Sveriges riksråd

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Sveriges riksråd, også Riksrådet og Det svenska rådet, var en slags regjering og et kollegium siden middelalderen som deltok i styret av riket sammen med kongen. Det hadde også en mellomstilling mellom riksdagen (rikets ständer) og kongen, men hadde dog ulike funksjonsområder til ulike tider. Dets fremste representanter var på 1600-tallet de fem høye riksembetsmenn som hver og en ledet et embetsverk (kollegium). Disse var:

  1. Riksdrotsen
  2. Riksmarsken
  3. Riksamiralen
  4. Rikskanslern
  5. Riksskattmästaren

Kontakten mellom embetsverkene og Sveriges regionale og lokale myndigheter ble besørget av landshøvdingene. På 1700-tallet kom Kanslikollegiums kansllipresident til å overta rollen som riksrådets leder. Riksrådet som institusjon ble avskaffet av Gustav III i 1789.

Historie[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Bakgrunnen for riksrådet var at kongen, omgitt av stormenn, naturlig innhentet disses råd og støtte ved beslutninger. Disse kom med tiden å sees som en egen gruppe i riket. Navnet «consiliarius» forekommer i Sverige første gang i et dombrev fra 1220-tallet. Rådet var en kjent institusjon på slutten av samme århundre, og i Magnus Erikssons landslag fra 1350-tallet ble rådets oppgaver regulert.

I begynnelsen ble rådet kalt «konungens råd», men under Magnus Erikssons formynderstyre begynte det å benevnes også som «rikets råd». I Magnus Erikssons egen regjeringstid forekom begge navneformene om hverandre. Om rådets organisasjon ble det bestemt i landsloven, at da kongen er valgt, skal han utse sitt råd, først erkebiskopen, som inntok førsteplassen i rådet, deretter så mange biskoper og klerker som han fant for godt og derpå høyst 12 riddere og svenner. Alle medlemmer skulle være menn født i riket. Kongen ble dog tvunget til å i rådet ta inn de mektigste åndelige og verdslige stormennene og, da deres innflytelse vanligvis gikk i arv til deres avkom, ble rådsverdigheten snart arvelig innen de mektigste slektene i riket. Det i loven foreskrevne antall medlemmer i rådet ble ofte overskredet, og man fulgte ikke alltid forbudet mot å innsette utlendinger.

Et bevis på rådets økende innflytelse er det at retten til å utse rådsherrer i henhold til visse regenterklæringer i strid mot gjeldende lov fikk utøves kun med rådets medvirken. Kongen har sannsynligvis ikke hatt rett til å avsette rådsmedlemmer, da embetet i praksis var arvelig. Blant rådets medlemmer inntok de geistlige på grunn av sin anseelse og utdannelse en egen posisjon. At de hadde høyere rang enn rådets verdslige medlemmer vises av at de ved signering av brev og andre dokument skrev sine navn før de verdslige rådsherrene, faktisk til og med før riksforstanderen. Lagmannen satt vanligvis i rådet, men ble aldri selvskrevne.

Kalmarunionen[rediger | rediger kilde]

På bakgrunn av at Erik av Pommern tok dansker inn i rådet ble det i Kristofers landslov i 1442 angitt at kongen skulle styre sitt rike med «innfødte» (ikke «innlandske», som det het i Magnus Erikssons landslov) svenske menn.

Rådet var ikke permanent samlet men ble samlet etter særskilt innkalling. Rådets ansvar ble oppregnet i den ed som er inntatt i landsloven. Rådet skulle etter beste evne gi kongen råd, det hadde taushetsplikt om slikt som kongen ville hold hemmelig samt «styrka honom till riksens rätt med all sin makt, att han må hålla de eder han riket svurit och allmogen honom». I henhold til det siste skulle det således tilse at konge og folk fulgte sine gjensidige plikter. Rådets samtykke var i henhold til loven kun påkrevd ved bestemmelse av dronningens morgengave.

Gjennom sin mektige stilling i samfunnet og gjennom de erklæringer som ble avtvunget kongene utvidet imidlertid rådet sitt ansvarsområde. Dets råd eller samtykke (som ofte var omtrent det samme) var vanligvis nødvendig ved utnevnelse av riksråd og høyere embetsmenn, så som drots, marsk med flere, ved utstedelsen av forordninger og av påbud om skatter, i utenrikspolitiske spørsmål, så som om krig, fred og traktater, ved utøvelse av den øverste domsretten, ved tilståelse og inndragning av len (förläningar) (middelalderens viktigste regjeringshandlinger) med mere.

