tendens i Finland, så Statistikcentralens fremskrivninger fra 2019 og frem mot 2040 viser en aldrende og noe minkende befolkning i Tammerfors.[16]

Nesten hele bykommunens befolkning bor i tettbygde strøk. Tettstedet Tammerfors strekker seg også ut over kommunens grenser, Tammerfors danner derfor en mer eller mindre sammenhengende bebyggelse med Ylöjärvi, Nokia, Kangsala, Birkala og Lempäälä. Landsbygda nord for tettstedet, Aitolahti og Teisko, som er en del av bykommunen, er tynt befolket.[17]

Etnisitet og språk[rediger | rediger kilde]

Ved utgangen av 2018 var 92,3 % av byens befolkning etnisk finske, mens 7,7 %, 18 220 personer, var av utenlandsk herkomst.[18] De fleste av disse var også født i utlandet.[19] Halvparten kom fra Europa, Amerika eller Australia, med en overvekt fra land i det tidligere Sovjetunionen. Den andre halvparten hadde mest afrikansk eller asiatisk opprinnelse; de mest tallrike var somaliere, afghanere, irakere, iranere, indere, kinesere og vietnamesere.[18]

Tammerfors er en enspråklig finsk kommune. Ved utgangen av 2018 hadde 91,8 % av befolkningen finsk som morsmål, 0,5 % (1 268 personer) var svenskspråklige, og 7,7 % hadde et annet morsmål enn svensk, finsk eller samisk.[20]

De fire byene Tammerfors, Björneborg, Uleåborg og Kotka regnes som Finlands tradisjonelle svenske språkøyer. De har en svensk forvaltningsarv og industri, der handel og migrasjon har bidratt til å bevare en svenskspråklig minoritet.[21][22] I 1900 var 5,6 % av befolkningen i Tammerfors svenskspråklig. I løpet av 1900-tallet minket andelen, men antallet er stabilt. Det drives svenskspråklig grunnskole- og gymnasundervisning ved Svenska samskolan samt menighetsarbeid i Tammerfors svenska församling.[23]

Historie[rediger | rediger kilde]

Befolkningsutvikling
År Bef. ±%
1820 1 000
1850 4 000 +300,0%
1876 12 100 +202,5%
1888 18 097 +49,6%
1904 40 261 +122,5%
1938 64 726 +60,8%
1950 101 100 +56,2%
1960 127 300 +25,9%
1970 155 400 +22,1%
1980 166 200 +6,9%
1990 172 600 +3,9%
2000 195 468 +13,2%
2010 213 217 +9,1%
2018 235 239 +10,3%
Kilde: Offisiell statistikk.[2][24][25][26]

Den første bosettingen[rediger | rediger kilde]

Bynavnet Tammerfors (svensk) eller Tampere (finsk) er ikke sikkert forklart. Historisk har navnet blitt forstått som et lån fra gammelsvensk damber, «dam». Navnet er imidlertid gammelt, og området var opprinnelig bebodd av samer, ikke finlandssvensker. A.W. Koskimies mente at navnet kunne komme fra nordsamisk dabbal, som skal vise til fossefall i et elvestryk.[27] Språkforskerne Pauli Rahkonen og Mikko Heikkilä, som støtter denne forklaringen, har rekonstruert en proto-samisk form av dabbal som tḙmpḙl.[28][29]

Det er dokumentert en steinalderboplass i Ala-Pispala,[30] men de sparsomme arkeologiske funnene i byområdet er blitt forklart med at sporene har blitt utslettet av senere bosetning.[31] Den smale landtungen mellom innsjøene Näsijärvi og Pyhäjärvi ble fast bosatt på 600-tallet, det vil si i jernalderen, og ble en viktig handelsplass i løpet av 1200-tallet. Det ble handlet i lokale varer som skinn og pels, og det ble fløtet tømmer på innsjøene. Det var også en fløterenne ved Tammerfors.[32]

Finlands første industriby[rediger | rediger kilde]

Fabrikker i Tammerfors i 1901.
Fra Kauppakatu i Tammerfors i 1893.

På 1700-tallet merket kronen seg hvilket potensial for vannkraft som fantes i Tammerfors ström. I 1779 fikk Tammerfors byrettigheter av kong Gustav III av Sverige. På dette tidspunktet hadde Tammerfors omkring 200 innbyggere og en utstrekning på 3,2 km² fra fossen til Pispala.[32][33] Som følge av Napoleonskrigene ble Finland, etter svensk tap i finskekrigen, et storfyrstedømme under Det russiske keiserriket. Tsar Aleksander I gjorde Tammerfors til Finlands første fristad i 1821.[24] Byen ble fri for laugsvesen, og den beholdt tollfrihet på visse varer til Russland til utgangen av 1905.[34]

Den første industrien i Tammerfors var en kornmølle. Fra og med 1820-årene ble vannkraften nyttiggjort av skotten James Finlayson, som etablerte et bomullsspinneri, noe som markerte begynnelsen for den finske tekstilindustrien. Allerede midt på 1800-tallet var Tammerfors blitt Finlands ledende industriby. I 1882 var Finlaysons spinneri og ververi, som for lengst var solgt til baltertyskeren Carl Nottbeck og tsarens hofflege Carl Rauch, den første fabrikken i Norden som fikk gassbelysning i fabrikkhallene og elektrifiserte produksjonen. Fra midten av 1800-tallet ble industriproduksjonen i byen mer variert, og fikk et stort innslag av metall- og treforedlingsindustri. Det ble senere en betydelig produksjon av sko- og lærtøy.[33][35] Tammerfors fikk tilnavnet «Finlands Manchester», som var positivt ment, og som ble båret med stolthet.[36][37]

Det var ikke før byen fikk jernbaneforbindelse med utskipningshavner at industrien i Tammerfors, som lå i innlandet og hittil hadde produsert mest for hjemmemarkedet, kunne produsere mer for eksport.[34][35] Tammerfors fikk jernbaneforbindelse med Helsingfors og Åbo via Toijala i 1876, med Vasa via Orivesi i 1883, og med Björneborg i 1895.[24][38]

Tammerfors ble i 1865 rammet av en bybrann som gjorde 500 mennesker husløse.[39] I 1868 fikk Tammerfors en byplan med tyve små kvartaler med arbeiderboliger. Sentrum bevarte sin brede boulevard, Hämeenpuisto, planlagt av Carl Ludvig Engel, som fungerte som branngate, og en tverrgående hovedgate, Hämeenkatu (på svensk Tavastgatan) som løper fra Hämeenpuisto ved Aleksanderskyrkan, innviet i 1881, og krysser Tammerfors ström. Kvartalsstrukturen var innenfor bygrensene, mens det vokste frem mange planløse forsteder, som etter hvert ble innlemmet i byen. Byen manglet kollektive transportmidler, så forstedene ble liggende i gangavstand til fabrikkene. Bebyggelsen var for det meste trehus med felleskjøkken for flere familier. Arbeiderkvarterene i bykjernen måtte vike for moderne høyhusbebyggelse midt på 1900-tallet, men noen av de gamle trehusene er bevart.[36][40][41][42]

På slutten av 1800-tallet fikk byen også utbygd et vann- og avløpssystem, som tillot byen å vokse. Mens mange andre finske byer baserte seg på grunnvannskilder, brukte Tammerfors overflatevann fra innsjøene. Dette kom til å føre til et folkehelseproblem med vannbårene sykdommer, som tyfusepidemier. Problemet ble først løst de det kommunale vannverket begynte å klore drikkevannet i 1917. Sykdomsbekjempelsen bidrog til at byen kunne vokse raskere.[43][44]

I krig og fred; arbeidernes kår forbedres[rediger | rediger kilde]

Streikende arbeidere på Centraltorget i Tammerfors i 1905.
Ødeleggelser etter borgerkrigen.

