Portal:Asia/Utvalgt artikkel/Arkiv
Januar[rediger kilde]
Det er også hjemlandet til arabiske muslimer, arabiske kristne, drusere og samaritanere i tillegg til andre religiøse og etniske minoriteter. Jerusalem er nasjonens selvproklamerte hovedstad og største by, hvor også regjeringen har sitt sete. Jerusalems lov slår fast at «Jerusalem, complete and united, is the capital of Israel» (Jerusalem, komplett og forenet, er hovedstaden i Israel) og byen fungerer som styresete, presidentens tilholdssted og statens kontorer, høyesterett parlamentet er lokalisert i byen. De fleste land, med unntak av Costa Rica og El Salvador, aksepterer ikke Jerusalems lover (se Kellerman 1993 s. 140) og har plassert ambassadene sine i andre byer som Tel Aviv-Jaffa, Ramat Gan og Herzliya. Hverken FN eller noen land anerkjenner imidlertid byen som Israels hovedstad. Alle stater med ambassaderepresentasjon i Israel har dem lokalisert i Tel Aviv. Land som Costa Rica og El Salvador var lenge de eneste land som hadde ambassadene sine i Jerusalem, men flyttet dem til Tel Aviv i 2006 grunnet Jerusalems kontroversielle status.
Dagens Israel har sine historiske røtter i Israels land, et område som har stått sentralt i jødedommen i over tre tusen år. Etter første verdenskrig godkjente Folkeforbundet Palestinamandatet i den hensikt å opprette et «nasjonalt hjem for det jødiske folk». I 1947 godkjente FN delingen av Palestinamandatet i to stater: En jødisk og en arabisk.
Februar[rediger kilde]
I den østlige delen av romerriket er lite bevart av mosaikker fra før ikonoklasmen. Men et unntak er det store palasset som ble oppdaget i 1930-årene av et britisk utgravningsteam ledet av G. Martiny og G. Brett som fikk lov til å begynne arkeologiske undersøkelser innenfor det område i Istanbul der keiserpalassene en gang hadde ligget. De oppdaget dette unike monumentet som i ettertid har voldt forskerne mye hodebry. Å lese beretningene er som å lese en detektivhistorie der det hele tiden avdekkes flere og flere biter i puslespillet som kan tolkes på forskjellige måter. Det store diskusjonstema har vært hvordan dette monumentet skal dateres.
Oppføringen av palasset ble påbegynt av Konstantin den store i tidlig i det 4. århundre. Komplekset ble utvidet og utvidet frem til midten av det 11. århundre, inntil palasset fremsto som et konglomerat av bygninger med forskjellig form og funksjon. Her skal bl.a. ha vært mottakelses- og bankettsaler, paviljonger, kirker og kapeller, boligkvarter, bad og haver. Beskrivelser av palasset finner vi bl.a. hos de russiske reisende som var i Konstantinopel i det 14. og 15. århundre. De forskjellige reiseskildringene gjør at vi kan danne oss et bilde av hvor palasset har ligget, og av en del av bygningene det har inneholdt.
Mars[rediger kilde]
Riket kalles iblant Det ottomanske riket eller Det ottomanske imperiet på grunn av påvirkning fra de engelske og franske benevnelsene, som baseres på rikets grunnlegger Osmans navn på arabisk: ʿUthmān (عُثمَان). Tidligere kunne det også bli kalt Det tyrkiske riket (eller bare Tyrkia).
Det osmanske riket ble etablert av en klan bestående av oghuz-tyrkere, og ble styrt av det osmanske dynastiet, etterkommere av disse tyrkerne. Imperiet ble grunnlagt av Osman I. I 1453 erobret sultan Mehmet II Konstantinopel, det moderne Istanbul, fra Det bysantinske riket og gjorde det til sin hovedstad. Da endret man også navnet til Kostantiniye, med en tyrkisk endelse istendenfor det greske -polis. I det 16. og 17. århundre var riket en av verdens mest innflytelsesrike og mektige politiske enheter, som konstant truet europeiske stormakter med sine stadige fremstøt på Balkan og i de sørlige deler av Polen-Litauen. Riket ble også sentrum i den islamske verden etter erobringen av Konstantinopel, og særlig etter at sultanen overtok verdigheten som kalif i 1517. På sitt største kontrollerte riket steder som Aleksander den stores gravsted, Homers Olympos og Nilen.