Høydepunktet av rådets makt overfor kongen var ved Kalmar recess i 1483, der det ble slått fast, at om noen ville klage over kongen, skulle han gjøre det hos rådet og at et riksråd som hadde en avvikende mening skulle forlate rådet. Rundt rådet dannet det seg allerede i middelalderen herredagen og riksdagen. Gjennom Christian IIs voldsomme fremferd mot adelen minsket også rådets betydning.

Vasatiden[rediger | rediger kilde]

Etter Huset Vasa kom til makten i 1523 ble rådet tilsatt av kongen og mistet som en følge av reformasjonen prestenes medlemskap, de hadde ofte vært blant rådets kunnskapsrikeste og mest utdannede. Det var dog fortsatt en slags herredag som ved viktige anledninger ble samlet og skrift besvarte kongens proposisjoner. De forsøk som ble gjort for å danne et permanent forsamlet riksråd førte ikke frem. Rådets mening ble innhentet i om lag samme grad som før, med unntak av utgivelse av len, men kongen var nå den sterkeste parten.

Under Johan III og Sigismund vokste imidlertid aristokratiets makt så sterkt at det truet kongens styringsrett. Aristokratiet forsøkte å utvide rådets innflytelse og håpet å kunne gjenopprettet styringsstruktur men ble beseiret av hertug Karl. Riksrådet ble rekonstruert i 1602, i overensstemmelse med landsloven skulle rådet kun gi kongen råd, men kongen var ikke pliktig å følge de.

Stormaktstiden[rediger | rediger kilde]

Under Gustav II Adolf ble riksrådet omdannet til et permanent råd med sete i Stockholm. Rådet fordelte ansvaret for de ulike embetsverkene og under kongens fravær i felt sørget rådet for de løpende regjeringsærendene. Rådets medlemmer kunne under slike forhold ikke ha sitt bosted på et annet sted enn i Stockholm. På denne tiden begynte en å føre protokoll ved rådets møter (de eldste rådsprotokollene er fra 1621).

I loven fremtrer rådets forvandling fra en ved særlig innkalling sammentredende herredag til en i hovedstaden vanligvis samlet konselj (regjeringsmøte med statsoverhodet) som utgjorde forvaltningens sentrum gjennom regjeringsform i 1634. Riksrådets forandrede karakter og oppgaver endret også dets forhold til riksdagen. Med dets egenskap å være administrasjonens sentralorgan kunne det ikke lengre utgjøre kjernen i riksdagen, hvorfor også riddarhusordningen fra 1626 angav at rikets råd skulle ha sete på Riddarhuset når de på kongens vegne hadde noe å forhandle med adelen om, men at de ikke hadde noen stemmerett.

Minnet av rådets gamle forhold til riksdagen gjenstod imidlertid til 1789 gjennom skikken at riksdagsbeslutninger ble undertegnet av både rådet og stendene.

Med hensyn til sammensetning var det ingen større endringer i rådet. I regjeringsform fra 1634 ble antall rådsmedlemmer angitt til 25 ordinære, de 5 høye riksembetsmennene inkludert, og ifølge tillegg i 1660 kunne antallet økes til høyst 40. I sistnevnte ble også angitt at ikke flere enn tre av samme slekt på samme tid fikk sitte i rådet. På grunn av adelens, særskilt det høyere aristokratiets økende innflytelse i denne perioden økte også riksrådets makt, og de to lange formynderstyrene for dronning Kristina og Karl XI styrket dets posisjon ytterligere.

I tillegg til regjeringsformen i 1660 ble det angitt at medlemmene i rådet skulle velges med dets viten og samtykke, og at, om regjeringen i noe spørsmål gikk utenom rådet, kunne hvilken som helst rådsherre begjære rådet sammenkalt.

