Norsk folkemusikk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Spellemann med hardingfele.

Folkemusikk er tradisjonsbundet musikk , gjerne uten kjent opphavsmann. Folkemusikken utvikler seg gjennom overlevering fra en utøver til en annen, og ble ikke skrevet ned og dokumentert før i det 19./20.-århundre. Den norske folkemusikken oppsto i og var en del av det gamle bondesamfunnet. Innenfor denne kulturelle rammen var det bruk for de ulike sjangrene i tilknytning til arbeid og fest. En del instrumenter var sesongavhengige, slik som seljefløyta. Mange slåtter kom til å være knyttet til fortellinger og sagn, og det har vært hevdet at noen av dem hadde rituelle betydninger og kunne være riktig gamle. Slåtten Meglaren fra Telemark skulle derfor ha vært brukt når det brygget opp til ufred i et lag, og det var behov for en fredelig løsning. Noen har dermed hevdet at Fanitullen ble spilt når det ikke lenger var håp om en fredelig utgang på krangelen, og det hele måtte løses med slagsmål. Fanitullen er en av mange fredlausslåtter, mange med samme navn.

I Norge er det pardansene og fela som dominerer den eldre folkelige norske musikk- og dansetradisjonen. Det er bare den vokale folkemusikken som dominerer noe særlig ved siden av den veldige fele- og partradisjonen, og den er i hovedsak ikke dansemusikk. Vi har lite folkelig instrumentalmusikk som ikke er eller har vært dansemusikk. Det er bare bygdemusikk som slåtter og omformede danseslåtter som ikke er dansemusikk.

Fela og hardingfela er et viktig musikalsk skille. I områdene hvor fela brukes har slåttene en enklere oppbygging ofte med vekt på 8 takter, mens mange hardingfeleslåtter er bygd opp av korte motiv, ofte totaktsmotiv som blir repetert, variert og bundet sammen svært fritt.

Hovedtyngden av vokal folkemusikk er uten dans. Vi har ballader og mange slags viser, religiøse folketoner og stev (omkved i skaldedikt el. folkevise). Sistnevnte er best kjent fra Telemark og Setesdal. I Setesdal blir det fremdeles diktet og brukt stev i mange sammenhenger. Vi har også mange lokke- og varselrop fra setertradisjonen, og vi har mange rim som er diktet til primært instrumentale danseslåtter. Vi har også mange slags små stubber og vers som de voksne sang for barna, til underholdning eller ved skoletid.

Sjangrene innenfor vokal folkemusikk er følgende:

Joik er også en type vokalmusikk, og er den samenes eldste musikktradisjon. Den finnes i flere ulike dialekter. Joiken skiller seg klart fra all annen musikktradisjon i Norge, både når det gjelder funksjon, innhold og musikalsk utforming (kjedeform og åpen melodistruktur med penatonikk, treklangsrørsler og store sprang). Det er først nå, i senere tid, at man har modernisert joiken gjennom instrumenalt akkompagnement.

Innenfor den instrumentale folkemusikken opererer vi først og fremst med slåtten. Variantene er:

  • Gangar i 6/8-takt
  • Gangar i 2/4-takt
  • Halling eller Laus, i samme todelte takt som gangaren, men raskere.
  • Slåtter i 3/4-takt: springar, springleik, pols eller rundom.
  • Lyarlåtter (for det meste fra Valdres
  • Reiselåtter og bruremarsjer

Til begge retninger tilhører salmer og religiøse toner.

Disse slåttetypene hører hjemme i det gamle bondesamfunnet. Fra og med 1800-tallet kom det nyere dansemoter til, og runddansene ble mer populære:

Sammen med runddansene kom også toraderen og trekkspillet til bygdene. Noen spelemenn adopterte eldre feleslåtter over til toraderen. Dette skjedde blant annet i Hallingdal. De eldste danseformene ble etterhvert tvunget til siden, ikke minst etter 1950, da swing kom på moten. Et bevisst lagsarbeid og sterke interesseforeninger tar i dag vare på de eldste tradisjonene. Institusjonaliseringen av folkemusikken er også kommet et godt stykke i og med en opprettet linje på Norges musikkhøgskole, Høgskolen i Telemark, og Ole Bull-akademiet på Voss.

Instrumenter[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Bugge, Sophus (1858): Gamle norske folkeviser. Universitetsforlaget 1971, i serien Norsk folkeminnelags skrifter (nr. 106)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]