Samaritaner

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Samaritanere)
Hopp til: navigasjon, søk
Samaritaner på Har Gerizim i 2006. (Foto: Mikel Lejarza)
En samaritan viser frem den samaritanske toráen.

Samaritaner (gresk: samarítæs) er en etniskreligiøs gruppe. De holder i hovedsak til i byen Nablus i SamariaVestbredden og Holon ved Tel Aviv i Israel.

I dag er det litt over 700 samaritaner igjen i Israel,[1] og samaritanene praktiserer samaritansk religion, som er nær beslektet med jødedommen, men skiller seg på en rekke punkter. De bruker blant annet kun Mosebøkene, og helligholder fjellet Gerisim.

Samaritansk religion[rediger | rediger kilde]

Samaritansk religion er basert på en del av de samme bøkene som danner grunnlaget for ordinær jødedom, men skiller seg en del fra jødedommen.

Samaritanske skifter omfatter Memar Markah (en samaritansk utgave av Tora), samaritansk liturgi, og samaritanske lover og bibelske kommentarer. Samaritanee synes å ha tekster fra Tora som like gamle eller eldre enn Den masoretiske bibelteksten, den jødiske standardversjonen av Det gamle testamentes hebraiske originaltekst, og Septuaginta, den greske oversettelsen av de nevnte hebraiske skriftene, gjort en gang mellom 200-tallet og 100-tallet f.Kr. Forskere har ulike teorier om det reelle forholdet mellom disse tre tekstene.

Religiøs tro[rediger | rediger kilde]

  • Det er en Gud, Jahve, den samme Gud som er anerkjent av de hebraiske profetene.
  • Tora ble til Moses av Gud.
  • Fjellet Gerisim, ikke Jerusalem, er den eneste sanne helligdommen som er valgt av Israels Gud.
  • Mange samaritaner tror at ved endetiden vil de døde gjenoppstå ved Taheb, en gjenoppretter, muligens en profet, kanskje Moses.
  • Paradiset (Himmelen)
  • Prestene er de som fortolker loven og opprettholder tradisjonen; forskere er sekundære i forhold til presteskapet.
  • Autoriteten til de etter-toraiske seksjonen av Tanákh, og de klassiske jødiske rabbiniske verkene (Talmud, bestående av Mishnah og Gemara) er avvist av samaritanske tro.
  • Samaritanene har en betydelig forskjellig versjon av De ti bud. Eksempelvis er det tiende budet om fjellet Gerisims hellighet.

Samaritanene har beholdt oldtidens hebraiske tekst, yppersteprestedømmet, ofring av dyr, spise lam ved påskefesten, og feiringen av Avid om våren som nyttår. Yom Teruah (det bibelske navnet for Rosj hasjaná), ved begynnelsen av Tisjré, er ikke betraktet som nyttår som det er i jødedommen. Deres fremste Toratekst avviker også fra Den masoretiske bibelteksten. En del forskjeller er trosforskjeller: eksempelvis sier deres Tora utrykkelig at fjellet Gerisim er «stedet som Gud har valgt» for tempelet, i motsetningen til den jødiske Tora som viser til «stedet som Gud velger». Andre forskjeller er små og synes mer eller mindre tilfeldige.

Forholdet til dagens jødedom[rediger | rediger kilde]

Samaritanene viser til seg selv som Bene Yisrael («Israels barn») som er et begrep som benyttes av jødiske benevnelser som et navn for det jødiske folket som en helhet. De referer imidlertid ikke til seg selv som Yehudim, den standardiserte hebraiske navnet for jøder.

Den talmudiske holdningen er uttrykt i avhandlingen Kutim hvor det sies at samaritanene skal bli behandlet som jøder i saker hvor deres religiøse praksis sammenfaller med hovedstrømmen i jødedommen, men skal bli behandlet som ikke-jøder hvor deres religiøse praksis ikke er sammenfallende. Siden 1800-tallet har jøder generelt betraktet samaritanene som en jødisk sekt, og begrepet «samaritanske jøder» har blitt benyttet for henvise til dem.[2]

Historie[rediger | rediger kilde]

Samaritanene har en egen versjon av historien, men den allment aksepterte historien presenteres her.[trenger referanse]

Assyrisk tid[rediger | rediger kilde]

Assyrerkongen Sargon II erobret i 722 f.Kr. byen Samaria i nordisrael, etter at forgjengeren kong Salmanassar beleiret byen i tre år.[3] Ifølge assyriske kilder (Sargons annaler) bortfører han 27.290 innbyggere og 200 stridsvogner.[trenger referanse] I Det gamle testamentet omtales denne hendelsen som nordrikets fall.[trenger referanse] [4]

