Kjemisk institutt (UiO)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Kjemisk institutt (fremste blokkene), med Fysisk institutt (UiO) i de bakre blokkene

Kjemisk institutt er et institutt ved Universitetet i Oslo og Norges største forskningsinstitusjon innen kjemi[trenger referanse].

I 2014 ble det tatt opp rundt 100 studenter opp til sine tre bachelorstudier i kjemi, materialer, energi og nanoteknologi (MENA) og molekylærbiologi og biologisk kjemi. Om lag 50 tas opp ved tre tilsvarende mastergrader, og instituttet har omkring seksti ph.d.-stipendiater. Sammen med Fysisk institutt driver instituttet Senter for materialvitenskap og nanoteknologi (SMN). Sammen med Universitetet i Tromsø har det også ansvaret for Senter for teoretisk og beregningsbasert kjemi, et senter for fremragende forskning.

En rekke kjente kjemikere har virket ved instituttet, blant andre Cato Guldberg (1836–1902) og Peter Waage (1833–1900) som oppdaget massevirkningsloven her i 1864, og nobelprisvinner Odd Hassel.

Historikk[rediger | rediger kilde]

1814 til 1934[rediger | rediger kilde]

Etter oppstarten i 1814 var Jens Jacob Keyser professor i fysikk og kjemi 1814–1847. Keyser ble etterfulgt av Moritz Christian Julius Thaulow som ble kjemilektor i 1839 og satt som professor 1844–1850. Chemisk Laboratorium flyttet inn i nye lokaler 1852 med den tyske Adolph Strecker som bestyrer og lektor frem til 1860. Med ham begynte man også å forske. Hans elev Peter Waage utviklet i 1864 massevirkningsloven sammen med Cato Guldberg. Waage var professor 1862–1900, fra 1872 i tospann med Thorstein Hiortdahl som fikk universitetets nyetablerte kjemiprofessorat. I 1874 flyttet de til Fredriksgate og i 1881 ble her to avdelinger, en for realistene og en for medisinere. Waage ble etterfulgt av David Hercules Tornøe en kort tid, før Heinrich Jacob Goldschmidt ledet det 1901–1929. Hans sønn Victor Goldschmidt var professor her 1914–1929. Første avlagte dr.philos. var Haavard Martinsen i 1904, etterfulgt av Claus Nissen Riiber i 1910.

Tredelingen i 1934[rediger | rediger kilde]

Instituttet fikk sitt nåværende navn i 1934 da man flyttet fra Fredriksgate til nybyggene på Blindern. De nye tre avdelinger skulle bestyres på rullerende omgang av

Nobelprisen i 1969[rediger | rediger kilde]

Utover 1930-tallet utviklet Christen Finbak, som var i Hassels forskergruppe, et apparat for elektron-diffraksjon. Med dette kunne Odd Hassel i 1943 og 1947 publisere de artikler om sykloheksan-strukturene, som Hassel i 1969 fikk Nobelprisen i kjemi for, sammen med Derek Barton for sitt pionerarbeid over organiske molekylers struktur og konformasjon. Andre viktige studenter som bidro på 1930- og 1940-tallet var Alf Sanengen, Brynjulf Ottar, Henry Viervoll, Sven Furberg og Otto Bastiansen (som overtok i 1964 etter Hassel).

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]