April[rediger kilde]
Den kontinentale silkeveien deler seg i en nordlig og en sørlig rute etter at det strakte seg fra de kommersielle sentrene i Nord-Kina. Den nordlige ruten gikk gjennom den bulgarsk-kypcharske sonen til Øst-Europa og Krim, videre over Svartehavet, Marmarahavet og Balkan til Venezia. Den sørlige ruten passerer gjennom Turkestan-Khorasan, gjennom Iran, inn i Mesopotamia og Anatolia til Antiokia i sørlige Anatolia. Her gikk den videre via Middelhavet eller gjennom Levanten inn i Egypt og Nord-Afrika.
Ettersom domestiseringen av effektive lastedyr åpnet for å frakte tyngre last over større avstander for de forhistoriske folkeslagene, økte såvel handel som kulturell utveksling raskt blant de spredte befolkningsgruppene. Dromedaren kan ha blitt domestisert så tidlig som 2500–1100 f.Kr., og nomadene i de enorme eurasiske steppeområdene domestiserte hesten rundt 4000 f.Kr. Domestiseringen av baktriakamelen fulgte senere, omkring år 2500–2000 f.Kr.
Mai[rediger kilde]
Den første kjente kulturen i området var den sumeriske, som omfattet blant annet Ur-kulturen og Uruk-kulturen. Arkeologiske utgravninger i det nordlige Mesopotamia har riktignok påvist eldre kulturer, men den sumeriske sivilisasjon regnes som den eldste veldokumenterte, da det er funnet tallrike leirtavler med sumerisk kileskrift som beskriver et velfungerende samfunn.
Området var den gang lenge delt i to: Assyria og Babylonia. Det nordlige Mesopotamia var inntil omkring år 600 f.Kr. bebodd av assyrerne med sentrum i området omkring byene Mosul (det daværende Ninive), Arbil og Tikrit, mens Babylonia lå i det sydlige Mesopotamia, hvilket vil si i området mellom det nåværende Bagdad og Basra.
Mesopotamia har siden vært under blant annet gresk innflytelse, inntil araberne erobret området i år 656. I 1534 ble området overtatt av tyrkerne i Det osmanske riket. Under den 1. verdenskrig, i 1915, forviste britene tyrkerne og tok herredømme over det nåværende Irak. Herredømmet vedvarte inntil 1932, da Irak erklærte sin selvstendighet.
Juni[rediger kilde]
Det nasjonale navnet འབྲུག་ཡུལ (Druk Yul) betyr Tordensdrakens rike. Leddet Druk brukes i mange sammensetninger: kongens «tittel» Druk Gyalpo, flyselskapet Druk Air og internettselskapet DrukNet.
Bhutan er et fjelland i sør-skråningen av Himalaya. Den overveiende delen av landet er et alpint platå som går fra ca 4 000 moh og høyere. Landets høyeste fjell er Kula Kangri (7 554 moh) og Gangker Punsum (7 570 moh).
Nordøstlige vinder opp til kuling styrke som drønner ned gjennom fjellpassene skal være opphav til navnet Druk Yul, Tordendrakens rike.
Landet har tre distinkte klimasoner:
- De høye Himalaya-nære nordlige (særlig nordvestlige) delene av landet har et arktisk klima, med julitemperatur opp til 5° C, og lite nedbør.
- En temperert sone, hvor blant annet hovedstaden Thimpu ligger, med høyder mellom 2 000 og 4 000 moh. Varm sommer, nattefrost om vinteren. Monsunregn, 600-1400 mm nedbør årlig. Temperaturer mellom 15° C og 26° C i juni-september; fra -4° C opp til 16° C i januar.