Industriarbeiderklassen i Tammerfors ble sterkt politisk mobilisert fra slutten på 1800-tallet.[45][46] Storstreiken i 1905, som var ledet av Yrjö Mäkelin, radikaliserte byens arbeiderbevegelse. Den marxistiske lederen Vladimir Lenin bodde og agiterte blant arbeiderne i byen mellom 1905 og 1907.[47][48] Lenin og den senere sovjetlederen Josef Stalin møttes for første gang under Det russiske sosialdemokratiske arbeiderpartis eksilkonferanse i Tammerfors i 1905.[47]

Den første verdenskrig medførte et økonomisk oppsving for Tammerfors, men handelsforbindelsen til Russland ble brutt med den russiske revolusjon i 1917, noe som førte til matmangel i de finske byene. Finland erklærte sin uavhengighet fra Russland i desember 1917, men klarte ikke å løse sine umiddelbare økonomiske problemer.[46]

Under den finske borgerkrigen ble deler av byen skadet under slaget om Tammerfors fra 3. til 6. april 1918. «De rødes» nederlag i Tammerfors avsluttet borgerkrigen. Slaget var det første i Norden som stod i en industriby. Omkring 2 700 mennesker ble drept.[49][50] 2 000 mennesker var blitt hjemløse i Tammerfors under borgerkrigen.[45] Den viktigste kommandanten av «de rødes» forsvar, offiseren Hugo Salmela, som ble drept like før slaget, kom også til å få en plass i arbeiderbevegelsens minnekultur.

Industrien, som for det meste var eid av bankene, forsøkte å imøtekomme arbeidernes krav etter borgerkrigen. Dette var forut for den politiske konsensuskulturen som kom til å utvikle seg i byen.[46] Flere ledende industrimenn, som skofabrikanten Emil Aaltonen og gullsmeden Kustaa Hiekka, stod også for betydelige donasjoner og testamentariske gaver til velferd, kultur og vitenskap.

Byspredningen tok først for alvor til mellom 1920 og 1940, da levestandarden ble hevet, og kommunen ønsket å bøte på boligmangelen ved å bygge ut nye forsteder.[45][51] Under andre verdenskrig var Finland i krig med Sovjetunionen, og de direkte krigshandlingene kjent som vinterkrigen og fortsettelseskrigen stilte byutviklingen i bero. Byen ble bombet ni ganger under vinterkrigen, men kom nokså heldig ut av det. Blant annet produserte byens verkstedindustri, som Lokomo og Tampella, krigsmateriell. Byen lå også utenfor rekkevidden til det sovjetrussiske flyvåpenet under det meste av fortsettelseskrigen. I 1940-årene var rundt en tredjedel av alle innflyttere til Tammerfors fordrevne fra Karelen, som var gjenvunnet av Sovjetunionen.[51]

Fra industrivarer til teknologi[rediger | rediger kilde]

Industrimannen Juhani Saraste og den sosialdemokratiske ordføreren Erkki Lindfors i Tammerfors i 1965. Etterkrigstiden var preget av forståelse mellom storindustrien og byens sosialdemokratiske styre.
Boligblokker i Kaleva.
Stockmann åpnet sitt varehus i Tammerfors i 1957. Det var Stockmanns andre varehus i Finland, etter Helsingfors.

I etterkrigstiden ble flere av landkommunene rundt Tammerfors innlemmet i bykommunen. Bykommunens areal ble flere ganger større, og tillot utbygging av flere nye bolig- og industriområder. Mellom 1945 og 1960 ble det bygget 10 000 nye boliger, og levestandarden ble forbedret. De nye drabantbyene ble planlagt i funksjonalistisk ånd, og fra slutten av 1950-årene ble det også bygget prefabrikkerte boliger av betongelementer.[52]

Fra og med 1960-årene ble store offentlige virksomheter bygget ut i de nye bydelene, deriblant Tammerfors universitetscentralsjukhus i Kaleva og Tammerfors tekniska universitet og Polisyrkeshögskolan i Hervanta, mens det opprinnelige Tammerfors universitet ble etablert i bykjernen.

I 1950- og 1960-årene nøt industrien i Tammerfors godt av handelsavtalen mellom Finland og Sovjetunionen. Industrien ble samtidig ikke eksponert for konkurranse fra det vestlige markedet. Store industribedrifter begynte å slite økonomisk i 1970-årene, men Finlands proteksjonistiske handelspolitikk holdt mange av dem gående inn i 1980-årene.[53]

Universitetsetableringene i 1960-årene gjorde at Tammerfors kunne reise ny høyteknologisk industri, mens eldre industribedrifter hadde sterk nok innovasjonsevne til å utvikle nye produkter og konkurrere i nye markeder.[53] Verdens første GSM-samtale ble foretatt i Tammerfors i 1991, og Nokia-konsernet utviklet mye av sin tele- og internetteknologi, blant annet PDA, WAP og WLAN, ved sin forsknings- og utviklingsenhet i byen det neste tiåret.[54]

Byen endret også karakter til et sentrum for handel og tjenesteyting. Mange industribedrifter flyttet til nye industriområder utenfor bykjernen, så de gamle fabrikkbygningene kunne tas i bruk til nye formål. I 1988 åpnet byens første kjøpesenter, Koskikeskus, på østsiden av Tammerfors ström.[55]

Politikk og administrasjon[rediger | rediger kilde]

Rådhuset i Tammerfors.

Bystyret har 67 representanter. Med innføringen av kommunalt selvstyre valgte bystyret sin egen møteleder. I 1929 fikk Tammerfors en valgt ordfører med egne politiske og administrative fullmakter. Etter den andre verdenskrig var lokalpolitikken i Tammerfors preget av en uformell overenskomst mellom Samlingspartiet og Socialdemokraterna, «våpenbrødreaksen». Til felles hadde de erfaringer fra krigen og et ønske om å bygge ut kommunale tjenester.[46][56] I 2007 gikk kommunen over til en ny styringsform med en ordfører og fire varaordførere, som har de fullmaktene som administrasjonssjefen ville ha hatt, valgt for to år.[57]

Ordførere[rediger | rediger kilde]

  • Kaarle Nordlund (Soc.) 1929–1943
  • Sulo Typpö (Soc.) 1943–1957
  • Erkki Lindfors (Soc.) 1957–1969
  • Pekka Paavola (Soc.) 1969–1985
 
  • Jarmo Rantanen (Soc.) 1985–2007
  • Timo P. Nieminen (Saml.) 2007–2012
  • Anna-Kaisa Ikonen (Saml.) 2013–2017
  • Lauri Lyly (Soc.) 2017–d.d.

Utdannelse, forskning og næringsliv[rediger | rediger kilde]

Kartongfabrikken Metsä Board Tako er den siste operative fabrikken i sentrum.
Næringsparken i Tulli.