Den karolinske tiden[rediger | rediger kilde]

Rådet fikk kritikk for den måten som landet ble styrt under Karl XIs formynderstyre og etter at Karl XI ble myndig besluttet han å fjerne rådets makt. Under riksdagen i 1680 ble det karolinske enveldet innført ved at kongen lot stendene erklære at kongen behøvde å spørre rådet kun «när han så fann för godt», hvor dets medlemmers rett å på eget initiativ ytre sin mening forsvant, samt at kongen alene kunne ta avgjørelser. Da han i tillegg ble løst fra kravet i regjeringsformene av 1634 og 1660 fikk han frie hender til å ordne forvaltningen. Han utnyttet denne retten så han nesten helt holdt rådet fra forvaltningen og innskrenket dets myndighet til å være landets høyeste domstol. Det var da ikke lenger passende at lagmennene hadde plass i rådkammeret. De ble derfor utelatt etter 1680.

Ifølge regjeringsformen fra 1660 var formynderregjeringen ansvarlig overfor stendene. Rådet ble derfor kalt til ansvar i 1680 for en egen kommisjon utpekt av stendene og riksrådets medlemmer ble av denne dømt til store erstatningssummer. Da rådsherreslektene også ble hardt rammet av reduksjonen ble selve grunnlaget for rådets makt, de store jordeiendommene, brutt.

At rådets betydning minsket viste seg også ved navnet; dets medlemmer ble ikke lenger kalt for riksråd, men kongelige råd. Under Karl XIIs fravær fra riket avgjorde han selv alle viktige saker og lot de ulike embetsverk passe de løpende regjeringsærend. Etterhvert kom dog likevel regjeringen i rådets hender, på grunn av behovet for en sentral myndighet. Ved sin tilbakekomst til Sverige i 1716 overlot Karl XII en stor del av forvaltningen til nye embetsverk: Upphandlingsdeputationen og Kontributionsränteriet, og rådet fikk bare domsrett.

Riksrådet etter Karl XIIs død[rediger | rediger kilde]

Med eneveldets fall inntrådte også for riksrådets historie et tidsskifte. Rett etter Karl XIIs død forsøkte aristokratiet å gjenopprette det gamle rådsveldet, men disse forsøk strandet på det umulige ved å endre reduksjonen, og stendenes makt ble i stedet overlegen. Antallet riksråd – de kongelige råd hadde nå tatt tilbake denne tittelen – ble i 1719 fastsatt til 24, presidentene i kollegiene inkludert, og i 1720 til 16, da ikke inkludert presidentene (kansellipresidenten var dog medlem av rådet).

Ved riksdagen i 1726–1727 ble imidlertid antallet økt til 23, så Arvid Horn skulle få majoritet mot det holsteinska partiet. I frihetstiden ble rådet tilsatt ved at en nemnd av de tre høyere stendene ved hver ledig posisjon tok frem tre kandidater, og etter de hadde blitt gransket av stendene utnevnte kongen en av de tre. Gjennom forordningen om lovenes ikrafttreden i 1766 ble det bestemt at den som tre ganger hadde stått som kandidat uten å utnevnes skulle den fjerde gangen være det eneste kandidat og dermed være selvskreven. Rådet arbeidet på to avdelinger, i begynnelsen en for justis- og utenrikssaker og en for innenriks- og krigsspørsmål, men etter 1727 en for justis- og innenriksspørsmål og en for krigs- og utenriksspørsmål.

I viktige saker ble hele riksrådet samlet. Rådets myndighet økte i betydelig grad i forhold til kongens. Rådet skulle nå på samme sett som før år 1680 av egen kraft påminne kongen om rikets rett, og kongen måtte forplikte seg «att regera med, således icke utan, än mindre mot rådets råd». I allmenne saker som omfattet hele riket stemte rådet sammen med kongen, og denne hadde da kun to stemmer og dobbeltstemme ved likt stemmetall. Utnevnelse av høyere embetsmenn skulle ifølge regjeringsformen fra 1720 skje i rådet, som regel uten omvalg, men skulle kongens utnevnelse stride mot «Sveriges lag, regeringsformen och redlige undersåtars välfärd och förtjänst», ble det utført et omvalg (dog ei ved riksrådsutnevning).

