Jan Smedslund

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Jan Smedslund
Født1. mai 1929[1]Rediger på Wikidata (93 år)
OsloRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Forsker, psykologRediger på Wikidata
Akademisk grad Dr.philos. (1955)Rediger på Wikidata
Utdannet ved Universitetet i Oslo[2]Rediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata
Medlem av Det Norske Videnskaps-AkademiRediger på Wikidata

Jan Ewald Smedslund (født 1. mai 1929 i Oslo, oppvokst i Helsingfors i Finland) er en norsk psykolog og professor emeritus i psykologi ved Universitetet i Oslo. Han har særlig forsket på læringspsykologi, kognitiv utviklingspsykologi, og er videre kjent – og omdiskutert – for uvikling av en skoleretning innen faget kalt psykologikk.

Smedslund vokste opp i Finland, men kom tidlig til Norge og tok sin akademiske utdannelse her. Han begynte å studere psykologi etter å hørt professor Harald Schjelderups forelesninger og var fra starten av innstilt på å gjøre psykologien til en virkelig vitenskap.[trenger referanse] I 1951 ble han magister (mag. art.) på et arbeid om psykologisk teori (Psychological theory) og i 1955 dr. philos. med avhandlingen Multiple probability learning. Han var medlem av Institutt for sosialvitenskap i Oslo fra 1951 til 1964, som forskningsstipendiat fra 1953 til 1959. Han var universitetsstipendiat ved Universitetet i Oslo fra 1959 til 1964, da han ble professor i psykologi ved Universitetet i Bergen. I 1966 fikk han et professorat ved Universitetet i Oslo, og var bestyrer for Psykologisk institutt i tiden under og etter studentopprøret 1969 og 1970. Siden 1999 har han vært professor emeritus samme sted.

Smedslund har undervist på mange områder av psykologien. Siden år 2000 har han holdt kurs i konsultasjon, kriseintervensjon, gruppeterapi, profesjonell etikk og, fremfor alt, i teoretisk psykologi og psykologikk. Smedslund er medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi, Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab og Norsk Psykologforening. Han er spesialist i klinisk psykologi, NPF.[trenger referanse]

Han gikk i egenbehandling (karakteranalytisk vegetoterapi) hos Nic Waal (1952–1956), og utdannet seg til gruppeterapeut ved University of Minnesota i 1972. Senere har han arbeidet med akuttpsykiatri og kriseintervensjon (1974) og med poliklinisk behandling av barn og unge (1975–1976). I perioden 1978–1983 var han deltidsansatt ved et behandlingssenter for rusmiddelavhengige. Han har også vært ekstern veileder ved Veksthuset på Gaustad sykehus (behandlingsted for unge stoffmisbrukere), og har siden 1977 drevet privatpraksis.

Smedslund studerte under Jean Piaget ved det Internasjonale senteret for genetisk epistemologi (kunnskapslære) (Centre International D´Epistemologie Genetique) i Genève, Sveits, fra 1957–1958, og var ved Harvard-universitetet i 1963–1964. I 1967–1968 var han «fellow» ved Center for Advanced Studies in the Behavioral Sciences, ved Stanford-universitet i USA. Han har gjennom årene vært gjesteforsker ved en lang rekke universiteter i utlandet, således universitetene i Colorado, Minnesota, Kansas, London, Oxford, New Mexico og Arizona. Han har vært med i redaksjonsstaben for internasjonale tidsskrifter som Child Development, Cognition, Human Development, Annals of Theoretical Psychology og Theory and Psychology.

Læringspsykologi[rediger | rediger kilde]

Smedslund var tidlig i sin karriere tilhenger av behavioristen og læringsteoretikeren Clark L. Hull. Gjennom sin egenbehandling hos Nic Waal møtte Smedslund den kliniske virkeligheten i hele dens bredde, og han forsøkte å anvende Egon Brunswiks tanker om læring av komplekse sannsynligheter på fenomener som intuisjon og mental sunnhet, noe som er beskrevet i hans doktorgradsavhandling Multippel sannsynlighetslæring fra 1955.

Piaget og kognitiv utviklingspsykologi[rediger | rediger kilde]

Mens Brunswik ensidig var opptatt av menneskers evne til å forutsi eller oppnå ting i avgrensete situasjoner, ble Smedslund mer opptatt av menneskeners behov for, og evne til, å forstå og forklare sin (daglig-) verden. Dette var også den kjente utviklingspsykologen Jean Piagets interesse. Smedslund oppfattet Piagets skrifter som et gjennombrudd for psykologien. Her ble barns forståelse (og forklaringer) av verden nettopp gjenstand for systematisk empirisk utforskning, bl. a. gjennom systematiske samtaler («den kliniske metode») der underliggende strategier, filosofier og refleksjoner ble avdekket. Piaget inviterte Smedslund til sitt forskningssenter i Genève i 1957/58, og her startet han et forskningsprogram om førskolebarns ervervelse av elementære begreper og slutningsregler. Dette programmet ble videreført under hans opphold i Colorado (1961–1962), ved Harvard (1963–1964) og i Bergen (1964–1966).