Det finnes tre høyere utdannelsesinstitusjoner i Tammerfors med til sammen 30–40 000 studenter, herav ett universitet og to yrkeshøyskoler. Tammerfors universitet er Finlands nest største universitet, med rundt 20 000 studenter, og innbefatter det eldre Tammerfors universitet, etablert i 1960, og Tammerfors tekniska universitet, etablert i 1965, som ble slått sammen i 2019.[58] Universitetsstiftelsen er også hovedeier av Tammerfors yrkeshögskola, etablert i 1996, som har rundt 10 000 studenter.[59][60] Finlands eneste politiskole, Polisyrkeshögskolan, ligger også i byen.[61]

Siden universitetsetableringene i 1960-årene har Tammerfors blitt et sentrum for høyteknologisk industri. Ved utgangen av 2017 fantes 11,6 % av de sysselsatte i Tammerfors innen industriproduksjon, mens 7,2 % fantes i kunnskapsintensive yrker innen jus, økonomi, vitenskap og teknologi (unntatt finanstjenester), og 6,7 % i informasjons- og kommunikasjonsvirksomhet.[62] I slutten av 1980-årene åpnet byens første forskningspark.[63] Opptil 15 % av Finlands statlige bevilgninger til forsknings- og utviklingsformål (FoU) går til Tammerfors.[64] Viktige bransjer i byen er maskinteknikk og automasjon, informasjonsteknologi, helse og bioteknologi samt papir- og emballasjeindustri. Industrikonglomeratet Nokia, treforedlingskonsernet UPM og detaljhandelkjeden Kesko har alle lagt viktige funksjoner til Tammerfors. På det meste hadde Nokia 4 000 ansatte i byen.[65][66] Den største arbeidsgiveren i verkstedindustrien i Tammerfors, Sandvik Tamrock, hadde 1 400 ansatte i 2019.[67]

Tammerfors og omegn har over tid hatt svært høy arbeidsledighet.[63][68] Ved utgangen av 2017 var 14,4 % av befolkningen i arbeidsfør alder (18–64 år) i Tammerfors arbeidsledige.[69] Arbeidsledigheten forklares med blant annet stor innflytting, mange studenter som ikke kan gå rett inn i arbeid, og et konjunkturutsatt næringsliv.[70]

Massemedier[rediger | rediger kilde]

Dagsavisen Aamulehti har vært utgitt i Tammerfors siden 1881. Den er Finlands nest største avis, etter riksavisen Helsingin Sanomat. Aamulehti har tradisjonelt vært en konservativ avis. Kansan Lehti, et sosialdemokratisk talerør, ble utgitt mellom 1898 og 1991. Mellom 1882 og 1972 ble det også utgitt en svenskspråklig dagsavis, Tammerfors Aftonblad.[66]

Finlands første regulære radiosendinger begynte i Tammerfors i 1923.[54][71] Det var en amatørradiostasjon som etter hvert ble kjøpt av staten.[71] I 1958 begynte TV-selskapet Tamvisio med reklamefinansierte sendinger. I 1964 ble Tamvisio kjøpt av den statlige allmennkringkasteren Yle; det som ble TV-stasjonen Yle TV2 sender fortsatt fra Tammerfors og er særlig kjent for sine komedier.[66]

Transport[rediger | rediger kilde]

Bussterminal på Centraltorget.
Veikart med Europavei 12 og planlagt bybanetrasé inntegnet.

Europavei 12 forbinder Tammerfors med Vasa i nordvest og Helsingfors i sørøst. Tammerfors strandtunnel, som ble åpnet for trafikk i 2016, er Finlands lengste veitunnel med sine 2,3 km. Tunnelen går under sentrum, og har avlastet for den trafikken som tidligere gikk på bakkeplan og sperret mellom byen og sjøen.[70][72]

Tammerfors er et viktig jernbaneknutepunkt med direktetog til Helsingfors, Åbo, Uleåborg, Jyväskylä og Björneborg. Rundt 1,5 million passasjerer passerer sentralstasjonen i Tammerfors hvert år. Det er også hyppige bussavganger til mange finske byer.

Tammerfors-Birkala lufthavn ligger i Birkala, 13 km sørvest for byen. Lufthavnen er blant Finlands travleste med rundt 400 000 passasjerer i året.

Kollektivtrafikken i selve byen består av bybusser. Tidlig på 1900-tallet var det planlagt et trikkenett, men det ble utsatt under den første verdenskrig og aldri realisert.[73] Fra og med 1948 bygget Tammerfors ut Finlands største trolleybussnett, som stod for størstedelen av kollektivtrafikken i byen, men nedla driften i 1976.[74] Siden 1970-årene har det vært diskutert en bybane til erstatning for de mest trafikkerte bussrutene.[75] Den planlagte bybanen vil være 23,5 km lang og betjene 23 stasjoner; den første traseen, østover mot Hervanta, skal stå ferdig i 2021, og den andre, vestover mot Lentävänniemi, i 2024.[70][76][77]

Tammerfors har båthavner ved både Näsijärvi og Pyhäjärvi, men det er ikke mulig å seile mellom disse. Om sommeren er det turistbåttrafikk sørover på innsjøene og elvene via Lempäälä til Tavastehus,[78] og nordover via Ruovesi til Virdois.[79]

Kultur[rediger | rediger kilde]

Bygningen i midten ble oppført for Liljeroos’ ullspinneri og farveri i 1897, men er tatt i bruk til moderne handel og kontorer.

Industrihistorien er godt synlig i bybildet. Det er fortsatt 25 fabrikkpiper i Tammerfors sentrum, men den eneste som er i bruk, er hos kartongfabrikken Metsä Board Tako. Selv om industrien med få unntak er flyttet ut av bykjernen, er mange av de gamle fabrikkbygningene bevart og omgjort til boliger, butikker, kontorer, serveringssteder og kulturinstitusjoner.[70][66]

Fornøyelsesparken Särkänniemi åpnet i 1975 og rommer blant annet berg-og-dal-baner, et planetarium, et akvarium, en dyrehage og det 168 meter høye utsiktstårnet Näsinneula, som er Finlands høyeste, frittstående bygning.[66] I 2012 fikk Särkänniemi en temapark basert på Angry Birds. Spillutviklerselskapet bak Angry Birds har tidligere hatt eget studio i Tammerfors.[80]

En blomsterfestival har blitt arrangert i sentrum av Tammerfors hver sommer siden 1984. Under festivalen er sentrum utsmykket med en mengde blomsteroppsatser, og det avholdes konserter og familieaktiviteter med fri inngang.

Arkitektur[rediger | rediger kilde]

Den eldste bevarte bygningen i kommunen er den gamle kirken i Messuby, bygget i gråsteinsmur i første halvdel av 1500-tallet. Den er en typisk finsk middelalderkirke. Kirkerommet har også veggmalerier fra 1600-tallet.[81]

Centraltorget i Tammerfors omgis av flere monumentale bygninger. Gamla kyrkan (Charles Bassi), innviet i 1824, er den eldste kirkebygningen i selve byen, og et eksempel på nyklassisisme.[81][82] Den nyklassisistiske arkitekturen ble videreført i teaterhuset (Kauno Kallio, 1913). Rådhuset (Georg Schreck, 1890) er oppført i nyrenessansestil. Ved Centraltorget ligger også tre forretningsgårder i jugendstil fra mellom 1898 og 1905: Commercegården (Jung, Andersin og Bomanson, 1898), Sumeliusgården (Grahn, Hedman og Wasastjerna, 1901) og Palandergården (Birger Federley og Vihtori Heikkilä, 1901 og 1905).

