Pyongyang

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Pyongyang
Chosŏn'gŭl: 평양 직할시 (평양)
Hanja: 平壤直轄市
RR: Pyeongyang Jikhalsi (Pyeongyang)
MR: P'yŏngyang Chikhalsi (P'yŏngyang)
Pyongyang

Kart over Pyongyang

Land Nord-Korea Nord-Korea
Status Direktestyrt by (chikhalsi) og hovedstad
Areal 2 629,4 km²
Befolkning 3 255 388 (2008[1])
Bef.tetthet 1 238,07 innb./km²

P'yŏngyang (eller P'yŏngyang Chikhalsi som betyr P'yŏngyang direktestyrt by; chosŏn'gŭl: 평양 직할시 (평양), hanja: 平壤直轄市) er hovedstad og den største byen i Nord-Korea. Byen ligger på begge sider av Taedongelvas bredder.

Siden 1946 har byen vært egen administrativ enhet i landet, da den ble skilt ut fra regionen Sør-Pyongan. Byen administreres som en direktestyrt by (Chikhalsi) på samme nivå og status som provinsmyndighetene, men under direkte styre av den sentrale regjeringsforvaltningen. Regjeringsapparatet er dominert av Koreas arbeiderparti, som gis særfordeler i landets forfatning. Borgermesteren i Pyongyang blir utnevnt av generalsekretæren i partiet.

Historie[rediger | rediger kilde]

En gammel by ble gravd fram av arkeologer i 1955 og kunne vise til funn fra førhistorisk tid (Jeulmunperioden og Mumunperioden).[2]Ifølge legenden ble byen etablert 2333 f.Kr. som Wanggŏmsŏng (왕검성; 王儉城).

Under Gojoseon vokste byens viktighet og størrelse. 108 f.Kr. erobret Han-dynastiet Gojoseon og den kinesiske kommandantens hovedsete ble plassert i Lelang, nær dagens Pyongyang. Lelang forble en viktig kommersiell og kulturell utpost inntil den ble ødelagt av det ekspanderende Goguryeo-riket i 313. Goguryeo flyttet hovedstaden til Pyongyang i 427.

Oversikt fra Juchetårnet mot Kim Il-sung-plassen og sentrum.
Satellittfoto av Pyongyang.

Det kinesiske Tang-dynastiet og Silla tok kontroll over Goguryeo i 668. I 676 overtok Silla området og hovedstaden ble liggende i grenseområdet mellom Silla og Balhae fram til Goryeo-dynastiet, da byen ble gjenopplivet under navnet Sŏgyŏng (서경; 西京; «vestlig hovedstad») selv om den aldri ble Goryeos hovedstad. Byen var en provinshovedstad i P'ynganprovinsen under Joseon-dynastiet, og ble provinshovedstad i Sør-P'ynganprovinsen fra 1896 og gjennom perioden som japansk koloni (1910–1945), fram til 1946 da byen ble skilt ut som egen provins.

Det japanske styret falt ved slutten av den andre verdenskrigen, og Korea ble okkupert av de to seiersmaktene Sovjetunionen og USA, henholdsvis nord og sør for den 38. breddegrad. Byen ble midlertidig hovedstad da Nord-Korea ble proklamert som republikk i oktober 1948. Målet til den nye nasjonen var å gjenerobre den koreanske nasjonens hovedstad, Seoul, som nå også var blitt den nye staten Sør-Koreas hovedstad. Pyongyang ble ødelagt under Koreakrigen (1950–1953) og var en kort tid okkupert av FN-styrkene. Etter krigen ble byen raskt gjenoppbygd ved sovjetisk hjelp, og mange av bygningene bærer preg av stalinistisk arkitektur.

