Yrjö Mäkelin
| Yrjö Mäkelin | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Yrjö Esaias Emanuel Mäkelin 1. juni 1875[1]  Tammerfors[1] | ||
| Død | 18. sep. 1923[1] (48 år) Helsingfors[1] | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, journalist, skomaker | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Ellen Mäkelin | ||
| Søsken | Impi Aronaho | ||
| Parti | Finlands sosialdemokratiske parti | ||
| Nasjonalitet | Finland | ||
| Gravlagt | Uleåborgs begravningsplats | ||
Yrjö Esaias Emanuel Mäkelin (født 1. juni 1875 i Tammerfors, død 18. september 1923 i Helsingfors) var en finsk pressemann og lederskikkelse innen arbeiderbevegelsen.
Han vokste opp i en stor familie i Tammerfors som eldste sønn av skomakermester Vilhelm (Vilho) Mäkelin og hustru Paulina Florentina Hellman. Han begynte tidlig å arbeide i farens skomakerverksted. Han giftet seg i 1897 med Elisabeth (Ellen) Vuorenmaa og flyttet til Björneborg, hvor han stiftet bekjentskap med en av arbeiderbevegelsens foregangsmenn, Eetu Salin, som også var tidligere skomaker. I 1899 var Mäkelin med på Finlands arbetarpartis stiftelsesmøte i Åbo.[2]
I 1900 ble han sjefredaktør for partiorganet Kansan Lehti, «Folkebladet», i Tammerfors. Mäkelin fremmet arbeiderklassens sak, særlig i stemmerettssaken, og arbeidet for Finlands uavhengighet fra Russland, offisielt gjennom passiv motstand, og i hemmelighet gjennom Kagalen. Mäkelins forening av sosialdemokratiske og konstitusjonelle kampsaker gjorde ham til en viktig figur på arbeiderpartiets reformistiske fløy. Han fremførte de nasjonale kravene overfor Finlands generalguvernør Ivan Obolenskij i 1904, noe han høstet bred politisk anerkjennelse for, og ble leder for storstreiken i 1905 i Tammerfors.[2]
Mäkelin kom i stadig sterkere opposisjon til arbeiderpartiets venstrefløy, og fratrådte som sjefredaktør i Kansan Lehti i 1906. Han forsøkte med sin egen avis, Oikeus, «Rettferd», men begynte i 1907 som sjefredaktør i Kansan Tahto, «Folkets vilje», i Uleåborg. Han var også medlem av Finlands landdag i flere perioder frem til Finland erklærte sin uavhengighet i 1917. Han hyllet den russiske februarrevolusjonen i sin avis’ lederspalte. Da den finske borgerkrigen brøt ut mellom «de røde» og «de hvite» i 1918, ble Mäkelin skjøvet til side av mer ytterliggående krefter i eget parti, og var til dels for syk til å delta i krigshandlingene. Han påtok seg imidlertid et «skriftlig agitasjonsoppdrag» for den røde regjeringen. «De hvite» seiret til slutt i krigen.[2]
Etter borgerkrigen ble Mäkelin fengslet og dømt til døden for landsforræderi. Han bad ikke om å bli benådet, til tross for oppfordring fra innenriksminister Heikki Ritavuori. Straffen ble omgjort til fengsel på livstid, men han ble løslatt ved et amnesti i 1922. Året etter ble han på nytt fengslet, anklaget for kommunistisk virksomhet, men begikk selvmord på arresthuset med en overdose sovemedisin.[2]
Referanser[rediger | rediger kilde]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Manninen, Turo (2018). Yrjö Mäkelin. Työväenliikkeen tienraivaajan elämä 1875–1923 (finsk). Helsingfors: Into. ISBN 978-952-264-929-4.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (sv) Yrjö Mäkelin hos Finlands riksdag