Tammerfors domkyrka, eller Sankt Johannes-kyrkan, ble tegnet av Lars Sonck og oppført mellom 1902 og 1907, et høydepunkt i finsk nasjonalromantisk stil.[83] Det finnes to kirker i byen i nygotisk stil: Aleksanderskyrkan (Theodor Decker), oppført mellom 1880 og 1881; og Finlaysons kyrka, som ble bygget for tekstilarbeiderne ved denne fabrikken, tegnet av Tammerfors’ første byarkitekt Frans Ludvig Calonius (1879). Tammerfors ortodoxa kyrka (T.U. Jazykov) ble bygget i nybysantisk stil mellom 1896 og 1899.[81]

Wivi Lönn fra Tammerfors var Finlands første kvinnelige arkitekt som etablerte sitt eget arkitektbyrå. Hun er særlig kjent for sine skolebygninger, deriblant Hämeenpuisto skola (1899) og Alexanderskolan (1903) i Tammerfors. Da disse skolene ble slått sammen i 2017, fikk de navnet Wivi Lönns skola.[84]

Etter den finske borgerkrigen fikk den nordiske nyklassisismen gjennomslag. Noen eksempler er Tammerhotellet (Bertel Strömmer, 1929), Tuulensuugården (Strömmer, 1929), som var Nordens største kino, det gamle hovedbiblioteket (Jussi og Toivo Paatela, 1925) og Viinikka kyrka (Yrjö Waskinen, 1932).

Funksjonalistisk arkitektur gjorde seg gjeldende fra omkring 1930. Et eksempel er Tammerfors busstasjon (Jaakko Laaksovirta og Bertel Strömmer, 1938).[85] Etter vinterkrigen kom funksjonalismen tilbake i et mildere uttrykk i gjenreisningsarkitekturen, som i Finlands Banks bygning (Harry W. Schreck, 1943).

Reima og Raili Pietilä er arkitektene bak flere kjente byggverk i Tammerfors i modernistisk stil. Det første ble Kalevakyrkan, oppført mellom 1964 og 1966. De tegnet også det særpregede bydelssenteret i Hervanta, som ble oppført i siste halvdel av 1970-årene, med kulturelle, administrative og kommersielle funksjoner. De gikk videre til å vinne arkitektkonkurransen for byens nye hovedbibliotek. Biblioteket fikk navnet Metso og stod ferdig i 1986.[66][86][87] Et annet eksempel på modernistisk arkitektur er Tammerforshuset (Sakari Aartelo og Esa Piironen), åpnet i 1990 og påbygget i 2017, som er Nordens største kombinerte konsert- og konferansebygning.[88]

Bibliotek- og museumsvesen[rediger | rediger kilde]

Museumssenteret Vapriikki.

Tammerfors stadsbibliotek ble etablert i 1861, men det første lånebiblioteket i byen ble etablert allerede i 1837. Stadsbiblioteket driver 15 bibliotekfilialer over hele kommunen. Det kjente hovedbiblioteket Metso åpnet i 1986.[89]

Museumssenteret Vapriikki, åpnet i 1996, holder til i Tampellas gamle verkstedhaller ved Tammerfors ström. Museumssenteret rommer Birkalands landskapsmuseum, Tammerfors naturhistoriske museum, Rupriikki mediemuseum, det finske ishockeymuseet, det finske postmuseet, det finske spillmuseet, et skomuseum, et dukkemuseum og et mineralmuseum. Utstillingene spenner fra arkeologi til moderne kunst, og fra naturhistorie til teknologi. Det er også permanente byhistoriske utstillinger.[66][90]

Tammerfors konstmuseum, etablert i 1931, holder til i Amuri. Blant de bysbarnene som er representert med sine verker, er Mauri Favén og Kimmo Kaivanto. Kunstmuseet forvalter også Mummimuseet, som holder til i Tammerforshuset.

Samlingen etter forretningskvinnen og kunstmesénen Sara Hildén, som består av finsk og utenlandsk samtidskunst, har vært ivaretatt av en stiftelse og åpen for allmennheten siden 1979.[66][90]

Arbetarmuseet Werstas i tidligere Finlaysons tekstilfabrikk inneholder både en teknisk-industriell del med dampmaskiner, og en sosialhistorisk del. I byen finnes også et politimuseum og et spionmuseum.[66][90] Et museum tilegnet Vladimir Lenin, som bodde i byen fra 1905 til 1907, ligger i Puistotorni, et folkets hus som arbeidersamfunnet i Tammerfors reiste i 1900, ved siden av arbeiderteateret.[47][66][90] En arbeiderbolig i Amuri samt barndomshjemmet til forfatteren Lauri Viita (1916–1965) i Pispala er bevart som museer. Hjemmene til industrimennene Emil Aaltonen og Kustaa Hiekka er også bevart som museer med fullt interiør, og viser også deres private kunstsamlinger.[66][90]

Film og teater[rediger | rediger kilde]

Tammerfors teater.

Tammerfors er kjent for sitt teaterliv på både profesjonelt- og amatørnivå. De to største institusjonene er Tammerfors teater, etablert i 1904, som er kjent som et musikkteater av høy kvalitet, og står i en borgerlig teatertradisjon; og Tammerfors arbetarteater, etablert i 1901 med utspring fra arbeiderbevegelsen, som også har vært regnet til de beste teatrene i Finland.[66][48]

Siden 1948 har Pynike sommarteater hatt 3,2 millioner tilskuere på sine friluftsoppsetninger.[66][91]

Siden 1969 har Tammerfors har vært vertskap for en årlig teaterfestival, den eldste i Norden.[92][93]

Tammerfors internationella kortfilmsfestival har vært arrangert i mars hvert år siden 1970 og samler et publikum på rundt 30 000. Det gjør den til den største og eldste kortfilmfestivalen i Norden.[92][94]

Litteratur og musikk[rediger | rediger kilde]

Forfatterne Väinö Linna (1920–1992), Kalle Päätalo (1919–2000), Eila Pennanen (1916–1994) og Hannu Salama (f. 1936) har skildret industribyen Tammerfors. Lyrikerne Lauri Viita (1916–1965) og Viljo Kajava (1909–1998) kom også fra byens arbeidermiljø. Yrjö Olavi Jylhä (1903–1956) var kjent som «vinterkrigens skald». Viola Renvall (1905–1998) fra Tammerfors var blant de mest leste finlandssvenske lyrikerne på 1900-tallet. Eeva-Liisa Manner (1921–1995) fikk sitt gjennombrudd som modernistisk lyriker, dramatiker og forfatter mens hun bodde i Tammerfors og omegn.

Finskspråklig rockemusikk fra Tammerfors kalles ofte «manserock». Genren var særlig populær i 1970- og 1980-årene med musikere som Juice Leskinen (1950–2006) og Toni Wirtanen (f. 1975) og grupper som Eppu Normaali, Kaseva og Popeda.[95][96] Byens første plateselskap, Poko Rekords, ble etablert i 1977.[97] Det finnes en rekke grupper innen moderne rock, heavy metal og black metal med opphav i Tammerfors, som Negative, Uniklubi og Lovex. En stor festival i samme genre, Sauna Open Air Festival, ble første gang arrangert i 2004.[92]

Tampere Jazz Happening har funnet sted hver høst siden 1982, og Tampere Biennale (for samtidsmusikk) annethvert år siden 1986.[92] Det er også stor innovasjon innen elektronisk musikk, især innen genrene electro house, drum and bass og dubstep. Musikkfestivalen Tammerfest har ungdom som målgruppe, og har vært arrangert hver sommer siden 1995.[92]

Tampere Filharmonia er Finlands eneste, fullverdige filharmoniske orkester utenfor Helsingfors, og holder til i Tammerforshuset sammen med operaen og balletten.[66] Tammerforshuset, åpnet i 1990, er Nordens største kombinerte konsert- og konferansebygning.[98]

Folkemusikk- og folkeminnetradisjonene er godt dokumentert, deriblant av pionérarbeidet til Erkki Ala-Könni (1911–1986).

