Modernistisk arkitektur

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Modernismen er en retning i arkitekturen som oppsto omkring 1920, fikk gjennomslag bl. a. i Norden i 1930-årene, og har vært dominerende innenfor arkitektur og byplanlegging i mesteparten av 1900-tallet. Retningen omfatter flere forskjellige stilarter eller arkitektoniske perioder, hvorav funksjonalismen var den viktigste i 1930-årene. Ordet funksjonalisme brukes særlig i Norden som overordnet betegnelse for modernistisk arkitektur gjennom hele århundret, mens betegnelser som modernisme eller international style er vanligere som samlebetegnelser i mange andre språk.

Modernismen oppsto i Europa i tiden etter første verdenskrig som en reaksjon på 1800-årenes historisme, i ettertid foraktelig betegnet som stilforvirring. Radikale arkitekter etterlyste en stil som bedre kunne uttrykke den moderne kultur som måtte prege gjenreisningen etter krigen og bidra til sosial utjevning og velstand for bredere folkegrupper. Industriell masseproduksjon var nødvendig ikke bare for å skaffe rimelige forbruksvarer til alle, men også for å kunne tilby gode boliger og avskaffe boligmangelen. Modernistisk arkitektur tilstrebet rasjonelle konstruksjoner og industrielle produksjonsmåter, og nøkterne, geometriske former uten overflødige ornamenter.

Modernismens forløpere[rediger | rediger kilde]

Modernismens røtter må søkes lenger tilbake i tid, til bestrebelser på å forene arkitekturen som kunstform med den raske teknologiske utviklingen og de store samfunnsmessige endringene gjennom siste halvdel av 1800-tallet. Som en tidlig forløper kan regnes Krystallpalasset konstruert av Joseph Paxton for Verdensutstillingen i London i 1851. Kombinasjonen av støpejern og glass ble videreført i forretningsbebyggelse i amerikanske byer i 1860-årene. Videre utvikling av konstruksjoner i stål (broer, haller og det kjente Eiffeltårnet) åpnet for bygging av skyskrapere i 1890-årenes Chicago ved arkitekter som William Le Baron Jenney og Louis Sullivan.

Omkring 1900 eksperimenterte arkitekter flere steder i verden med å utnytte nye byggemåter som stål- og betongkonstruksjoner, og med å finne nye formmessige løsninger for å integrere arkitektur og ny teknologi. En britisk forløper var Arts and Crafts-bevegelsen innenfor mange designfag. Disse bestrebelsene kom til dels til uttrykk innenfor nye stilretninger som art nouveau i Belgia (Victor Horta), Barcelona (Antoni Gaudí), Glasgow (Charles Rennie Mackintosh) og Wien (Otto Wagner). I USA ble Louis Sullivan og Frank Lloyd Wright banebrytere. I Tyskland gikk arkitekter og ingeniører i 1907 sammen i Deutsche Werkbund for å forene industriell fremstilling og tradisjonelt håndverk. Blant dem er særlig Peter Behrens kjent for den banebrytende AEG Turbinenfabrik fra 1909.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Neues Bauen – bilder, video eller lyd