Fra 1967/1968 begynte Smedslund i økende grad å betrakte psykologien som en meningsforstående (hermeneutisk) vitenskap. Han mente Piaget ikke i tilstrtekkelig grad hadde behandlet menings- og kommunikasjonsproblemet i psykologien. Dessuten beskrev Piaget mentale prosesser som logiske eller ikke-logiske, idet han tenkte seg at barn ble logiske på stadig flere områder. Smedslund pekte på at det er en sirkulær relasjon mellom logikk og forståelse, slik at vi bare kan forstå (begripe) det som er logisk, og bare kan avgjøre om noe er logisk eller ikke dersom vi forstår de premisser en person tenker og handler ut fra. Barn er ikke ulogiske (og blir logiske), men tenker hele tid logisk ut fra sine (modnings- og erfaringsbegrensete) premisser. Mer alment: Enhver person handler logisk ut fra sine umiddelbare subjektive premisser. I dagliglivet betraktes personers rasjonalitet («logiskhet») som et grunnleggende premiss. Slik må det også være i psykologien.

Humanistisk psykologi[rediger | rediger kilde]

I sine forsøk på å utvikle psykologien som en meningsforstående (hermeneutisk) vitenskap, mottok Smedslunds i begynnelsen av 1970-årene impulser fra to sider: På den ene side fra sosialpsykologi, sosiologi og sosialantropologi, og på den annen side fra fenomenologi og dialektisk psykologi. Han hadde allerede (i slutten av 50-årene) studert den østerriksk-amerikanske sosialpsykologen Fritz Heiders arbeid om «common sense psykologien» («The psychology of interpersonal relations»). Han gjorde seg kjent med tyskeren Uwe Lauckens undersøkelser av samme tema («Naive Verhaltenstheorie» – naiv atferdsteori, dvs. den psykologiske forståelsen vi alle som uskolerte (naive) psykologer anvender i dagliglivet), med sosiologen Erving Goffmans arbeider, og, ikke minst, med sosialkonstruktivismen, dvs. med Peter L. Berger og Thomas Luckmanns arbeid om hvordan vår virkelighetsforståelse vokser frem gjennom sosialt samspill og er sosialt konstruert – «The social construction of reality». Fenomenologien passet godt med Smedslunds tanker om betydningen av mening og dialektikken med hans tidligere bakgrunn i Piagets psykologi.

Mer og mer kom Smedslund derfor til å oppfatte psykologi som et humanistisk studium av bevisste, meningssøkende, unike personer som handler intensjonalt (målrettet) ut fra et felles og (dypest sett) sosialt konstruert meningssystem, nemlig kulturens dagligspråk. Ifølge Smedslund kan de prinsipielt bare studeres og forstås gjennom kommunikasjon på grunnlag av dette meningssysatemet. Videre mener han psykologien en reflektiv disiplin, dvs. den kan vendes tilbake på seg selv: De samme prinsipper som psykologen anvender i studiet av andre personer og deres produkter, må derfor naturligvis også anvendes på psykologen og psykologifaget selv. Disse synspunktene, og flere andre, utgjorde et humanistisk perspektiv på psykologien, som Smedslund presenterte i boken «Becoming a psychologist. Theoretical foundations for a humanistic psychology» (1972).

Common sense psykologi og psykologikk[rediger | rediger kilde]

Med dette perspektivet har Smedslund i løpet av de siste 35 årene hevdet en faglig posisjon kalt psykologikken («common sense-psykologi»).

«Common sense», eller på norsk «sunn fornuft», betyr «felles mening». Siden felles mening i vesentlig grad etableres ved hjelp av språket, og fundamentalt sett gjennom dagligspråket, kan «common sense» mer presist oppfattes som den mening verden har i kraft av at vi snakker et dagligspråk. «Common sense» er altså den forståelse vi har av verden, og som ligger «innebygget» i det begrepssystemet som er representert i dagligspråket. «Common sense» er «de dagligspråklige brillene» vi ser verden med. Siden dagligspråket er noe vi alle snakker uten at vi tenker over det, og siden relasjonene i et begrepssystem (f.eks. relasjonen mellom en «ungkar» og en «ugift mann») ikke kan benektes av erfaring, følger det at «common sense» har tre grunnleggende kjennetegn:

  1. Den er felles, dvs. den deles av alle som snakker dagligspråket.
  2. Den er «taus» eller «intuitiv», dvs. vi tenker ikke over at ungkarer er ugifte menn før noen gjør oss oppmerksom på det.
  3. Den er «selvinnlysende» eller nødvendig sann, alle skjønner at ungkarer er ugifte menn.

