Senter for tverrfaglig kjønnsforskning

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Senter for tverrfaglig kjønnsforskning (STK), tidligere Senter for kvinneforskning (SFK) og Senter for kvinne- og kjønnsforskning (SKK), er et forskningssenter innen kjønnsforskning (tidligere kalt kvinneforskning og kvinne- og kjønnsforskning) tilknyttet Universitetet i Oslo. Det ble etablert i 1986 som et eksternfinansiert og midlertidig forsknings- og ressurssenter som inngikk i UiOs randsone,[1] og er i dag organisert som en av UiOs frittstående «andre enheter», utenfor den ordinære fakultetsstrukturen.[2] Senterets virksomhet bestod opprinnelig primært av eksternfinansierte forskningsprosjekter[3] samt informasjonsarbeid om kvinneforskning, og senteret hadde frem til 2001 bare én fast vitenskapelig stilling. I dag driver senteret kjønnsforskning og undervisning innen dette fagområdet på bachelor- og masternivå, etter å ha gradvis bygget opp et undervisningstilbud etter årtusenskiftet. Senterets forskning og undervisning har forankring i humaniorafag og samfunnsvitenskap, og hadde tradisjonelt tyngdepunkt i humaniora. Senteret er en av UiOs minste enheter.

Historie og rolle[rediger | rediger kilde]

Ved UiO hadde enkelte forskere ved Det historisk-filosofiske fakultet allerede i 1984 tatt initiativ til et emne i kvinneforskning. Disse var senere sentrale da Senter for kvinneforskning ble etablert som et eksternfinansiert og midlertidig prøveprosjekt under navnet Senter for kvinneforskning (SFK) i 1986. Senteret var tilknyttet Universitetet i Oslo som et senter i UiOs randsone;[1] det var dermed ikke del av universitetets ordinære struktur og var plassert utenfor universitetets campus i en egen bygning i Ullevålsveien 105.[1] I mange fagmiljøer ved UiO var det skepsis mot å etablere en egen institusjon for kvinneforskning, og mange mente dette kunne virke både isolerende for kvinneforskning som forskningstema, og ifølge Beatrice Halsaa «frita disiplinene for nødvendig selvkorreksjon».[4]

En av oppgavene for senteret har siden starten vært å fungere som ressurs- og informasjonssenter for kvinneforskning.[1] Senteret hadde fra starten også som formål å være «et møtested for kvinnelige forskere og studenter med interesse for kvinneforskning».[5] I 1990 ble senteret fornyet for en ny prøveperiode. Ifølge senterleder Harriet Bjerrum Nielsen var senteret relativt marginalisert i universitetssamfunnet i mye av senterets historie, og senterets forskere ble ofte ignorert og deres forskning mistenkt for å være politisk.[6] Senterets fremtid har blitt debattert flere ganger, blant annet med forslag om å integrere personalet i et av instituttene, fortrinnsvis ved Det humanistiske fakultet, eller overføre det til en annen institusjon. I 1997 fikk senteret status som forskningssenter uten tidsbegrensning. I 2001 skiftet senteret navn til Senter for kvinne- og kjønnsforskning, og i 2008 skiftet senteret igjen navn, til Senter for tverrfaglig kjønnsforskning. Det er ikke del av UiOs ordinære fakultetsstruktur, men tilhører idag gruppen «andre enheter» ved UiO.[2][7]

De første årene var preget av senterets midlertidige natur; senteret hadde ingen professorstillinger, men en daglig leder (kontorsjef) og en forskningsleder som faglig leder, i tillegg til ulike prosjektansatte på korte kontrakter.[8] Da den eksterne finansieringen tok slutt var senteret en periode tidlig på 1990-tallet uten forskningsleder.[1] Senteret fikk sin første professor i 1992 da Gro Hagemann tiltrådte som professor II i humanistisk kvinneforskning ved senteret, og de to følgende årene ble det ansatt ytterligere to professorer i bistillinger (Jorun Solheim og Kirsti Malterud). I 1993 tiltrådte danskfilologen Harriet Bjerrum Nielsen som professor i humanistisk kvinneforskning i full stilling. Antall årsverk for vitenskapelig ansatte lå i 1993 på 0,79, men økte til 1,6 i 1995.[1][3] Senteret hadde frem til 2001 bare én fast vitenskapelig stilling. Antallet professorer i full stilling økte til fire fra 2008 da Øystein Gullvåg Holter tiltrådte. I tillegg har senteret et varierende antall midlertidig ansatte som stipendiater, postdoktorer og forskere, herunder ansatte på eksternfinansierte prosjekter, og fra 2000-årene også ansatte i undervisningsstillinger knyttet til de nye undervisningstilbudene. Etter at mange andre institutter ble slått sammen til større enheter i 2000-årene er senteret UiOs minste senter/institutt.

