Psykologisk institutt (UiO)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Psykologisk institutt
PSI
Psykologisk institutt
Harald Schjelderups hus, som huser Psykologisk institutt og deler av Det medisinske fakultet
Etablert1909
InstituttlederPål Kraft
EierUniversitetet i Oslo
Nettsidepsykologi.uio.no

Psykologisk institutt (PSI) ved Universitetet i Oslo er Norges største institutt innen psykologi og et av de største forskningsmiljøene i nevrovitenskap. Det holder hovedsakelig til i Harald Schjelderups hus (Forskningsveien 3A), som er en del av campus Gaustad; bygningen ligger rett ved siden av Rikshospitalet og huser også deler av Institutt for helse og samfunn ved Det medisinske fakultet. Mindre deler av instituttet holder til på Rikshospitalet. Instituttet er et av universitetets største, med omtrent 1 100 studenter og rundt 90 vitenskapelig ansatte. Instituttleder er Pål Kraft.

Fokus og historie[rediger | rediger kilde]

Det gjøres forskning innenfor de fleste av psykologiens fagområder, delvis av høy internasjonal standard innen for eksempel kognitiv nevrovitenskap og sosial- og personlighetspsykologi. Instituttet tilbyr doktorgradsprogrammer, profesjonsstudier, og bachelor- og masterstudier i psykologi, i tillegg til enkelte andre programmer. Instituttets forskningsvirksomhet er nært knyttet til forskerutdanningen gjennom doktorgradsprogrammet. Forskningsvirksomheten er inndelt i avdelinger for[1]

  • Klinisk psykologi
  • Kognitiv og klinisk nevrovitenskap
  • Helse-, utviklings- og personlighetspsykologi
  • Metode, arbeids-, kultur- og sosialpsykologi
  • Senter for livsløpsendringer i hjerne og kognisjon, som av regjeringen er gitt statusen «verdensledende forskningsmiljø» som et av fem sentre ved UiO[2][3]
  • Avdeling for klinikk, praksis og klinisk ferdighetstrening

Nevropsykologisk klinikk ved instituttet gir tilbud om utredning og oppfølging av voksne personer henvist med mistanke om hjerneskade.

Instituttet har også flere laboratorier, delvis plassert på Rikshospitalet. En nevrokognitiv testlab med bl.a. MR-skannere deles mellom Psykologisk institutt og Rikshospitalet, og er plassert på Rikshospitalet.[4][5]

Psykologisk institutt samarbeider med Det medisinske fakultet, Oslo universitetssykehus, andre sykehus på Østlandet, og andre psykologiske fagmiljøer, bl.a. NKVTS.

Instituttet ble opprettet i 1909 etter initiativ fra Anathon Aall, men første professor i psykologi ble Harald Schjelderup i 1928. Instituttet var opprinnelig en del av Det historisk-filosofiske fakultet, og ble en del av Det samfunnsvitenskapelige fakultet da det ble etablert i 1963.[6] Organiseringen av instituttet har blitt diskutert flere ganger, ikke minst i lys av psykologifagets tilknytning til helseforskning, biomedisinsk vitenskap og helsevesenet. Instituttet har to ganger vedtatt at det ønsker å bli et eget fakultet, et ønske som har blitt støttet av bl.a. kollegiet/universitetsstyret, SV-fakultetet og Studentparlamentet, men rektoratet sa nei da saken sist var oppe fordi det ikke ønsket flere fakulteter. I begrunnelsen for hvorfor instituttet ikke hører hjemme på SV-fakultetet viste instituttledelsen til at «psykologifaget har fjernet seg mer og mer fra samfunnsvitenskapene og nærmet seg nevrofagene».[7] I diskusjonen om organiseringen av instituttet har det også vært nevnt en mulig sammenslåing med Det medisinske fakultet, tilsvarende utviklingen ved andre universiteter, eksempelvis UiT.

Instituttet arrangerer hver høst «Psykologiens dag» hvor publikum kan stifte nærmere bekjentskap med psykologisk forskning gjennom populærvitenskapelige foredrag, eksperimenter og psykologiske tester.

Kjente forskere[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Fagavdelinger
  2. ^ Utpekt til verdensledende hjerneforskere
  3. ^ UiOs fem verdensledende forskningsmiljøer
  4. ^ Laboratorier ved Psykologisk institutt
  5. ^ Bygger ny nevrolab
  6. ^ Seculum primum : glimt fra 100 års psykologi i Norden, passim, København, Dansk Psykologisk Forlag, 1987
  7. ^ «Psykologi kan bli UiOs 9. fakultet», Uniforum, nr. 17, 1999

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]