«Common sense» i denne forstand må holdes skarpt adskilt fra «mannen i gatas meninger», «folkevisdommen», osv. som utgjør et konglomerat av dels upresise, dels erfaringsbaserte og dels (også) nødvendig sanne oppfatninger.

Siden dagligspråket inneholder en nesten uoverskuelig mengde psykologiske ord og uttrykk, kan «psykologisk common sense» (eller «psykologisk sunn fornuft») nå defineres som den delen av «common sense» («sunn fornuft») som handler om psykologiske fenomener og deres innbyrdes relasjoner. Psykologisk sunn fornuft, hevder Smedslund, består i overensstemmelse med dette bare av begrepsmessig eller nødvendig sanne utsagn, som f. eks. «en person som får det han ønsker seg, blir tilfreds», «en gjerrig person er ikke gavmild», «en forbauset person, har nettopp opplevd noe (for ham eller henne) uventet», osv.

Ifølge Smedslund er psykologikken en klargjøring (eksplisering, ordfesting) og systematisering av (nødvendig sann) psykologisk common sense, fortrinnsvis i form av et aksiomatisk eller deduktiv system. Et slikt system består av et begrenset antall ord og påstander som bare tas for gitt (primitiver, definisjoner og aksiomer), på den ene side, og påstander som bevises eller avledes ut fra disse (følgsetninger og læresetninger eller teoremer), på den annen side. Psykologikken kan altså betraktes som psykologiens motstykke til Euklids geometri.

En «mainstream», mer naturvitenskapelig orientert psykologi, vil hevde at målet med empirisk-psykologisk forskning er å «oppdage» (eller etablere) almengyldige lover for menneskelig atferd. Smedslund hevder imidlertid at mennesket er et intensjonalt vesen, som kan fremvise målrettet atferd, igjen styrt av sine konsekvenser. Mennesket kan derfor ikke bare lære, det kan også lære å lære, videre lære å lære å lære, osv. I kraft av dette kan enhver pretendert almengyldig lov, hva enten den angår statiske eller dynamiske sider ved mennesket, falsifiseres ved administrasjon av en passende læreprosedyre. Det er altså ikke mulig å finne noen generelle og empirisk falsifiserbare lover i psykologien. Det man kan finne av generelt gyldige utsagn er derimot begrepsmessige sannheter av den type som formuleres eksplisitt og systematisk i psykologikken. Mye psykologisk forskning har derfor karakter av å være pseudoempirisk, dvs. forskeren undersøker en generell hypotese i den tro at den er empirisk falsifiserbar, mens den i virkeligheten har karakter av en begrepsmessig sannhet. Eksempler: Forskning som går ut på gjennom observasjoner og eksperimenter å teste om forbausete personer alltid har opplevd noe uventet, om gjerrige personer alltid er påholdne, om deprimerte personer alltid ser mørkt på tilværelsen, osv. Gjennom et stort antall studier har Smedslund dokumentert at omfanget av pseudoemprisk forskning i psykologien er betydelig. Det er imidlertid en misforståelse å hevde at psykologikken er en anti-empirisk disiplin.

Smedslund vil hevde at man på den «rene» psykologiens område (dvs. der man forsøker å relatere psykologiske variabler til psykologiske variabler) kan etablere empiriske regelmessigheter, selv om de bare vil ha en begrenset sosiohistorisk gyldighet. I psykologiens grenseområder (der man relaterer ikke-psykologiske variabler av fysisk, biologisk og annen karakter til psykologiske variabler) er empirisk forskning med sikte på å nå frem til almengyldige lover fortsatt meningsfull.

Smedslund har gjennom mer enn tre tiår gradvis utviklet psykologikken. Han har bl. a. skrevet om den psykologiske behandlings psykologikk, tillitens psykologikk[3], følelsenes psykologikk, hukommelsens psykologikk, osv. I 1988 kom den første utgaven av en helhetlig psykologikk, Systemet PL, som ble publisert i boken «Psycho-logic». En revisjon av dette systemet – Systemet EL – fulgte i 1997, i boken «The structure of psychological common sense». Svært mange aspekter ved psykologikken drøftes inngående i hans siste bok – «Dialogues about a new psychology» – fra 2004.

