Einar Gunnarsson

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Einar Gunnarsson, også kalt Einar Smjórbak, død 1263, var en norsk geistlig i middelalderen. Han var erkebiskop av Nidaros fra 1255 til 1263.

Einar var sønn av birkebeineren Gunnar Grjonbak.

Einar dukker opp i kildene første gang i 1240, da han nevnes i Håkon Håkonssons saga som personen som gav kongsnavn til Håkon Håkonssons sønn Håkon UngeØreting i Trøndelag.[1] I 1254 døde den daværende erkebiskopen, Sørle, og korsbrødrene i Nidaros ble enige om å velge Einar til erkebiskop, uten å spørre kong Håkon Håkonsson om råd. Det fortelles at Einar på dette tidspunktet skal ha oppholdt seg i Paris.[2] Han ble vigslet i Napoli av pave Alexander IV før 10. mars 1255.

At Einar ble valgt til erkebiskop uten Håkons samtykke, førte til et vanskelig forhold mellom Einar og kongen. Einar hadde imidlertid et godt forhold til begge Håkons sønner, Håkon Unge og Magnus Lagabøte.[3] Da Håkon Unge døde i 1257, gav Einar kongsnavn til Magnus, slik han tidligere hadde gjort til Håkon Unge. [4] I 1261 giftet Magnus seg med Ingeborg Eriksdatter, datter av den danske kong Erik Plogpenning. Einar viet paret, og tre dager senere ble begge kronet.[5] Dette var den første kroningen av en dronning i Norge.[3]

Det har vært foreslått at Einar kan ha vært forfatteren av Kongespeilet.[3]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Håkon Håkonssons saga, kap. 223
  2. ^ Håkon Håkonssons saga, kap. 281
  3. ^ a b c Stefansson, Magnus. (2009, 13. februar).Einar Gunnarsson Smjorbak. I Norsk biografisk leksikon. Hentet 27. mai 2017.
  4. ^ Håkon Håkonssons saga, kap. 292
  5. ^ Håkon Håkonssons saga, kap. 310

Litteratur[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Sørle av Nidaros 
Erkebiskop av Nidaros
Etterfølger:
 Håkon av Nidaros