Historiske navn[rediger | rediger kilde]

Et av byens mange historiske navn er «Ryugyŏng» (류경; 柳京), eller «pilehovedstaden» og piletrær har alltid vært tallrik i byen historie, og har vært gjenstand for mange dikt. Trærene består og mange av bygningene og plassene har begrepet «Ryugyŏng» som en del av navnet. Et av de best synlige eksemplene er det uferdige hotellet Ryugyong Hotel. Byens andre historiske navn er Kisŏng, Hwangsŏng, Rangrang, Sŏgyŏng, Sŏdo, Hogyŏng, Changan og lignende. Under den japanske okkupasjonen brukte okkupantene navnet «Heijō» som er den japanske måten å lese det kinesiske skrifttegnet 平壌 på.

Geografi[rediger | rediger kilde]

Pyongyang ligger vest i den sentrale delen av landet, på flate sletter vel 48 km øst for Koreabukta. Byen deles av Taedongelva som renner mot vest.

Klima[rediger | rediger kilde]

Klimaet er fuktig kontinentalklima (Köppens klimaklassifisering: Dwa). Om vinteren blåser kalde vinder innover byen fra Sibir noe som skaper svært kalde vintre, med temperaturer under nullpunktet vanligvis fra november til tidlig mars. Vinteren er også mye tørrere enn sommeren, og i gjennomsnitt snør det bare 37 dager hvert år. Det mest ubehagelige med klimaet om vinteren er vindavkjølingseffekten.[3]

Overgangen fra kalde og tørre vintre til våte varme somre skjer ganske raskt mellom april og tidlig mai. Tilsvarende kommer vinteren like raskt i oktober. Somrene er som regel varme med høy luftfuktighet og den østasiatiske regntiden (koreansk: 장마, Jangma) gjør seg gjeldende i juni til august.

Klimadata for Pyongyang
Måned Jan Feb Mar Apr Mai Jun Jul Aug Sep Okt Nov Des År
Normal maks. temp. °C −0.8 2.4 8.9 17.1 22.6 26.7 28.6 28.9 24.7 18.2 9.4 1.7 15,70
Døgnmiddeltemp. °C -6.2 -3.3 3.0 10.5 16.3 21.0 24.0 24.1 18.8 11.8 4.1 -3.1 10,08
Normal min. temp. °C −10.7 −7.8 −1.8 4.9 10.9 16.5 20.7 20.5 14.3 6.7 −0.3 −7.2 -10,7
Nedbør (mm) 12.2 11.0 24.7 49.9 72.2 90.3 275.2 212.8 100.2 39.9 34.9 16.5

Administrative enheter[rediger | rediger kilde]

Pyongyang er delt opp i 19 distrikter (gu) og ett fylke (kun).[4]

I 2010 ble de tre fylkene Kangnam, Chunghwa og Sangwŏn, samt Sŭngho-guyŏk flyttet til Nord-Hwanghae, trolig i et forsøk på å bedre matvaresituasjonen i Pyongyang.[5]

  • Chung-guyŏk (중구역; 中區域)
  • P'yŏngch'ŏn-guyŏk (평천구역; 平川區域)
  • Pot'onggang-guyŏk (보통강구역; 普通江區域)
  • Moranbong-guyŏk (모란봉구역; 牡丹峰區域)
  • Sŏsŏng-guyŏk (서성구역; 西城區域)
  • Sŏn'gyo-guyŏk (선교구역; 船橋區域)
  • Tongdaewŏn-guyŏk (동대원구역; 東大院區域)
  • Taedonggang-guyŏk (대동강구역; 大同江區域)
  • Sadong-guyŏk (사동구역; 寺洞區域)
  • Taesŏng-guyŏk (대성구역; 大城區域)
  • Man'gyŏngdae-guyŏk (만경대구역; 萬景台區域)
  • Hyŏngjesan-guyŏk (형제산구역; 兄弟山區域)
  • Ryongsŏng-guyŏk (룡성구역; 龍城區域)
  • Samsŏk-guyŏk (삼석구역; 三石區域)
  • Ryŏkp'o-guyŏk (력포구역; 力浦區域)
  • Rakrang-guyŏk (락랑구역; 樂浪區域)
  • Sunan-guyŏk (순안구역; 順安區域)
  • Ŭnjŏng-guyŏk (은정구역; 恩情區域)
  • Kangdong-gun (강동군; 江東郡)

Demografi[rediger | rediger kilde]

Offisielt innbyggertall finnes ikke, men tall fra 1993 viser 2 741 260 innbyggere. I 2002 og 2003 ble det fra den pro-nordkoreanske organisasjonen i Japan, Chongryon meldt at det var mellom 2,5 og 3,8 millioner innbyggere i byen.