- En tropisk sone i lavland og skråninger opp til 2 000 moh lengst sør i landet, ca 50 km bred. Lang, varm og våt sommer, kort og tørr vinter. Sommermonsun og inntil 2 500 mm nedbør årlig. Angivelig nedbørsrekord ca 7 800 mm. Temperaturer mellom 15° C og 30° C året rundt, noen ganger opp mot 40° C om sommeren.
Juli[rediger kilde]
Koreakrigen var en væpnet konflikt som varte fra 25. juni 1950, da nordkoreanske styrker over 38. breddegrad og inn i Sør-Korea. Teknisk sett pågår konflikten fremdeles ettersom det aldri ble etablert en varig fredsavtale etter at kamphandlingene opphørte, men en våpenhvileavtale tok til å gjelde 27. juli 1953. En deklarasjon om fred ble signert mellom de to koreanske statene 4. oktober 2007 og målet er å erstatte våpenhvilen med en fredsavtale. Nord-Korea erklærte 27. mai 2009 at de ikke lenger ville rette seg etter våpenhvilen.
Konflikten var geografisk begrenset til Koreahalvøya og omfattet to parter. På den ene siden stod Nord-Korea støttet av Kina og Sovjetunionen, mens den andre siden bestod av Sør-Korea støttet av en USA-ledet FN-styrke. Norge deltok fra 1951 med et mobilt militærsykehus i Normash som en del av FN-styrken.
Flertallet i FNs sikkerhetsråd, med Sovjetunionens representant fraværende - vedtok allerede samme dag som invasjonen fant sted en henstilling til regjeringen i Pyongyang om å trekke sine tropper tilbake. Det skjedde ikke, og samme dag gikk USA til aksjon for å støtte Sør-Korea. I tillegg kom soldater og medisinsk personell fra nær 20 nasjoner.
Tallene for hvor mange som har omkommet under Koreakrigen varierer fra 2 til over 3 millioner. De fleste kildene mener tallet ligger rundt 2,5 millioner. Vel 800 000 soldater døde som følge av krigen (Kina ca. 170 000, Nord-Korea ca. 350 000, Sør-Korea ca. 220 000, FN-styrkene ca. 55 000), mens over halvannen million koreanske sivile ble drept (Nord-Korea mellom 700 000 og 1 000 000 og Sør-Korea ca. 550 000).
Over 7 millioner koreanere lever med kjent eller ukjent familie på den andre siden av grensen. De fleste har ikke hatt kontakt siden våpenhvilen startet.
August[rediger kilde]
Kulturrevolusjonen regnes som regel for å ha vart fra 1966 til 1976, selv om denne periodiseringen ikke er allment godtatt. Mao Zedong stod bak, og et fremtredende motiv for ham var å bevare og styrke sin egen maktposisjon. Under de år det hele pågikk, var det store utrenskninger og ødeleggelser. Antall ofre regnes i millioner og økonomien led. Mellommenneskelige relasjoner ble ødelagt, og grunnfestede samfunnsverdier ble skadet. Religioner, minoriteter, folk med suspekt sosial bakgrunn eller akademisk bakgrunn ble nådeløst forfulgt og vesentlige deler av kinesisk kulturarv gikk tapt. Selv om Kulturrevolusjonen ble drevet gjennom av det kinesiske kommunistpartis ledelse, rammet den også kommunister i Kina, både ved utrenskninger og drap. I ettertid har kulturrevolusjonen gitt det kinesiske kommunistpartiet et vesentlig troverdighetsproblem.
Den offisielle vurderingen av Kulturrevolusjonen fra Det kinesiske kommunistpartis side har i ettertid sunket trinnvis, fra først å bli stille tilsidesatt og dempet kritisert, til mer uttrykt kritikk, og til en uforblommet karakteristikk under dengismens markedssosialistiske Kina som en ti år lang katastrofe.
September[rediger kilde]
Macabebene beskrives av og til som en filippinsk «stamme». Det som er korrekt, er at de var, og er, en gruppe kapampangantalende filippinere (såkalte «pampangeños», i motsetning til f.eks. tagalogene) med sine geografiske røtter i den delen av dagens provins Pampanga som ligger ved kommunen og småstedet Macabebe, som var deres gamle hovedstad.