Idrett og friluftsliv[rediger | rediger kilde]

Ilves fra Tammerfors spiller mot Espoo Blues i februar 2008.

Tammerfors kalles gjerne for arnestedet til finsk ishockey, og ishockey er stadig den største publikumsidretten i byen. Den første offisielle ishockeykampen i Finland ble spilt på Pyhäjärvi ved Tammerfors i 1928. Ilves og Tappara er blant de mestvinnende ishockeylagene i Finland gjennom tidene, og de har hatt stor innflytelse på finsk ishockeykultur.[99] I Tammerfors ligger både Finlands første ishall, åpnet i 1956,[100] og det finske ishockeymuseet.[99] Administrasjonen for SM-liiga har tidligere holdt til i byen.[101] En ny ishall med plass til 13 000 tilskuere ble påbegynt i 2018, og ventes ferdigstilt i 2021.[102]

Fotball og basketball har også mange tilskuere og utøvere. Ilves og Tampere United er de største fotballklubbene, mens Tampereen Pyrintö er det fremste basketballaget og har vunnet finlandsmesterskapet flere ganger. Byens største flerbruksstadion er Ratina stadion, bygget i 1965 etter tegning av bysbarnet Timo Penttilä (1931–2011), med plass til 17 000 tilskuere.

Tammerfors var vertskap for noen av de innledende kampene i fotball under sommer-OL i 1952, for ishockey-VM i 1965, og arrangerte EM i basketball i 1967 sammen med Helsingfors. Tammerfors har også arrangert flere verdensmesterskap, blant annet i 1927 når de var vertskap for hurtigløp på skøyter for menn hvor Bernt Evensen (1905–1979) ble verdensmester, og for VM i padling i 1973 og 1983, junior-VM i roing i 1977 og VM i roing i 1995. I senere tid har byen vært vertskap for European Youth Olympic Festival sommeren 2009.

Sentralt i byen ligger den skogkledde åsen Pynike, som inngår i et stort friluftsområde med opparbeidede turstier. Om vinteren brukes stiene som skiløyper. I dette området har det vært sommerteater og restauranter siden 1800-tallet. Her ligger det også et 26 meter høyt utsiktstårn, bygget i rød granitt til byens 150-årsjubileum i 1929.[7][103] I nærheten av bykjernen er det et tyvetall opparbeidede badeplasser.[104]

Mat- og drikkespesialiteter[rediger | rediger kilde]

Mustamakkara fra Tammerfors.

Den mest kjente kulinariske spesialiteten er mustamakkara, en blodpølse som helst spises varm med tyttebærsyltetøy til. Varme mustamakkara selges over disk i Tammerfors marknadshall, i båthavnen Laukontori ved Pyhäjärvi, på Tammelatorget og i pølsedisken i noen større dagligvareforretninger.[105]

Byen er også kjent for sin gjærbakst, blant annet et spesielt brød som på tammerforsdialekt kalles riävä, på normert finsk rievä.[105]

I Tammerfors finnes flere mikrobryggerier. Noen av de mest kjente er Pyynikin käsityöläispansimo, et kombinert håndverksbryggeri og brenneri, samt Koskipanimo, et mikrobryggeri i tilknytning til bryggerirestauranten Plevna i tidligere Finlaysons veveri.[106] Det holdes også en årlig bryggerifestival, som samler en rekke finske mikrobryggerier.[107]

Religion og livssyn[rediger | rediger kilde]

Tammerfors domkyrka.

Noe over 60 % av befolkningen er medlemmer av Den evangelisk-lutherske kirke (2018).[108] Byen er bispesete for Tammerfors stift og har 16 lutherske kirker. De to store menighetskirkene i sentrum er Tammerfors domkyrka og Aleksanderskyrkan med henholdsvis 2 000 og 1 400 plasser.[81]

Finlandssvenskene hører til den evangelisk-lutherske kirke, men Tammerfors svenska församling hører sammen med de andre svenskspråklige menighetene i Finland til Borgå stift, og ikke til Tammerfors stift. Tammerfors svenska församling holder sine gudstjenester i Gamla kyrkan. I denne kirken holdes det også engelskspråklige gudstjenester i samarbeid mellom den evangelisk-lutherske og den anglikanske kirke i Finland.[81]

Den ortodokse menigheten omfatter noe over 3 000 medlemmer i Tammerfors og over store deler av Birkaland, Satakunta og Mellersta Finland, og hører til Helsingfors ortodokse stift i Den finske ortodokse kirke.[109]

Størstedelen av befolkningen som står utenfor den evangelisk-lutherske og den ortodokse kirke, er ikke medlemmer av noe trossamfunn.[108] Resten fordeler seg på den evangelisk-lutherske frikirke, det evangelisk-lutherske misjonsstiftet, den katolske kirke, baptistkirken, metodistkirken, adventistkirken, pinsebevegelsen og Jehovas vitner, som alle er etablert med egne kirker eller menigheter i byen. Frelsesarmeen har også sin egen forsamling.

Det største ikke-kristne trossamfunnet er Tammerfors islamske samfunn med noe over 1 500 medlemmer.[110] Det finnes også en eldre islamsk forsamling for finlandstatarene[111] og et tempel for retningen karma-kagyu (ཀརྨ་བཀའ་བརྒྱུད) innenfor tibetansk buddhisme.[112]

Byvåpen[rediger | rediger kilde]

1960–d.d.
1839–1960
Tammerfors’ byvåpen, nåv. til venstre.

Tammerfors’ byvåpen ble godkjent av Finlands innenriksdepartement i 1960, og er basert på de heraldiske motivene i det våpenskjoldet som ble vedtatt av den russiske tsaren i 1839. Våpenet viser en hammer og en merkurstav, symboler på industri og handel, delt av en bølgeformet tverrstang, som symboliserer Tammerfors ström.[113][114]

Vennskapsbyer[rediger | rediger kilde]

Tammerfors har vennskapssamarbeid med følgende byer:[115]

   