Byen hadde vel 40 000 innbyggere i 1890. I 1924 passerte innbyggertallet 100 000 og i 1938 235 000. I 1962 bodde det 653 000 innbyggere og i 1978 over 1,3 millioner. I 2005 hadde byen trolig i underkant av tre millioner innbyggere.

Gjennomsnittlig levealder for menn er 68 år og for kvinner 74 år. De siste års hungersnød og stadig dårligere helsevesen har redusert levealderen betydelig.

Pyongyang har en svært homogen befolkning med et svært lite antall utlendinger som bor permanent i byen. Sterkt medvirkende er regjeringens isolasjonistiske politikk overfor omverdenen.

        År         Innbyggere
1890 40 000
1906 43 000
1911 36 800
1920 58 600
1922 86 500
1924 102 700
1929 120 000
1932 144 200
1935 182 100
1938 234 700
1940 286 000
        År         Innbyggere
1944 388 000
1962 653 000
1965 800 000
1967 840 000
1970 940 000
1978 1 250 000
1981 1 283 000
1986 1 300 000
1993 2 354 898
2002 2 724 700
2007 3 059 678

Landemerker[rediger | rediger kilde]

Det meste av byen ble ødelagt under Koreakrigen, så de fleste bygningene er bygd etter krigens slutt i 1953. Byen er laget i sovjetisk stil, med brede gater, store monumenter og massive bygninger.

Det høyeste byggverket er det uferdige Ryugyng Hotel med 105 etasjer som er 330 meter høyt og kunne ha blitt verdens høyeste hotellbygning dersom det var blitt fullført etter planen i 1992. De sju øverste etasjene skulle være roterende restauranter. Byggearbeidene stanset opp i begynnelsen av 1990-tallet på grunn av pengemangel og står i dag som et tomt skall.

Noen landemerker det er verd å merke seg er Kumsusan minnepalass, Triumfbuen (inspirert av tilsvarende bue i Paris, bare tre meter høyere), fødestedet til Kim Il-sung i Mangyongdae, Juchetårnet og to av verdens største stadioner (Kim Il-sung stadion og Rungrado 1. mai stadion). Pyongyang TV-tårn er et mindre landemerke. Andre steder som besøkende vises er Korea Central Zoo og den store bronsestatuen av den evige president Kim Il-sung. Gjenforeningsbuen er utstyrt med et kart som viser det forente Korea, som blir holdt oppe av to koreanske kvinner kledd i den koreanske tradisjonelle folkedrakta, stående i firefelts motorveien (Gjenforeningsmotorveien) som går fra Pyongyang sørover til DMZ.

Kultur og severdigheter[rediger | rediger kilde]

Teatre[rediger | rediger kilde]

Blant de tallrike teaterbygninger i byen finner en Den store operaen i krysset mellom Sungni- og Yonggwanggata som har plass til 2200 mennesker, og med plass til opptil 700 skuespillere. Der framføres koreansk opera i forestillinger som kan vare i mellom tre til fire timer.

Nordøst i byen, nær Rungnabrua ligger byens andre operahus, Øst-Pyongyang store teater, og over gata ligger Den sentrale ungdomshallen med mulighet for å avholde konserter og kunestneriske framvisninger for opptil 3600 mennesker. Moranbongteatret ligger ved Chollimastatuen og fungerte blant annet som lokale for den første folkeforsamlingen i 1948.