Selv om historien om Macabebe-speiderne i strikt forstand kunne avgrenses til første fase av den filippinsk-amerikanske krig, gir det mer mening å gå gjennom denne gruppens og i videre forstand pampangeñoenes militære historie helt fra begynnelsen av den spanske erobring av Filippinene.
Selv om macabebene var er en distinkt undergruppe av pampangeñoene, er det i noen perioder av historien slik at macabebene må leses som synonymt med alle pampangeñoer. Da de ble kalt «Macabebe-speidere», var de aller fleste av dem fra kommunen Macabebe, hvis befolkning i 1910 ble oppgitt til ca 21 000.
Oktober[rediger kilde]
På Filippinene var det mot slutten av 1800-tallet økende uroligheter og flere mindre oppstander mot de spanske koloniherrene. Fra de fremstående filippinernes rekker (illustrados) oppstod det en gruppe som dannet propagandabevegelsen. De kjempet ikke for uavhengighet fra Spania, men for likeverd og politiske rettigheter. De tok til orde mot urett begått av kolonistyret, og særlig av de spanske katolske munkeordenene i landet. Blant propagandistene var José Rizal, Marcelo H. del Pilar og Graciano Lopez Jaena. Rizal benyttet Jesu ord Noli me tangere («rør meg ikke», Joh 20,17) i en bok som fremmet det nasjonale anliggende.
Det spanske styret hadde ført til oppstander helt siden 1600-tallet. 1872-opprøret i provinsen Cavite var viktig fordi det gjorde særlig stort inntrykk i hele landet. Spanjolene klarte å få slutt på det ved å henrette tre filippinske prester: Burgos, Gómez og Zamora, som gruppe kalt «Gomburza». Historikere mener at disse henrettelsene markerer begynnelsen på den filippinske revolusjonstid.
November[rediger kilde]
Øya Bohol ligger midt i Filippinenes midtre landsdel Visayas, sør for Cebu med den viktige metropolen Cebu City, og nord for Mindanao. Øya er omgitt av et stort antall øyer, de aller fleste svært små. Den største, Panglao, ligger rett utenfor provinshovedstaden Tagbilaran City vest på Bohol.
Intet vites om Bohols befolkning før det 13. århundre. Det antas at en gruppe kalt «lutaoene» ankom Bohol fra det nordlige Mindanao omkring år 1200. De bygde en bosetning på pæler i stredet mellom øyene Bohol og Panglao. Denne landsbyen ble et blomstrende lokalt maktsentrum, og er blitt kalt «kongedømmet Dapitan».
Lutaoene tilhørte en folkegruppe som spanjolene kalte «pintados.
Magellan-ekspedisjonen seilte tett forbi Bohols østkyst på vei mot øyene Cebu og Mactan, og ekspedisjonens kronikør Pigafetta skriver at ekspedisjonen etter Magellans død ved Mactan var innom øya Panglao, som ligger kloss inntil Bohols vestkyst. Nær stranden brente de skipet Concepcion (etter slaget ved Mactan den 27. april 1521 hadde de ikke nok mannskap til alle tre skip). Deretter seilte skipet La Victoria, nå kommandert av Sebastian de Elcano, til stredet mellom Panglao og hovedøya for å proviantere. Øyboerne ledet dem tretti meter inn fra stranden til et naturlig ferskvannsoppkomme (på cebuano: «boho»). Stedet var sannsynligvis det som nå heter Bo-ol, og nå er en seksjon (barangay) i Tagbilaran City. Derav navnet Bohol.
Desember[rediger kilde]
Angrepet skadet eller ødela 21 amerikanske krigsskip, 188 fly og drepte 2 335 amerikanske soldater og 68 sivile. Stillehavsflåtens tre hangarskip var imidlertid ikke i havnen og unnslapp uskadet. Pearl Harbors viktige oljedepot, verft og verksteder ble heller ikke skadet, og disse ressursene var viktige da USA ett halvår etter angrepet gikk på offensiven mot Japan, noe som var avgjørende for resten av 2. verdenskrig.