I Adolf Fredriks kungaförsäkran ble det erklært at rådet til slike embeter skulle skulle foreslå tre personer, og etter det mislykkede revolusjonsforsøket i 1756 ble det bestemt, at overståttholder, kommandantene for garden og artilleriet samt kapteinløytnanten ved drabantene skulle utsees gjennom avstemning i rådet. Mindre viktige saker samt tilsettelse av lavere embetsmenn gjorde kongen ifølge regjeringsformen fra 1720, etter involverte myndigheters vurdering og forslag, å avgjøre i sitt kabinett i nærvær av to riksråd, som ikke skulle stemme. Om kongen ville fravike myndighetenes forslag skulle saken behandles i rådet. I 1751 ble det tillagt, at om kongen ved utnevnelse av lavere embetsmenn gikk utenom forslaget, så skulle utnevningen skje i rådet.

Rådet skulle sørge for det daglige styre om kongen var på reise, var syk eller tronen var ubesatt, inntil stendene kunne samles. I disse tilfeller samt dessuten «vid någon annan oförmodlig händelse, då riksens välfärd och ständernas frihet sådant kunde erfordra», sammenkalte rådet riksdagen. Hvor mektig rådet enn var i forhold til kongen, var dets makt ubetydelig sammenlignet med stendene. Disse tilsatte riksråden og hadde rett til å granske deres forvaltning samt å kalle dem til ansvar for Sekreta utskottet, noen annen deputasjon eller særskilt valgt kommisjon.

Riksråden kunne stilles for retten ikke bare for lovbrudd, men også for å ha tatt avgjørelser som kunne betraktes som upassende eller skadelige for riket. I det siste tilfellet brukte de å få avskjed med pensjon og kunne beholde tittelen riksråd (de «licentierades»), hvorved man hindret dem at som adelsmenn innta plass på Riddarhuset. Under riksdagene brukte stendene iblant gjennom en kommisjon ta forvaltningen i egne hender og brukte også gi rådet instruksjoner. Grunnet dette brukte rådet å kalles for «ständernas fullmäktige».

Rådet under Gustav III[rediger | rediger kilde]

Ved Gustav IIIs statskupp i 1772 minsket rådets makt i forhold til kongen. Kongen fikk rett til å selv utse riksrådene, antallet skulle være 17, og disse skulle bare være ansvarlige overfor kongen. Vedrørende rådets virksomhet ble det bestemt at 7 av representantene, med juridisk erfaring, skulle danne justisrevisjonen og derved ha den øverste domsretten. Rådets oppgave skulle være å gi råd, men ikke å regjere riket og kongen skulle selv ta beslutninger, med unntak for den høyeste domsretten og spørsmål knyttet til fred, våpenhvile samt forbund med andre land. I spørsmål knyttet til fred hadde kongen kun to stemmer, i de andre måtte kongen gi etter om rådet var enstemmig mot.

Tilsettelse av høyere embetsmenn og tiltrodde embetsmenns avsettelse skulle også skje i rådet der også alle lovproposisjoner skulle behandles men uten rett for rådets medlemmer ved votering å gjøre sin mening gjeldende mot kongen. Øvrige regjeringssaker og tilsettelse av lavere embetsmenn fikk kongen selv avgjøre, uten krav om å rette seg etter myndighetenes forslag. Ved kongens sykdom eller reise ble de løpende sakene besørget av de riksråd som kongen spesielt tilla. Om kongen ikke hadde gitt noen ordre om dette var kansellipresidenten og de fire eldste riksrådene selvskrevne.

Ved forfatningen av 1772 hadde rådets makt blitt svært begrenset og opphørte helt i 1789. Siden kongen ved Förenings- och säkerhetsakten hadde fått rett til å etter behag bestemme riksrådets antall medlemmer, oppløste han rådet (han satte antallet til 0!) og erstattet det med Högsta domstolen og et statsråd som ble samlet kun når kongen anså att han hadde behov for å innhente andres råd.

Siden dronning Kristinas tid hadde riksråden tittelen excellens og hadde som embetsdrakt en rød purpurkappe

Kongelige rådmenn[rediger | rediger kilde]

Riksråd[rediger | rediger kilde]

Under Magnus Eriksson ble regelen utformet som sa at kongen måtte velges og ved sin side ha et råd med kirkens menn, tolv riddere og svenner, som ble kalt riksråd.

Svenske Riksråd (ikke fullstendig)

Gustav Vasas riksråd (ca 1521-1530)

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Sveriges_riksråd&oldid=24130397»