Frem til 1999 hadde senteret ingen undervisningsoppgaver og var primært et forskningsinstitutt, i tillegg til ressurssenter- og informasjonsoppgavene. I 1999 fikk senteret noen begrensede undervisningstilbud. I 2003 etablerte senteret sitt første organiserte undervisningstilbud, bachelorprogrammet «Kjønn, feminisme og likestilling» (fra 2007 «Tverrfaglige kjønnsstudier»). I 2011 etablerte senteret et engelskspråklig masterprogram (Gender Studies). Senteret har ikke eget ph.d.-program, men stipendiater kan tas opp på programmene til andre fakulteter som eksterne kandidater etter søknad, avhengig av egen fagbakgrunn.

I 2010 sendte NRK TV-programmet «Hjernevask» der forsker ved STK Jørgen Lorentzen var intervjuet, og senteret stod sentralt i debatten i etterkant av programmet.[9][10][11][12] Daværende senterleder Jorunn Økland uttalte at debatten om Hjernevask påvirket senteret negativt og at «det er klart at senteret har lidd et omdømmetap».[13]

Senterets forskning har forankring i humaniora og samfunnsvitenskap, og i antall årsverk lå tyngdepunktet tradisjonelt i humaniora, spesielt i 1990-årene (ca. 75% av de ordinære vitenskapelige årsverkene i 1995).[3] For mange av senterets forskere og studenter har queerteori vært et viktig faglig perspektiv. Særlig etter Hjernevask-debatten uttalte senterleder Jorunn Økland at senteret ønsket å samarbeide med andre fagfelt og satse mer på tverrfaglighet; som ledd i dette etablerte senteret en professor II-stilling i medisinsk kjønnsforskning i samarbeid med Det medisinske fakultet, men denne stillingen ble senere nedlagt.[13]

Senteret utgav tidligere informasjonsmagasinet Bulletine.[14]

Forskere (utvalg)[rediger | rediger kilde]

Listen omfatter bare ansatte i ordinære vitenskapelige stillinger (faste vitenskapelige stillinger og andre førstestillinger), og ikke studenter, ph.d.-kandidater eller gjesteforskere.

Tidligere[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f Statusrapport 1992–1996. Oslo: Senteret. 1996. s. 13, 15, 73. ISBN 8275860431. 
  2. ^ a b «Enheter ved Universitetet i Oslo» (norsk). Universitetet i Oslo. Arkivert fra originalen 11. september 2021. Besøkt 14. januar 2021. 
  3. ^ a b c Årsmelding 1995. Oslo: Senter for kvinneforskning, Universitetet i Oslo. 1996. s. 3 og 6. ISBN 8275860466. «Senteret (...) har en liten fast vitenskapelig stab (én professor i hel faglig leder-stilling, tre professor II-stillinger). Forskningen ved Senteret er i hovedsak eksternt finansiert.» 
  4. ^ Eirinn Larsen (2011). Universitetet i Oslo 1811–2011. 7. Unipub. s. 64. ISBN 9788274775480. 
  5. ^ Kontaktmøte om sentre for kvinneforskning og kvinnestudier ved universitetene. Oslo. 1987. s. 49. 
  6. ^ «Fra kvinne- til kjønnsforskning». Uniforum. 30. august 2006. 
  7. ^ «Forside - Senter for tverrfaglig kjønnsforskning». www.stk.uio.no (norsk). Besøkt 14. januar 2021. 
  8. ^ Evaluering av Senter for kvinneforskning, Universitetet i Oslo. Oslo: Senter for kvinneforskning, Universitetet i Oslo. 1994. ISBN 8275860334. 
  9. ^ «Senter med stor takhøyde». Uniforum (norsk). 19. april 2010. Besøkt 14. januar 2021. «1. januar tok Jorunn Økland over som leder for Senter for tverrfaglig kjønnsforskning (STK). – Det oppleves nokså absurd at når jeg kommer til STK og får på meg kjønnsforskerhatten, så anses arbeidet mitt plutselig ikke som vitenskap lenger, sier professoren med henvisning til siste tiders debatter.» 
  10. ^ Amundsen, Trond. «Vitenskap med skylapper». forskning.no. Besøkt 27. juli 2021. 
  11. ^ «Gi Lorentzen selskap!». Aftenposten. 
  12. ^ «Dette er norske kjønnsforskere». Dagbladet. 
  13. ^ a b «Kvinne på tvers». forskning.no (norsk). 11. april 2010. Besøkt 14. januar 2021. «Tverrfaglighet – det kunne ny leder ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved UiO, Jorunn Økland, med glede snakket om i timevis. De siste ukene har hun fått uvanlig mange sjanser til nettopp dette.» 
  14. ^ «Bulletine». Besøkt 28. juli 2021. 
  15. ^ a b c d e f g «Personer - Senter for tverrfaglig kjønnsforskning». www.stk.uio.no (norsk). Besøkt 14. januar 2021. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]