Museer[rediger | rediger kilde]

Armemuseet

Et av de mest kjente museene i Pyongyang er det historiske museet. Ved hjelp av 19 tablåer vises den koreanske historien fra steinalderen til den japanske okkupasjonen. Blant gjenstandene er et eksemplar av en trykt bok, fra før Johannes Gutenberg (1400–1468) utviklet den "moderne boktrykkerkunsten".

Like i nærheten av det historiske museet ligger det koreanske gunstgalleriet som åpnet i 1954 og har en utstillingsflate på 11 000 m² og som viser både klassisk kunst og moderne og partitro kunst, maleri og skulpturer. Ved siden av ligger Folkemuseet som viser folkelig kunst og kultur.

Ved Taedongelva ligger «USS Pueblo», som er et skip som tilhørte den amerikanske marinen. Skipet ble oppbrakt av nordkreansk marine i 1968, som hevdet at det var et spionskip. Besetningen ble satt fri året etter, mens skipet ble beholdt og senere gjort om til et museum.

Ryugyong Hotel

Bygninger[rediger | rediger kilde]

Byen bærer preg av å ha vært gjenoppbygget etter flere kriger, men først og fremst etter omfattende skader under Koreakrigen. Den moderne byen har store parkområder og brede veier med enorme boligkomplekser rundt omkring. Blant severdighetene er den første bymuren, som er fra 100-tallet f.Kr, samt et Buddihstisk tempel.

Mansudae[rediger | rediger kilde]

Det MansudaemonumentetMandsuhøyden i byens sentrum skal minne det nordkoreanske folket på revolusjonen og Kim Il-sungs ære. Monumentet ble åpnet i april 1972 til Kims 60-årsdag. I sentrum av monumentet rager en 20 meter høy bronsestatue av Kim Il-sung. På begge sider av denne statuen viser enorme bronsetablåer glimt fra den revolusjonære kampen. I bakgrunnen på veggen av revolusjonsmuseet finnes et mosaikkbilde som er 70 meter bredt av Paektufjellet i det nordre av landet. Hele monumentet har en samlet grunnflate på 240 000 m².[6]

Kim Il-sung-plassen[rediger | rediger kilde]

Sør for Mansuhøyden ligger Kim Il-sung-plassen. I kommunistisk tradisjon blir plassen blant annet benyttet til militærparader og oppvisninger. Plassen er laget ved hjelp av granittheller og er vel 75 000 m² stor, men mindre enn både Tiananmen i Beijing og Den røde plass i Moskva. Plassen ble ferdig i 1954.

Juchetårnet skal minne nordkoreanerne på Kim Il-sung's Juche.
Triumfbuen
Monument for partiets etablering.

Juchetårnet[rediger | rediger kilde]

På østbredden av Taedongelva står Juchetårnet som ble bygd til Kim Il-sungs 70-årsdag i 1982. Tårnet ser ut som en rød flamme på toppen av en sokkel. En heis fører opp til en 360 graders utkikksplattform på toppen av sokkelen.

Nord for tårnet står ett 30 meter høyt monument, laget i sirkel, der en hammer, sigd og en pennespiss som blir holdt oppe av tre hender. Monumentet er til minne om etableringen av partiet og de tre klassene som partiet består av; bønder, arbeiderne og de intellektuelle.

Triumfbuen[rediger | rediger kilde]

Til Kim Il-sungs 70-årsdag i 1982 ble det også bygd en triumfbue som er 60 meter høy, eller tre meter høyere enn den tilsvarende buen i Paris, som er modellen og forbildet til den i Pyongyang. Monumentet består av 10 500 granittblokker og inneholder en 27 meter høy bue.

Buen er dekorert med bilder fra kampen mot Japan under okkupasjonen. Nord for buen ligger Vennskapstårnet reist i 1959 og forlenget i 1984 og skal symbolisere vennskapet mellom Nord-Korea og Kina.