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Språk efter kön kommunvis, 1990-2018». Statistikcentralen. 17. november 2019. Besøkt 17. november 2019. 
  2. ^ a b «11ra – Nyckeltal för befolkningen efter område, 1990–2018» (svensk). Statistikcentralen. 31. desember 2017. Besøkt 2. november 2019. «tall for 2017» 
  3. ^ «027 – Tätorter efter folkmängd och folktäthet 31.12.2017» (finsk). Statistikcentralen. 31. desember 2017. Besøkt 2. november 2019. 
  4. ^ «Finlands areal kommunvis 1.1.2019» (svensk og finsk). Lantmäteriverket. 2019. Besøkt 19. november 2019. 
  5. ^ a b «Information on Tampere» (engelsk). City of Tampere. Besøkt 31. oktober 2016. 
  6. ^ «Environment and nature» (engelsk). Arkivert fra originalen 26. november 2011. 
  7. ^ a b «Pyynikki» (engelsk). City of Tampere. Arkivert fra originalen 5. desember 2011. 
  8. ^ Hurskainen, Tarmo (2005). «Kumo älv. Kokemäenjoki». Nordens alla kanaler (svensk). Utgitt av Bosse Arnholm. Besøkt 18. november 2019. 
  9. ^ Arnholm, Bosse (15. november 2014). «Kumo älvs sjösystem. Kokemäenjoen vesistö». Nordens alla kanaler (svensk). Utgitt av Bosse Arnholm. Besøkt 18. november 2019. 
  10. ^ «Regionalgeologi». Norges geologiske undersøkelse. 23. januar 2015. Besøkt 18. november 2019. 
  11. ^ Sørensen, Henning (1961). «Skandinaviens grundfjeld. Et forsøg på en oversigt» (PDF). Meddelelser fra Dansk Geologisk Forening (dansk). 14 (4): 354. ISSN 0105-1040. 
  12. ^ Kuusipalo, Jussi (1996). Suomen metsätyypit (finsk). Raumo: Kirjayhtymä. ISBN 951-26-3892-4. 
  13. ^ Moen, Asbjørn (red.) (1999). National Atlas of Norway: Vegetation. Hønefoss: Statens kartverk. s. 35. ISBN 82-7945-000-9. 
  14. ^ Pirinen, Pentti m.fl. (2012). Tilastoja Suomen ilmastosta 1981–2010 (PDF). Rapport 1:2012 (finsk). Helsingfors: Finlands meteorologiske institutt. ISBN 978-951-697-766-2. Arkivert (PDF) fra originalen 4. mars 2016. 
  15. ^ «012 – Befolkningsförändringar och folkmängden efter område 1987–2018» (svensk). Statistikcentralen. Besøkt 22. november 2019. 
  16. ^ «128y – Prognos över den naturliga befolkningsutvecklingen 2019: Befolkning efter ålder, kön och område, 2019–2040» (svensk). Statistikcentralen. Besøkt 13. november 2019. 
  17. ^ «026 – Befolkning i tätorts- och glesbygdsområden kommunvis efter ålder och kön 31.12.2017» (svensk). Statistikcentralen. Besøkt 9. november 2019. 
  18. ^ a b «11rv – Härkomst och bakgrundsland efter kön kommunvis, 1990–2018» (svensk). Statistikcentralen. Besøkt 9. november 2019. 
  19. ^ «11rq – Födelseland efter kön kommunvis, 1990–2018» (svensk). Statistikcentralen. Besøkt 9. november 2019. 
  20. ^ «11rm – Språk efter kön kommunvis, 1990–2018» (svensk). Statistikcentralen. Besøkt 8. november 2019. 
  21. ^ Björkman, Göran (red.) (2001). Vårt Tammerfors. En svensk språkö i hjärtat av det finska Tavastland (svensk). Tammerfors: Svenska klubben i Tammerfors. ISBN 951-609-149-0. 
  22. ^ Lönnroth, Harry (2009). Svenskt i Tammerfors. Tre undersökningar om språk och samhälle i det inre av Finland (PDF) (svensk). Tammerfors: Tammerfors universitetsförlag. ISBN 978-951-44-7858-1. 
  23. ^ Kingelin-Orrenmaa, Zea (2010). Tammerfors som svensk språkö i Finland. En etnografisk studie av Svenska samskolan i Tammerfors (Masteroppgave i nordistikk) (svensk). Tammerfors universitet. s. 3–6. 
  24. ^ a b c «Tammerfors». Nordisk familjebok. 15 (1 utg.). Stockholm. 1891. s. 1359. 
  25. ^ «Tammerfors». Turistföreningens i Finland väglappar. Helsingfors: Turistföreningen i Finland. s. 37. 
  26. ^ Katko, Tapio S. og Juuti, Petri S. (2007). Watering the City of Tampere from the mid-1800s to the 21st Century (PDF) (engelsk). Tammerfors: 5th International Water History Association Conference. s. 9. ISBN 978-951-609-331-7. Arkivert fra originalen (PDF) 27. september 2011. Besøkt 8. mai 2015. 
  27. ^ Lähteenmäki, Eino (1942). Tampere-nimen alkuperästä. Tammerkoski: Tampereen kotiseutulehti (finsk). 4. Tammerfors. s. 3–6. 
  28. ^ Rahkonen, Pauli (2011). «Tampere – saamelainen koskiappellatiivi». Virittäjä (finsk). 115 (2): 252–256. 
  29. ^ Heikkilä, Mikko (2012). «Tampere – saamelaisen Tammerkosken kaupunki». Virittäjä (finsk). 116 (1): 117–124. 
  30. ^ «Pispa 837010001» (svensk og finsk). Kulturmiljöns tjänsteportal – Museiverket. Besøkt 18. november 2019. 
  31. ^ Tarmio, Hannu, Heinonen, Marketta og Korpela, Kalevi (1978). Suomenmaa 7: maantieteellis-yhteiskunnallinen tieto- ja hakuteos (finsk). Borgå og Helsingfors: WSOY. s. 239–242. ISBN 951-0-06467-X. 
  32. ^ a b Haapala, Pertti (2005). «History of Tampere: The Very Long Road to Informational City». I Kasvio, Antti og Anttiroiko, Ari-Veikko. e-City: Analysing Efforts to Generate Local Dynamism in the City of Tampere (PDF) (engelsk). Tammerfors: Tammerfors universitetsförlag. s. 165–167. ISBN 951-44-6449-4. 
  33. ^ a b Katko, Tapio S. og Juuti, Petri S. (2007). Watering the City of Tampere from the mid-1800s to the 21st Century (PDF) (engelsk). Tammerfors: 5th International Water History Association Conference. s. 11–13. ISBN 978-951-609-331-7. Arkivert fra originalen (PDF) 27. september 2011. Besøkt 8. mai 2015. 
  34. ^ a b Jutikkala, Eino (1977). «Finland. Städernas tilväxt och näringsstruktur». I Blom, Grethe Authén. Urbaniseringsprosessen i Norden. Del 3: Industrialiseringens første fase. Foredrag fra det 17. nordiske historikermøte i Trondheim 1977. Oslo: Universitetsforlaget. s. 101. ISBN 82-00-01666-8. 
  35. ^ a b Haapala, Pertti (2005). «History of Tampere: The Very Long Road to Informational City». I Kasvio, Antti og Anttiroiko, Ari-Veikko. e-City: Analysing Efforts to Generate Local Dynamism in the City of Tampere (PDF) (engelsk). Tammerfors: Tammerfors universitetsförlag. s. 169–170. ISBN 951-44-6449-4. 
  36. ^ a b Rapo, Niklas (2017). «Finlands Manchester. Tammerfors som reproducerat resmål och förstaden Kyttälä med resenärers ögon ca 1860–1900». Historisk Tidskrift för Finland (svensk). 102 (4): 555–588. ISSN 0046-7596. 
  37. ^ Haapala, Pertti (2005). «History of Tampere: The Very Long Road to Informational City». I Kasvio, Antti og Anttiroiko, Ari-Veikko. e-City: Analysing Efforts to Generate Local Dynamism in the City of Tampere (PDF) (engelsk). Tammerfors: Tammerfors universitetsförlag. s. 171. ISBN 951-44-6449-4. 