Smedslunds perspektiv – og særlig hans påpekning av at mye psykologisk forskning er pseudoempirisk – har virket provoserende på kolleger med en mer tradisjonell «naturvitenskapelig» orientering.[trenger referanse] Både i Norge og internasjonalt har Smedslunds synspunkter derfor av mange blitt møtt med avvisning eller motstand.[trenger referanse] Andre – og det gjelder særlig forskere med en hermeneutisk, sosialkonstruktivistisk og kulturpsykologisk orientering – har stilt seg åpne for disse synspunktene. I Norge gjelder dette bl.a. Tore Helstrup, Ragnar Rommetveit, Waldemar Rognes, Geir Smedslund, Fred Vollmer, og flere teoretisk interesserte psykologistudenter. Internasjonalt kan nevnes navn som John Shotter[4], Rom Harré, Kenneth Gergen, Peter Ossorio, Keith Davis, Richard Shweder, m. fl.

Bibliografi (utvalg)[rediger | rediger kilde]

Bøker[rediger | rediger kilde]

  • Smedslund, J. A critical evaluation of the current status of learning theory.Nordisk Psykologi's Monografiserie, 1952, 2
  • Smedslund, J. Multiple-probability learning. An inquiry into the origins of perception. Oslo: Universitetsforlaget, 1955, 118 pp. (Doctoral thesis)
  • Smedslund, J. Psykologi (Psychology). Oslo: Universitetsforlaget, 1967, 260 pp.
  • Smedslund, J. Becoming a Psychologist. Theoretical Foundations for a Humanistic Psychology. Oslo: Oslo University Press, 1972. 245 pp.
  • Smedslund, J. Praktisk Psykologi (Practical Psychology). Oslo: Universitets-forlaget 1983. 129 pp. Swedish translation, same title, Lund: Studentlitteratur, 1984.
  • Smedslund, J. Psycho-Logic. Heidelberg: Springer-Verlag, 1988. Pp. 112.
  • Smedslund, J. The Structure of Psychological Common Sense. Mahwah, N. J. : Lawrence Erlbaum, 1997.
  • Smedslund, J. Dialogues about a New Psychology.Chagrin Falls, OH: Taos Institute Publications.[1]

Utvalgte artikler[rediger | rediger kilde]

  • Smedslund, J. The epistemological foundations of behaviorism. A critique. Acta Psychologica, 1955, 11, 412–431.
  • Smedslund, J. Apprentissage des notions de la conservation et de la transitivite du poids. Etudes D'Epistemologie Genetique, 1959, 9, 85–124.
  • Smedslund, J. The acquisition of transitivity of weight in five-to-seven-year-old children. Journal of Genetic Psychology, 1963, 102, 245–255.
  • Smedslund, J. Concrete reasoning. A study of intellectual development. Monographs of the Society for Research in Child Development, 1964, 29, No. 2, 39 pp. (SRCD Award 1963).

Constancy and conservation: a comparison of the systems of Brunswik and Piaget. In Hammond, K. R. (Ed.) The psychology of Egon Brunswik. New York: Holt, Rinehart & Winston, 1966. Pp. 382–404.