Ryugyong Hotel[rediger | rediger kilde]

Ryugyong Hotel vil ved ferdigstilling bli verdens høyeste hotel med sine 105 etasjer og 330 meter. Etter planen skulle hotellet være ferdig i 1992 men finansielle problemer har ført til at bygningsstrukturen står uferdig sentralt byen. Bygningen kan sees fra hele byen på grunn av sin høyde.

Næringsliv og infrastruktur[rediger | rediger kilde]

Næringsliv[rediger | rediger kilde]

Changgwanggata

Pyongyang er landets industrielle sentrum, og omfatter blant annet virksomhet innenfor metall-, tekstil-, elektronikk og næringsmiddelindustri. På begynnelsen av 1990-tallet opplevde det meste av næringslivet i Pyongyang sterkt fallende etterspørsel, fordi de tradisjonelle handelspartnerne i Øst-Europa falt bort og den gjenværende handel gikk over til dollar. Konsekvensen for store deler av næringslivet var sterk tilbakegang i produksjonen med rundt 5 prosent hvert år til en nærmest komplett stillstand rundt år 2000. Vestlige beregninger sier at halvparten av alle fabrikker står stille, men enkelte kilder sier at så mange som 90 prosent ikke er i drift. Næringslivet er avhengig av statlige subsidier for å overleve.

Strømforsyningen til byen kommer fra vannkraftverk, kullkraftverk og fra atomkraftverk, men er som oftest rasjonert grunnet ustabile tilførsler. Flere ganger hver kveld vil en selv i hovedstaden Pyongyang oppleve strømmbrudd. Enkelte deler av byen, som diplomatkvarteret, regjeringsapparatet og viktige deler av forvaltningen, hoteller for turister (som Koryo Hotel og Yanggakdo Hotel) og andre utlendinger, anleggene til den koreanske folkearmeen, samt monumenter til Kim Il-sungs ære får strøm stort sett hele tiden. Et stort kullkraftverk like ved byen kan skape luftveisproblemer for befolkningen dersom vindretningen er nordøst.

Pyongyangs undergrunnsbane.
Pyongyangs undergrunnsbane.
Trikk i Pyongyang.
Trolleybuss i Pyongyang.
Sunan.

Transport[rediger | rediger kilde]

Første del av Pyongyangs undergrunnsbane ble åpnet 6. september 1973. Systemet består i dag av 17 stasjoner på to linjer med en samlet lengde på vel 22,5 km. Underbrunnsbanen var den første som ble åpnet på den koreanske halvøy, og konstruksjonsarbeidet startet i 1968. Undergrunnsnettet befinner seg på vestsiden av Taedongelva. Årsaken til dette var en ulykke da banen ble konstruert, da deler av tunnelen ble oversvømmet og mange arbeidere omkom.

De to linjene møtes ved stasjonene Jonu/Jonsung. Ved flere av stasjonene er det tilslutningsmulighet til trikk og trolleybuss.

De 17 stasjonene er ikke gitt navn etter hvor de ligger, men etter tema knyttet til den nordkoreanske revolusjonen. Alle stasjonene ligger under bakken og banen er gitt samme utseende som i de fleste tidligere kommunistiske nasjonene, men særlig med Moskvas undergrunnsbane som forbilde. Begge systemene ligger svært dypt og det er store avstander mellom stasjonene, i gjennomsnitt 1,5 km. Stasjonene er rikt utsmykket med tema fra sosialistisk realisme.

Stasjonene er bygd for å kunne fungere som tilfluktsrom ved en krigssituasjon, og alle stasjonsområdene er derfor utstyrt med store ståldører, ofte både doble og tripple.

Flere kilder vil ha det til at undergrunnsanlegget ble konstruert i tilknytning til flere viktige militære installasjoner, og at det i likhet med den hemmelige undergrunnsbanen i Moskva, finnes en tilsvarende hemmelig militær bane for å bringe militære og politikere rundt om og ut av byen til flyplassen Sunan nord for byen.

