Finlandssvensker

Finlandssvenskenes prosentmessige andel av Finlands befolkning
1610	17,5
1749	16,3
1815	14,6
1880	14,3
1900	12,9
1920	11,0
1940	9,5
1960	7,4
1980	6,3
2000	5,6
2010	5,4

Områder hvor den finlandssvenske befolkningen bor

Finlandssvenske er en betegnelse på personer som tilhører den svenskspråklige minoriteten i Finland som snakker finlandssvensk. Denne minoriteten utgjør i overkant av 5 % av befolkningen.

Begrepet brukes bare om de som er født og oppvokst i Finland, slik at personer som har flyttet til Finland fra Sverige ikke regnes som finlandssvensker, selv om de fleste av dem er registrert som svenskspråklige i den offisielle statistikken.

Den finlandssvenske befolkningen har svært lange røtter, men det er ikke klart hvor langt tilbake. Det er arkeologiske funn tilbake fra jernalderen, og det er dokumentert innflytting i stor skala fra Sverige til Finland på 11- og 1200-tallet.

På 1700-tallet var den finlandssvenske andelen av befolkningen på rundt 20 %, men da var ikke de finskspråklige landskapene Karelen med Kexholms län og det østre Nyland regnet med, da dette var avstått til Russland. Andelen har siden denne tiden sunket jevnt. Da Storfyrstedømmet Finland ble etablert, var Karelen igjen en del av Finland, og den finlandssvenske andelen sank da til 14,6 %.

Den nasjonalromantiske bølgen utover på 1800-tallet ble støttet av de russiske makthaverne, som en motvekt mot Sveriges innflytelse i landet. Denne bevegelsen førte til krav om at landet skulle ha finsk som administrasjonsspråk, da det ble talt av rundt 90 % av befolkningen. I denne nasjonale bølgen var det flere kjente og innflytelsesrike finlandssvenske familier som gikk over til å snakke og bruke finsk som språk. Mange tok dessuten finskspråklige navn (se for eksempel Juho Kusti Paasikivi). Andre finlandssvensker så dette som begynnelsen på en russifisering av landet, og lanserte slagordet «Svenska i dag – finska i morgon – ryska i övermorgon».

Den finsksinnede ledelsen valgte strategien med å arbeide for at Finland skulle være en enspråklig nasjonalstat, mens svensk hadde status som minoritetsspråk. Slik ville en søke å unngå splittelse innen Finland, og dermed stå sterkere mot den russiske innflytelsen. Den finske og svenske siden var enige om målet, men ikke om strategien. Den finske språkstriden var sterk helt fram til andre verdenskrig, særlig innen den finske eliten.

Med i bildet hører at befolkningen på landsbygda, både finlandssvensker og finskspråklige, i stor grad levde i enspråklige omgivelser og miljøer, men den svenskspråklige og finskspråklige arbeiderbefolkningen levde side om side. I Helsingfors hadde eksempelvis den finske slangen «stadin slangi» tatt opp i seg en rekke svenske ord.

Urbaniseringen og industrialiseringen utover på slutten av 1800-tallet gjorde at språkblandingen ble stadig større, i hvert fall i byene.

En viktig årsak til at den finlandssvenske befolkningen har blitt så mye mindre i siste halvdel av 1900-tallet skyldes at denne gruppen har vært overrepresentert i den finske utvandringen til Sverige. Det er beregnet at 30-50 % av den finske innvandringen til Sverige var av finlandssvensker. Disse tallene er imidlertid usikre, siden de svenske myndighetene, i motsetning til de finske, ikke har registrert språktilhørighet.

Fordeling[rediger | rediger kilde]

De aller fleste (97,2 %) av de svensktalende i Finland bor i landskapene Nyland, Egentliga Finland, Österbotten, Mellersta Österbotten samt Åland – se nedenstående tabell.^[1] Innbyggerne på Åland regner seg imidlertid ikke som finlandssvensker, men som ålendinger. Svensk er eneste offisielle språk på Åland. I det øvrige Finland er de svensktalende bare i flertall i Österbotten (kyststripen rundt Vasa). Landskapet med størst antall svensktalende er Nyland med hovedstaden Helsingfors. I tillegg til de svenskspråklige kystområdene regnes byene Tammerfors, Björneborg, Uleåborg og Kotka som Finlands tradisjonelle svenske språkøyer. Disse samt en del nye språkøyer, som Sankt Karins, har et mindretall på noen hundre svenskspråklige.