  38. ^ Sinisalo, Uuno (1947). Tampereen kirja (finsk). Tammerfors. s. 167–168. 
  39. ^ Jutikkala, Eino (1977). «Finland. Städernas tilväxt och näringsstruktur». I Blom, Grethe Authén. Urbaniseringsprosessen i Norden. Del 3: Industrialiseringens første fase. Foredrag fra det 17. nordiske historikermøte i Trondheim 1977. Oslo: Universitetsforlaget. s. 119. ISBN 82-00-01666-8. 
  40. ^ Jutikkala, Eino (1977). «Finland. Städernas tilväxt och näringsstruktur». I Blom, Grethe Authén. Urbaniseringsprosessen i Norden. Del 3: Industrialiseringens første fase. Foredrag fra det 17. nordiske historikermøte i Trondheim 1977. Oslo: Universitetsforlaget. s. 110–116. ISBN 82-00-01666-8. 
  41. ^ Lilius, Henrik m.fl. (1973). «Trestäder i Finland». I Hagner, Marita. Trästäder i Norden. En presentation av trästäder i Finland, Norge, Sverige, på Färöarna och Island (svensk). Oslo og Stockholm. s. 32–33. 
  42. ^ Brochmann, Odd (1968). Finland (dansk). København: Carit Andersens Forlag. s. 33–38. 
  43. ^ Juuti, Petri S. og Katko, Tapio S. (2014). «Water supply and sanitation services in Finland before World War 2». Flux (engelsk). 97–98 (3–4): 80–87. doi:10.3917/flux.097.0080. 
  44. ^ Katko, Tapio S. og Juuti, Petri S. (2007). Watering the City of Tampere from the mid-1800s to the 21st Century (PDF) (engelsk). Tammerfors: 5th International Water History Association Conference. s. 14ff. ISBN 978-951-609-331-7. Arkivert fra originalen (PDF) 27. september 2011. 
  45. ^ a b c Lind, Mari (2015). «Tampere – kasvava ja muuttuva kaupunki». I Hautamäki, Ranja Teoksessa. Tampereen tarina. Teollisuuden kaupunki harjujen ja järvien solmukohdassa (PDF) (finsk). Tammerfors. s. 14. ISBN 978-951-609-783-4. 
  46. ^ a b c d Haapala, Pertti (2005). «History of Tampere: The Very Long Road to Informational City». I Kasvio, Antti og Anttiroiko, Ari-Veikko. e-City: Analysing Efforts to Generate Local Dynamism in the City of Tampere (PDF) (engelsk). Tammerfors: Tammerfors universitetsförlag. s. 173–176. ISBN 951-44-6449-4. 
  47. ^ a b c Minkkinen, Aimo (1996). «Lenin is dead, his museum is Finnish – The Lenin Museum in Tampere». Nordisk Museologi (engelsk) (2): 131–138. doi:10.5617/nm.3684. 
  48. ^ a b Jor, Finn (1995). Landet vestenfor øst og østenfor vest. Skrå blikk på Finland. Oslo: Aventura. s. 44–45. ISBN 82-588-1173-8. 
  49. ^ Malmi, Timo og Järvelä, Ari (red.) (2009). Slaget om Tammerfors. Ögonvittnen från finska inbördeskriget (svensk). Oversatt av Peggy Enbom. Stockholm: Fischer. ISBN 978-91-85183-68-5. 
  50. ^ Ylikangas, Heikki (1995). Vägen till Tammerfors. Striden mellan röda och vita i finska inbördeskriget 1918 (svensk). Oversatt av Nils Torvalds og Sara Torvalds. Stockholm: Atlantis. ISBN 91-7486-229-4. 
  51. ^ a b Aatsinki, Ulla. «Kaupunki 1940–1960» (finsk). Besøkt 8. november 2019. 
  52. ^ Aatsinki, Ulla. «Kaupunki 1940–1960» (finsk). Besøkt 15. november 2019. 
  53. ^ a b Haapala, Pertti (2005). «History of Tampere: The Very Long Road to Informational City». I Kasvio, Antti og Anttiroiko, Ari-Veikko. e-City: Analysing Efforts to Generate Local Dynamism in the City of Tampere (PDF) (engelsk). Tammerfors: Tammerfors universitetsförlag. s. 176–178. ISBN 951-44-6449-4. 
  54. ^ a b Katko, Tapio S. og Juuti, Petri S. (2007). Watering the City of Tampere from the mid-1800s to the 21st Century (PDF) (engelsk). Tammerfors: 5th International Water History Association Conference. s. 13. ISBN 978-951-609-331-7. Arkivert fra originalen (PDF) 27. september 2011. 
  55. ^ Lehto, Essi (19. mars 2018). «Tällainen oli ruuhka Koskikeskuksen avajaisissa 30 vuotta sitten – Muistatko vielä tenniskentät kauppakeskuksen katolla? Entä kolmatta kerrosta kiertäneiden kujien nimet?». Aamulehti (finsk). Besøkt 15. november 2019. 
  56. ^ Koski, Pasi og Järvensivu, Anu (2011). «Proactive Labour Market Policy as a Step Towards New Regional Innovation Policy: The Case of Tampere Region». I Ekman, Marianne, Gustavsen, Björn og Asheim, Bjørn Terje. Learning Regional Innovation: Scandinavian Models (engelsk). Palgrave Macmillan. s. 174. ISBN 978-0-230-27560-7. 
  57. ^ «Pormestarimalli» (finsk). Tampereen kaupunki. Arkivert fra originalen 29. november 2014. 
  58. ^ «Key information of Tampere University» (engelsk). Tampere universities. Besøkt 2. november 2019. 
  59. ^ «Key information of TAMK» (engelsk). Tampere universities. Besøkt 2. november 2019. 
  60. ^ «Tammerfors nya universitet inleder sin verksamhet 2019, universitetens undervisningssamarbete utvidgas» (svensk). Undervisnings- och kulturministeriet. 8. juni 2017. Besøkt 2. november 2019. 
  61. ^ «Polisyrkeshögskolan i korthet» (svensk). Polisyrkeshögskolan. Arkivert fra originalen 16. juni 2015. 
  62. ^ «115i – Sysselsatt arbetskraft efter område, näringsgren (TOL 2008), kön och år, 2007–2017» (svensk). Statistikcentralen. Besøkt 8. november 2019. 
  63. ^ a b «Tampere» (engelsk). URBACT. Besøkt 28. oktober 2016. 
  64. ^ «Facts & figures» (engelsk). Tampere Region Economic Development Agency. 18. april 2016. Arkivert fra originalen 25. oktober 2016. 
  65. ^ Lane, Edwin (16. mars 2016). «Nokia: Life after the fall of a mobile phone giant» (engelsk). BBC World Service. Besøkt 12. november 2019. 
  66. ^ a b c d e f g h i j k l m n Lindberg, Johan m.fl. «Tammerfors». Uppslagsverket Finland (svensk). Besøkt 15. november 2019. 
  67. ^ Engström, Nora (22. august 2019). «Sandvik samarbetsförhandlar – berör flera enheter i Finland» (svensk). Yle. Besøkt 15. november 2019. 
  68. ^ «Tampere, Finland. Summary from the report “Resilient Cities”» (PDF) (engelsk). OECD. 2016. Besøkt 28. oktober 2016. 
  69. ^ «115b – Befolkningen efter område, huvudsaklig verksamhet, kön, ålder och år, 1987–2017» (svensk). Statistikcentralen. Besøkt 8. november 2019. 
  70. ^ a b c d Weckström, Nina (13. mars 2017). «Tammerfors har lagt i en högre växel». Hufvudstadsbladet (svensk). Besøkt 2. november 2019. 
  71. ^ a b Keskinen, Jouni. «Tampere Suomen radiotoiminnan urauurtajana» (finsk). Besøkt 15. november 2019. 