Ifølge dokumenter fra det kinesiske selskapet som leverte vogner til banen er det levert dobbelt så mange vogner som trengs selv om en regner med ekstra vogner til rushtiden og at det til en hver tid står vogner på verksted.

Undergrunnsbanen er ment å gå med få minutters intervaller i perioden 05:30 til 23:30. Et minste intervall på 2 minutter kan driftes under rushtiden. På grunn av den usikre energitilførselen er det uklart hvor ofte banen i virkeligheten går. Utlendinger får bare kjøre mellom to stasjoner.

Byens første elektriske trikk åpnet 20. mai 1923 og erstattet vogner som ble trukket av hester. Etter ti år var nettet utvidet til 14 km. Koreakrigen førte til at trikkedriften ble innstilt. Først i 15. april 1991 kom det igjen ny trikkedrift i gang i byen og nettet ble de neste årene stadig utvidet og utgjør i dag tre linjer som tilsammen er 53 km lange.[7] de første trolleybussene ble satt i drift 30. april 1962.[8] Problemer med strømforsyningen gjør at både underbrunnsbanen, trikken og trolleybussene av og til stopper opp.[9]

Den internasjonale lufthavna, Sunan internasjonale lufthavn ligger vel 30 km nord før Pyongyang og har noen få internasjonale flygninger i uka. Landets statseide flyselskap Air Koryo hevder å fly noen få innenriksruter med ukjent frekvens, til byene Hamhung, Wonsan, Chongjin, Hyesanog Samjiyon.

Byen har daglig togforbindelse til Beijing og Moskva. Til Beijing tar turen 25 timer og 25 minutter. K27 fra Beijing / K28 fra Pyongyang, går på mandag, onsdag, torsdag og lørdag. Til Moskva tar turen 6 dager.

Byen har ingen privatbilisme på samme måte som i vestlige byer. Myndighetene opererer en flåte av privatbiler til offisiell bruk, deriblant Mercedes-Benz limousiner for partifolk. Sykler er også sjelden. Det er ikke uvanlig å observere folk gå lange strekninger.

Ungdom trener på Kim Il-sungplassen på en kommende fakkelmarsj.

Medier[rediger | rediger kilde]

Byen er hovedsete for det nordkoreanske nyhetsbyrået Korean Central News Agency (KCNA). Byrået er ansett som nordkoreas offisielle stemme utad og bringer videre meldinger fra blant annet Koreas arbeiderparti og regjeringen. Byrået startet virksomgeten 5. desember 1946.

Den viktigste avisa er Rodong Sinmun («Arbeideravis»). Avisa er organ for sentralkomiteen i Koreas arbeiderparti. Avisa gis ut av Rodong nyhetsbyrå og er landets mest leste avis. Aviser på fremmedspråk som engelsk og fransk gis ut og inkluderer titler som Foreign Trade of the DPRK, Korea Today, The People's Democratic Republic of Korea og The Pyongyang Times. Som alle nordkoreanske medier er formålet med utgivelsen å propagandere for landet og dets myndigheter og leder Kim Jong-il. Den statlige komiteen for kringkasting og fjernsyn har sitt hovedsete i byen og står for den koreanske TV-kanalen, den koreanske radioen, P'yngyang FM Pangsong samt utlandsprogrammet Radio Pyongyang (Voice of Korea). Utlandsprogrammet sender radioprogrammer på ulike språk, blant annet tysk og engelsk. Sendingene kringkastes både på kortbølge og mellombølge.

Pyongyang er ikke knyttet til Internett på vanlig vis. Det nordkoreanske domenet .kp («Korea – People's Republic») er inaktivt. De offisielle nettstedene som finnes blir driftet fra utlandet. Det er antatt at landets nomenklatura har normal tilgang til Internett. Regjeringsansatte, turistguider og studenter har kinesiske e-postadresser. Hovedstaden skal være knyttet til et stort nasjonalt Intranett, som knytter myndigheter og regjering sammen.