Samaria ble etter dette gjort om til en assyrisk provins, og assyrerkongen lot "fremmede folk" bosette seg i Samaria.[5] En blandingsbefolkning oppsto mellom disse og israelitter som ble tilbake.[trenger referanse] Teorien er noe omstridt, enkelte mener det er usannsynlig at en importert overklasse ville finne på å blande seg med en underklasse på stedet.[trenger referanse]

Persisk tid[rediger | rediger kilde]

I den persiske tid løste Jerusalem (og omegn) seg fra den persiske provinsen Samaria.[trenger referanse] Det oppsto samtidig en strid mellom stattholderen og øverstepresten.[trenger referanse] På denne tiden forsøkte samaritanene å hindre hjemvendte jøder fra det babylonske fangenskap i å gjenoppbygge tempelet i Jerusalem (ca. 520-515 f.Kr.),[6][7] og senere oppbyggingen av Jerusalems murer (ca. 445 f.Kr.).[8][9] Det er vanlig å omtale dette som det samaritanske skismaet, dvs. et politisk brudd mellom samaritanene og jødene.[trenger referanse]

Dette bruddet ble avgjørende da samaritanene bygde en helligdom på fjellet Gerisim («Bet-El»). Nøyaktig når dette fant sted er vanskelig å tidfeste.[trenger referanse] Den jødiske historikeren Flavius Josefus forbinder det med at stattholderen Nehemjas jager bort en prest fra tempelet i Jerusalem.[10][11] På samme måte opplyste Josefus om at Aleksander den store ga sin tillatelse til å bygge tempelet på Garizim, altså senere i hellenistisk tid.[trenger referanse] Det er dermed vanskelig å tidfeste nøyaktig når oppføringen fant sted.[trenger referanse]

Hellenistisk tid[rediger | rediger kilde]

Alexander den store erobret Samaria i 331 f.Kr.[trenger referanse] og befolket byen med makedonere. Byen ble derfor senere kjent under tilnavnet «Den mest greske byen». Tempelet på Garizim ble i år 120 f.Kr. ødelagt av den jødiske øverstepresten Johannes Hyrkan.[trenger referanse] Tempelet ble ikke gjenoppbygget.[trenger referanse] Hyrkan ødela senere byen Samaria i år 107 f.Kr.

Romersk tid[rediger | rediger kilde]

Herodes den store gjenoppbygde byen Samaria omkring år 27 f.Kr., men kalte byen Sebaste (gresk sebastǽ, som betyr Augusta) til ære for keiser Augustus.[trenger referanse]

I romersk tid var det konflikter med jødene. Blant annet var det sammenstøt mellom samaritanene og jødene i år 6-9 e.Kr. under påskefesten, da samaritanene kaster menneskeknokler i tempelet i Jerusalem. Videre i 52 e.Kr. drepte samaritanene jødiske pilegrimer på vei til Jerusalem. Jødene i sin tur hevner seg ved å angripe samaritanske landsbyer.[12]

Den romerske generalen, og senere keiser, Titus gjenoppbygde i år 72 e.Kr. den ødelagte byen Sikem ved foten av Gerisimfjellet og kalte byen for Neapolis (latin for ny by). Byen svarer til den senere arabiske byen Nablus (Bibelens Sikem).[trenger referanse]

I 484 og 529 gjorde samaritanene opprør, som ble slått ned hård hånd av de romerske myndighetene. Deres hellige fjell Gerisim ble tatt fra dem, ved at romerne bygde en garnison på fjelltoppen. Mange samaritaner emigrerte da til Persia.[13]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Jaulmes (10. april 2009). «Les Samaritains fêtent la Pâque de l'ancien monde» (fransk). Le Figaro. Besøkt 12. april 2009. 
  2. ^ Shulamit Sela: The Head of the Rabbanite, Karaite and Samaritan Jews: On the History of a Title, Bulletin of the School of Oriental and African Studies, University of London, Vol. 57, No. 2 (1994), ss. 255-267
  3. ^ Andre kongebok 17
  4. ^ Hva er referansen til årstallet?
  5. ^ Andre kongebok 17:24ff
  6. ^ Esras bok, 4:1-5
  7. ^ Hva er kilden til dateringen?
  8. ^ Neh. =? : 4
  9. ^ Hva er kilden til dateringen?
  10. ^ Neh. 13:28
  11. ^ Hva er referansen til Josefus?
  12. ^ Josefus ++? og Evangeliet etter Lukas 9:52f
  13. ^ Tom Holland: The Shadow of the Sword, 2013, side 220f og 434.

Se også[rediger | rediger kilde]