Karma-kagyu

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Thekchok Dorje, den fjortende Karmapa med den karakteristisk svarte kronen.

Karma-kagyü (tibetansk: ཀརྨ་བཀའ་བརྒྱུད; wylie: karma bka'-brgyud) eller kamtsang er en retning innen kagyü-skolen, en av de fire store skolene innen tibetansk buddhisme, og har fått en viss spredning i den vestlige verden.

Linjens åndelige overhode bærer tittelen Gyalwa Karmapa. Karma-kagyü kalles i blant for «svarthattene» (svarthattsekten), noe som henspiller på den svarte kronen som bæres av Karmapa.

Karma-kagyü tilhører vajrayana-grenen av mahayana-buddhismen. Det er en triyana-skole, det vil si at munker og nonner skal holde seg til sine vinaya-løfter, mens lekmenn opprettholder upasaka-løftene. Sekten betoner ikke sølibatet like sterkt som andre retninger innen den tibetanske buddhismen, men verdsetter i stedet forskjellige mystiske bruk.[1] Mange lamaer innen karma-kagyü er gifte.

Karma-kagyü-skolen ble grunnlagt av den første Karmapa, Düsum Khyenpa (1110-1193), som ved sin død erklærte at han skulle reinkarneres som sin egen etterfølger. Dette anses å ha lagt grunnen for tradisjonen med reinkarnerte lamaer i den tibetanske buddhismen, og karma-kagyü-linjen av reinkarnerte lamaer har fortsatt inn i våre dager.[2]

Under mingdynastiet nøt karma-kagyü offisiell støtte fra keiserhoffet, og i 1406 utså Yongle-keiseren den femte Karmapa til «keiserlig lærer» (guoshi 國師). Denne støtte opphørte imidlertid under Jiajing-keiserens regjering.[3]

Siden den 16. Karmapa døde i 1981 har to rivaliserende inkarnasjoner av Karmapa blitt identifisert, noe som har ført til et dypt skisma innen karma-kagyü. Dette er blitt kalt Karmapa-kontroversen.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Buckley, Michael; Strauss Robert, Taylor Chris (1995) Tibet: travel survival kit. Lonely Planet. ISBN 0-86442-289-X
  • Waddell, L. Austine (1972). Tibetan Buddhism: with its mystic cults, symbolism and mythology and in its relation to Indian Buddhsim. New York: Dover. ISBN 0-486-20130-9

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Robert Barnett, Lhasa: Streets with Memories (New York, 2006), s. 187.
  2. ^ Buckley, s. 50.
  3. ^ Evelyn Sakakida Rawski: The Last Emperors: A Social History of Qing Imperial Institutions (Berkeley, CA: University of California Press, 1998), s. 245.