Utdanning[rediger | rediger kilde]

De største institusjonene innenfor høyere utdanning i Nord-Korea ligger i Pyongyang. Blant institusjonene er Kim Il-sung-universitetet, Kim Chaek tekniske universitet og flere bedriftsøkonomiske instiusjoner. Landets nasjonalbibliotek ligger også i byen. Pyongyangs kunstuniversitet utdanner mange av de ansatte i Mansudae Art Studio, som står for mange av byens (og landets) monumenter, samt offisielle portretter av statslederne.

Kim Il-sung-universitetet ligger nord i byen og ble åpnet i oktober 1946. Anlegget består av flere bygninger, en bronsestatue av universitetets grunnlegger Kim Il-sung, samt flere relikvier fra studentårene til Kim Jong-il som ble uteksaminert fra farens universitet.

Offisielle tall sier at universitetet i gjennomsnitt har 12 000 studenter som studerer innenfor fagene industriell forskning, medisin, arkitektur, landbruk og politisk ideologi.

I 1982 åpnet Folkets store studiehall i en bygning ved Kim-Ilsungplassen midt i sentrum. Bygningen er oppført i tradisjonell-moderne arkitektur og huser studieplasser og administrasjon for fjernundervisning, samt et bibliotek. Grunnflata er 100 000 m² og offisielle tall sier at biblioteket alene har 30 millioner bøker.

2. juni 2004 ble en lesesal knyttet til Goethe-Institutet i Pyongyang åpnet, bestående av litteratur i fra praktiske fagbøker til medisin og bygningskunst. I tillegg kommer tyske tidsskrifter som er gratis tilgjengelig. I hvilken grad den nordkoreanske befolkningen kan benytte dette tilbudet, er imidlertid omstridt.

Galleri[rediger | rediger kilde]


Søster- og vennskapsbyer[rediger | rediger kilde]

Kjente personer fra Pyongyang[rediger | rediger kilde]

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Korean Central Bureau of Statistics: 2008 Population Census (Folketelling 2008, publisert i 2009)
  2. ^ National Research Institute of Cultural Heritage. 2001. Geumtan-ri. Hanguk Gogohak Sajeon [Dictionary of Korean Archaeology], pp. 148-149. NRICH, Seoul. ISBN 89-5508-025-5
  3. ^ [1]
  4. ^ 행정구역현황 (Haengjeong Guyeok Hyeonhwang). NK Chosun. Besøkt 8. juni 2008. Også Administrative divisions of North Korea (referanse for hanja)
  5. ^ Pyongyang now more than one-third smaller; food shortage issues suspected, Asahi Shinbun, 17. juli 2010
  6. ^ National Tourism Administration (Hrsg.): Korea Tour. DPR Korea. A Land of Morning Calm. A Land of Attractions. Pyongyang Juche 86 (1997). S. 30.
  7. ^ Tramz.com: Straßenbahnen in Korea
  8. ^ Pyongyang-metro.com: Trikk og buss i Pyongyang
  9. ^ http://next.atnext.com//template/next/art_main.cfm?iss_id=867&sec_id=1000853&art_id=6414570
  10. ^ First China-DPRK sister cities meeting held in Pyongyang, People's Daily Online, 12. Mai 2009 (englisch)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Pyongyang – bilder, video eller lyd
Wiktionary-logo-en.png Wiktionary: Pyongyang – ordboksoppføring


Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Chris Springer, Pyongyang: The Hidden History of the North Korean Capital. Saranda Books, 2003. ISBN 963-00-8104-0.
  • Robert Willoughby, North Korea: The Bradt Travel Guide. Globe Pequot, 2003. ISBN 1-84162-074-2.
  • Christian Kracht, Eva Munz, Lukas Nikol, "The Ministry Of Truth. Kim Jong Ils North Korea", Feral House, Oct 2007, 132 pages, 88 color photographs, ISBN 9781932595277