  • Smedslund, J. Constancy and conservation: a comparison of the systems of Brunswik and Piaget. In Hammond, K. R. (Ed.) The psychology of Egon Brunswik. New York: Holt, Rinehart & Winston, 1966. Pp. 382–404.
  • Smedslund, J. Les origines sociales de la decentration. In Bresson, F. & Montmollin, M. de (Eds.) Psychologie et epistemologie genetiques: themes piagetiens. Paris: Dunod, 1966. Pp. 159–167.
  • Smedslund, J. Psychological diagnostics. Psychological Bulletin, 1969, 71, 237–248.
  • Smedslund, J. Meanings, implications and universals: towards a psychology of man. Scandinavian Journal of Psychology, 1969, 10, 1–15
  • Smedslund, J. Circular relation between understanding and logic. Scandinavian Journal of Psychology, 1970, 11, 217–219.
  • Smedslund, J. Eine humanistische Position in der Psychologie. In Edelstein, W. und Hopf, D. (Eds.) Bedingungen des Bildungsprozesses. Stuttgart: Ernst Klett Verlag, 1973. Pp. 489–501.
  • Smedslund, J. Om forholdet mellom teori og empiri i psykologien. (On the relationship between theory and data in psychology). Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 1976, 13, 2–10.
  • Smedslund, J. Piaget's psychology in practice. British Journal of Educational Psychology, 1977, 47, 1–6. The same article has also appeared in Norwegian as : Piagets psykologi i praksis. Norsk Pedagogisk Tidsskrift, 1977, 61, 52–59., and in French as : La psychologie de Piaget et la pratique. Bulletin de Psychologie, 1976–77, 30, 364–368.
  • Smedslund, J. Bandura's theory of self-efficacy: a set of common sense theorems. Scandinavian Journal of Psychology, 1978, 19, 1–14.
  • Smedslund, J. Between the analytic and the arbitrary: a case study of psychological research. Scandinavian Journal of Psychology, 1979, 20, 1–12.
  • Smedslund, J. Analyzing the primary code: from empiricism to apriorism. In D. R. Olson (Ed.) The social foundations of language and thought: Essays in honor of Jerome S. Bruner. New York: Norton, 1980. Pp. 47–73.
  • Smedslund, J. The logic of psychological treatment. Scandinavian Journal of Psychology, 1981, 22, 65–77.
  • Smedslund, J. Rationality is a necessary presupposition in psychology. The Behavioral and Brain Sciences, 1981, 4, 352.
  • Smedslund, J. What is necessarily true in psychology ? In J. R. Royce & L. P. Mos (Eds.) Annals of Theoretical Psychology, 1984, 2, 241–272.
  • Smedslund, J. Das Beschreiben von Beschreibungen, Erklaeren von Erklaerungen und Vorhersagen von Vorhersagen: paradigmatische Faelle fuer die Psychologie. In J. Brandtstaedter (Ed.) Struktur und Erfahrung in der psychologischen Forschung. Berlin: W. de Gruyter, 1987. pp. 159–168.
  • Smedslund, J. Ebbinghaus the illusionist: How psychology came to look like an experimental science. In Passauer Schriften zur Psychologiegeschichte, 5, Ebbinghaus-Studien 2., Passau: Passavia Universitaetsverlag, 1987. Pp. 225–239.
  • Smedslund, J. The psychologic of forgiving. Scandinavian Journal of Psychology,

32, 164–176.

  • Smedslund, J. The pseudoempirical in psychology and the case for psychologic. Psychological Inquiry, 2, 325–338. (Target article)
  • Comments from: Cushman, P., Davis, K. E., Fiske, D. W., Ossorio, P. G., Leary, D. E., Overton, W. F., Parrott, W. G. and Harre, R., Rosenhan, D. L., Shotter, J., Shweder, R. A., Williams, R. N., Woolfolk, R. L.
  • Psychologic: a technical language for psychology. Psychological Inquiry, 2, 376–382. (Author`s response)
  • Smedslund, J. Are Frijda's "Laws of Emotion" empirical? Cognition and Emotion, 6, 435–456.
  • Smedslund, J. How shall the concept of anger be defined? Theory and Psychology, 1993, 3, 5–33.
  • Smedslund, J. Psykologi som vitenskap – dilemmaer og løsninger. Det Norske Videnskaps-Akademi. Årbok 1995. Pp. 139–151. (Psychology as science – dilemmas and solutions)
  • Smedslund, J. Social representations and psychologic. Culture & Psychology, 4, 349–368.
  • Smedslund, J. Target article. Psychologic and the study of memory. Scandinavian Journal of Psychology, 40, Suppl,1999, 3–17.
  • Comments from: Anderson, R. E., Bundesen, C., Engelkamp, J. & Zimmer, H., Fletcher, G. J. O. & Copeland, B. J., Gergen, K. J. & Gergen, M. M., Harre, R., Helstrup, T., Intons-Peterson, M., Jones, G. V., Laucken, U., Lewicka, M., Nilsson, N. G., Paivio, A., Richardson, J. T. E., Rognes, W., Ronnberg, J., Shotter, J., Sjoberg, L., Teigen, K. H., Zimiles, H., Valsiner, J., Vandierendonck, A., Vollmer, F., Wallach, L. & Wallach, M.A., Westmeyer, H., and Wetherick, N. E.
  • Author's response. Psychologic in dialogue: reply to commentaries. Scandinavian Journal of Psychology, 40, Suppl,1999, 123–138.
  • Smedslund, J. Fra psykologi til psykologikk: Vårt fag i forandring. Psykologisk Tidsskrift – NTNU, 2003, 6, 12–14.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Autorités BnF, BNF-ID 13492058x, catalogue.bnf.fr, besøkt 30. desember 2019[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ www.sv.uio.no[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ «Arkivert kopi» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 24. juli 2007. Besøkt 30. august 2007. 
  4. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 1. oktober 2007. Besøkt 30. august 2007. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]