Peder Kolstad
| Peder Kolstad | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 28. nov. 1878[1][2] Borge | ||
| Død | 5. mars 1932[1][2] (53 år) Oslo | ||
| Beskjeftigelse | Politiker | ||
| Parti | Senterpartiet | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Gravlagt | Tune kirke[3] | ||
| Norges 19. statsminister | |||
| 1931–1932 | |||
| Forgjenger | J.L. Mowinckel | ||
| Etterfølger | Jens Hundseid | ||
| Norges finansminister | |||
| 1931–1932 | |||
| Forgjenger | Per Berg Lund | ||
| Etterfølger | Jon Sundby | ||
| Stortingsrepresentant | |||
| 1922–1933 | |||
| Valgkrets | Østfold | ||
Peder Ludvik Kolstad (født 28. november 1878 i Borge, død 5. mars 1932 i Oslo) var en norsk landbruksskolelærer og politiker (B). Han var statsminister i den første Bondeparti-regjeringen, Peder Kolstads regjering, fra 1931 til sin død i 1932. Kolstad fungerte også som regjeringens finansminister. Kolstad var en av bondebevegelsens fremste politikere og var innvalgt på Stortinget fra Østfold 1922–1933. Han ble regnet som en moderat politiker og tilhørte den konservative østlandsfløyen i partiet, men mot slutten av 1920-årene kom han mer og mer på linje med den mer radikale vestlandsfløyen som ønsket flere statlige tiltak mot vanskelighetene i jordbruket.[4] Kolstad er den andre og siste statsministeren som døde i embete.
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Kolstad ble født på Kjølstad i Borge, i dagens Fredrikstad kommune, i 1878, som sønn av bonde Olaus Pedersen Kolstad (1839–1911) fra Tune og Anne Kirstine Pettersen Lilleborge (1851–1940). Peder Kolstad tok eksamen ved Kalnes landbruksskole i Tune i 1899 og ved Norges landbrukshøyskole i 1902. Han var lærer og gårdsfullmektig ved Kalnes landbruksskole i 1902, lærer ved Bjørnetrø landbruksskole i Aust-Agder 1902–1904 og ansatt ved Sem landbruksskole i Asker i 1904. Fra 1905 var han igjen ansatt ved Kalnes landbruksskole, som andrelærer 1905–1909, førstelærer 1909–1912, konstituert bestyrer 1912–1913 og bestyrer fra 1. januar 1913.[5]
Han var gift med Ingrid Mathiesen (1879–1954) og hadde tre sønner. Han var svigerfar til Venstre-politikeren Eva Kolstad. Fylkespolitikeren Helge Kolstad (Ap, Østfold) er hans brors barnebarn.
Politisk arbeid[rediger | rediger kilde]
Kolstad engasjerte seg tidlig i bøndenes forenings- organisasjonsarbeid og var blant annet formann i Tune Landmandslag, medlem av Landmandsforbundets landsstyre, formann i Landmandsforbundets avdeling i Østfold og styremedlem i Felleskjøpet.[5] Han var medlem av Tune formannskap 1919–1922 og av herredsstyret 1922–1928. Kolstad spilte en viktig rolle for at Landmandsforbundet ble et politisk parti og var også sentral i debatten da forbundet ble delt i Norges Bondelag og Bondepartiet i 1922.[4]
I 1922 ble han første gang innvalgt på Stortinget fra Østfold og ble sittende inntil sin død. I hele sin tid på Stortinget var han Bondepartiets gruppesekretær, og etterhvert ble han også partiets finanspolitiske talsmann. På tross av sin mangel på formelle lederverv i partiorganisasjonen ble han utpekt som partiets statsministerkandidat ved regjeringskrisen i 1931. Dette skyldtes nok at han hadde vist seg som en dyktig administrator, hans lange fartstid fra Stortinget og hans medlemskap i flere departementale og parlamentariske kommisjoner.[4] Kolstad var også ansett som en moderat og samarbeidsorientert politiker, hvilket dempet misnøyen mot den nye regjeringen.[4] Han hadde også mye erfaring og kunnskap om økonomisk politikk, noe som var viktig i en slik økonomisk krisetid som landet befant seg i.[4]
Peder Kolstads regjering tiltrådte 12. mai 1931 og skulle bli en, iallfall i ettertid, svært omdiskutert regjering, blant annet fordi den hadde Vidkun Quisling som forsvarsminister. Kolstads regjering hadde et vanskelig utgangspunkt med økonomisk krise og 25 av 150 stortingsrepresentanter som parlamentarisk støtte. Kolstads svar på de økonomiske nedgangstidene var å kutte kraftig i budsjettene og generelt drive en hard sparepolitikk.[4] Konfliktene i arbeidslivet var også krevende, og disse kulminerte med Menstadslaget den 8. juni 1931. Den private norske okkupasjonen av Øst-Grønland hadde i utgangspunktet liten sympati fra Kolstad, men regjeringen støttet den likevel, etter press fra Bondepartiet, Bondelaget og andre hold.[4]
Regjeringen fikk dog gjennom flere reformer, blant annet utvidelse av omsetningsloven, lov om smørinnblanding i margarin og høyere kornpriser. Etter råd fra Norges Bank valgte også Kolstads regjering å følge etter da Storbritannia forlot gullstandarden høsten 1931. Man devaluerte samtidig den norske kronen, som gav positivt utslag for norsk eksport.
I midten av januar 1932 ble Kolstad syk, og fra 1. februar var han i sykepermisjon. Birger Braadland og Nils Trædal var fungerende statsministre frem til Kolstad døde av blodpropp 5. mars samme år, knapt 53 år gammel.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Stortinget og statsrådet : 1915–1945. B. 1 : Biografier, side(r) 411[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Norsk biografisk leksikon, oppført som Peder Ludvik Kolstad, Norsk biografisk leksikon ID Peder_Kolstad, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.regjeringen.no[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e f g «Peder Kolstad». Norsk biografisk leksikon.
- ^ a b «Peder Kolstad». Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste. Arkivert fra originalen 15. januar 2016. Besøkt 24. juni 2010.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Peder Kolstad – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Artikkelen har ingen egenskaper for politikerdatabaser i Wikidata
- Peder Kolstad i Norsk biografisk leksikon
- Fødsler i 1878
- Dødsfall i 1932
- Norske statsministre
- Norske finansministre
- Sp-statsråder
- Norske statsråder 1905–1940
- Stortingsrepresentanter fra Sp
- Stortingsrepresentanter for Østfold
- Stortingsrepresentanter 1922–1924
- Stortingsrepresentanter 1925–1927
- Stortingsrepresentanter 1928–1930
- Stortingsrepresentanter 1931–1933
- Lokalpolitikere i Tune
- Sp-politikere i Østfold
- Norske pedagoger
- Personer fra Fredrikstad kommune
- Begravelser på statens bekostning