  72. ^ «Tammerfors strandtunnel» (svensk). YIT Sverige. Besøkt 1. november 2019. 
  73. ^ Sirkiä, Hanna (2003). Hyvästi ny sitt – Raitsikat: Turun raitiovaunuliikenteen lakkautus 1961-1972 (PDF) (finsk). Turku: University of Turku. s. 14. Arkivert fra originalen (PDF) 27. september 2007. 
  74. ^ Aspenberg, Nils Carl (1995). Nordisk historisk sporveisatlas. Oslo: Baneforlaget. s. 57. ISBN 82-91448-11-6. 
  75. ^ Alku, Antero (2002). Raitiovaunu tulee taas (finsk). Jyväskylä: Kustantaja Laaksonen. s. 95–96. ISBN 978-951-98475-3-5. 
  76. ^ Briginshaw, David (6. april 2016). «Tampere light rail funding agreed». International Railway Journal (engelsk). Besøkt 31. oktober 2016. 
  77. ^ «Ny rapport om Tammerfors spårvägsprojekt» (svensk). järnvägsnyheter.se. 29. januar 2015. Arkivert fra originalen 6. februar 2015. 
  78. ^ «Finnish Silverline» (engelsk). Visit Tampere. Besøkt 11. november 2019. 
  79. ^ «Scheduled Cruise Tampere-Virrat-Tampere» (engelsk). Hopealinjat. Besøkt 11. november 2019. 
  80. ^ Starr, Michelle (7. desember 2014). «Angry Birds developer Rovio lays off 110 staff» (engelsk). CNET. Besøkt 15. november 2019. 
  81. ^ a b c d e «Churches in Tampere» (engelsk). Federation of Evangelical Lutheran Parishes in Tampere. Besøkt 2. november 2019. 
  82. ^ «Din hemkyrka» (svensk). Tammerfors svenska församling. Arkivert fra originalen 20. januar 2010. 
  83. ^ Norberg-Schulz, Christian (1993). Nattlandene. Om byggekunst i Norden. Oslo: Gyldendal. s. 120–121. ISBN 82-05-21897-8. 
  84. ^ Rundgren, Essi (7. juli 2017). «Aleksanterin ja Pyynikin koulut yhdistyvät – uusi koulu nimetään tunnetun tamperelaisen arkkitehdin mukaan». Aamulehti (finsk). Besøkt 21. november 2019. 
  85. ^ Niskanen, Riitta (11. september 2018). «Busstationernas historia» (svensk). Var kulturmiljö. Besøkt 21. november 2019. 
  86. ^ Norberg-Schulz, Christian (1993). Nattlandene. Om byggekunst i Norden. Oslo: Gyldendal. s. 161–163. ISBN 82-05-21897-8. 
  87. ^ Brochmann, Odd (1968). Finland (dansk). København: Carit Andersens Forlag. s. 154–156. 
  88. ^ «Tampere Hall» (engelsk). Visit Tampere. 28. januar 2019. Besøkt 15. november 2019. 
  89. ^ «Tampereen kaupunginkirjasto» (finsk). Tampereen kaupunki. Besøkt 20. november 2019. 
  90. ^ a b c d e «Museums in Tampere» (engelsk). Visit Tampere. 26. januar 2018. Besøkt 20. november 2019. 
  91. ^ «Pyynikki sommarteater» (svensk). Besøkt 11. november 2019. 
  92. ^ a b c d e «Festivals» (engelsk). Opiskelijan Tampere. Arkivert fra originalen 18. november 2016. 
  93. ^ «Info» (engelsk). Tampereen Teatterikesä. Besøkt 11. november 2019. 
  94. ^ «Kortfilm idag och igår» (svensk). Nationella audiovisuella institutet. Arkivert fra originalen 20. november 2019. 
  95. ^ «Mansesta tuli 1970-luvulla suomirockin voimakeskus» (finsk). Yle. Besøkt 19. november 2019. 
  96. ^ Alapirtti, Stina (1. oktober 2019). «100 parasta manserock-kappaletta on valittu – katso lista tästä». Aamulehti (finsk). Besøkt 19. november 2019. 
  97. ^ Aunola, Manu (2005). «Poko Rekords. A Tale of a Major Finnish Record Company». Proceedings of the Allied Academics International Conference, Academy of Strategic Management (engelsk). 4 (2): 1–5. 
  98. ^ «Tampere Hall» (engelsk). Visit Tampere. 28. januar 2019. Besøkt 15. november 2019. 
  99. ^ a b «Finland’s Hall» (engelsk). International Ice Hockey Federation. 18. juli 2015. Besøkt 7. november 2019. 
  100. ^ Mennander, Pasi og Mennander, Ari (2004). Liigatähdet – Jääkiekon SM-liiga 30 vuotta 1975–2005 (finsk). Helsingfors: Ajatus Kirjat. s. 124ff og 330. ISBN 951-20-6684-X. 
  101. ^ Mennander, Pasi og Mennander, Ari (2004). Liigatähdet – Jääkiekon SM-liiga 30 vuotta 1975–2005 (finsk). Helsingfors: Ajatus Kirjat. s. 19 og 120ff. ISBN 951-20-6684-X. 
  102. ^ Roth, Raili og Airo, Tatu (2. oktober 2017). «Tampereen Kannen ja areenan työt käynnissä – Lue tästä kaikki tulevien vuosien suurimmasta rakennushankkeesta». Aamulehti (finsk). Besøkt 7. november 2019. 
  103. ^ Keskinen, Jouni. «Kaupunginosa VII – Pyynikki ja Pyynikin harju» (finsk). Besøkt 7. november 2019. 
  104. ^ «Beaches» (engelsk). City of Tampere. Besøkt 7. november 2019. 
  105. ^ a b «Local specialities» (engelsk). Visit Tampere. 26. mars 2018. Arkivert fra originalen 12. november 2019. 
  106. ^ «Tampere breweries» (engelsk). Visit Tampere. 26. mars 2018. Arkivert fra originalen 12. november 2019. 
  107. ^ «Food festivals» (engelsk). Visit Tampere. 29. mai 2019. Arkivert fra originalen 12. november 2019. 
  108. ^ a b «11ra – Nyckeltal för befolkningen efter område, 1990–2018» (svensk). Statistikcentralen. Besøkt 13. november 2019. 
  109. ^ «Kirkon väestötilastot 2018» (PDF) (finsk). Den finske ortodokse kirke. 11. januar 2019. Besøkt 2. november 2019. 
  110. ^ «Tampereen Islamin Yhdyskunta» (finsk). Uskonnot Suomessa – The Religions in Finland Project. Besøkt 2. november 2019. 
  111. ^ «Tampereen islamilainen seurakunta» (finsk). Uskonnot Suomessa – The Religions in Finland Project. Besøkt 2. november 2019. 
  112. ^ «Tampere Diamondway Buddhist Centre» (engelsk). Diamond Way Buddhism Finland. Besøkt 2. november 2019. 
  113. ^ «Tammerfors 1960–». Europeana Heraldica (norsk). Riksarkivet. Besøkt 25. november 2019. 
  114. ^ «Tammerfors 1839–1960». Europeana Heraldica (norsk). Riksarkivet i Finland. Besøkt 25. november 2019. 
  115. ^ «Twin Cities» (engelsk). City of Tampere. Arkivert fra originalen 24. april 2015. Besøkt 11. mai 2015. 
  116. ^ «Some 15 Finnish towns have twinned with friendship cities in China». Helsingin Sanomat International Edition (engelsk). 17. september 2007. Arkivert fra originalen 23. oktober 2013. 
  117. ^ «Miasta partnerskie – Urząd Miasta Łodzi» (polsk). Łódź by. Arkivert fra originalen 24. juni 2013. 
  118. ^ «Trondheims vennskapsbyer» (norsk). trondheim.no. Arkivert fra originalen 18. mai 2015. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Lind, Mari, Antila, Kimmo og Liuttunen, Antti (2014). Tampere – City of the Rapids (engelsk). Tammerfors. ISBN 978-951-609-504-5. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]