Hopp til innhold

Ole Paus (1766–1855)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Ole Paus (Skien)»)
For andre personer som heter Ole Paus, se Ole Paus (andre betydninger).
Ole Paus
Ole Paus, maleri på elfenben, ca. 1790-årene
Født1766Rediger på Wikidata
Lårdal
Død26. juli 1855Rediger på Wikidata
Skien
BeskjeftigelseSkipsreder Rediger på Wikidata
EktefelleJohanne Plesner (1798–1847)
FarCornelius Paus
SøskenHedevig Christine Paus
BarnHenrik Johan Paus
Christian Cornelius Paus
Christopher Blom Paus
Mariane Paus
Johanne Caroline Paus
NasjonalitetNorge
Ole Paus på Commons

Ole Paus (1766–1855) var en norsk skipsfører, skipsreder og proprietær fra Skien, som tilhørte den nærmeste familiekretsen rundt Henrik Ibsen i dikterens barndom.[1] Han var født i Øvre Telemark der familien hadde vært embetsmenn siden tidlig på 1600-tallet, men flyttet som barn til Skien der han ble oppfostret hos slektninger i familien Blom, dro til sjøs som 12-åring og ble skipper og borger i Skien i 1780-årene. I 1798 ble han gift med enken Johanne Ibsen (født Plesner), som hadde vært gift med da avdøde Henrich Ibsen. Han ble dermed svoger til Skiens rikeste mann Didrich von Cappelen og til rederen Nicolay Plesner, og han drev senere rederivirksomhet i samarbeid med Plesner. Han kjøpte lystgården Rising i Gjerpen i 1799 etter å ha solgt Ibsenhuset i Løvestrædet. Han var både stefar til Knud Ibsen og onkel til Marichen Altenburg, Henrik Ibsens foreldre, og inntok sosialt rollen som dikterens bestefar; Ibsens biologiske bestefedre var begge allerede døde da Ibsen ble født.[2] Flere hendelser og personer i Ibsens dramaer er inspirert av slektninger, familietradisjoner og hendelser på Rising tidlig på 1800-tallet.[3] Etter ektefellens død flyttet han tilbake til Skien og bodde hos sønnen Christian Cornelius Paus, som hadde blitt byfogd i Skien og senere også amtmann i Bratsberg. En rekke av hans etterkommere, bl.a. stålgrosserer Ole Paus (f. 1846), generalmajor Ole Paus (f. 1910) og visesangeren Ole Paus (f. 1947), er oppkalt etter ham. Det samme var Henrik Ibsens bror Ole Paus Ibsen. Det finnes to malerier av ham, et maleri på elfenben av ham som ung trolig fra 1790-årene og et maleri av ham av Mikkel Mandt fra ca. 1842/43.

Biografi

[rediger | rediger kilde]
Rising søndre, bygget for Ole Paus 1799–1800

Ole Paus tilhørte slekten Paus og var sønn av skoginspektør («holzførster») i Øvre Telemark Cornelius Paus (1726–1799) og Christine Falck. Faren var sekretær for amtmann i Bratsberg Johan Frederik von Løvenhielm før han ble utnevnt til det kongelige embetet som skoginspektør. Ole var barnebarn av prokurator og konstituert sorenskriver i Øvre Telemark Paul Corneliussen Paus (1697–1768) og Martha Christophersdatter Blom, og oldebarn av sorenskriver i Øvre Telemark Cornelius Povelsson Paus (1662–1723). Han ble født på gården Bjåland i Lårdal, som hadde tilhørt hans oldefar Christopher Blom, og ble døpt 23. mars 1766; hans faddere var, som angitt i kirkeboken, «hr. capit. Flüg, hr. lieut. Coucheron, mad. Blom, jomfr. Johanne Blom, jomf. Anne Josepha von Koss». Han hadde to eldre søstre, Martha Paus (1761–1786), gift med skipsreder og trelasthandler Hans Jensen Blom, og Hedevig Paus, gift med skipsreder og kjøpmann Johan Andreas Altenburg; søsteren var mor til Marichen Altenburg og mormor til Henrik Ibsen. Alle søskenene flyttet til Skien mot slutten av 1700-tallet.

Som barn en gang i 1770-årene ble Ole Paus tatt opp i huset hos farens fetter, skipsfører og kjøpmann i Skien Christopher Blom (1739–1803). Som 12-åring dro han til sjøs med Christopher Blom, som lærte ham opp i skipperyrket. Ole Paus fikk skippersertifikat 12. desember 1787 og borgerskap i Skien 23. januar 1788.[4] Ole Paus førte først skip eid av kjøpmann Jochum Adtzlew og dennes sønn Petter Adtzlew, bl.a. i fart mellom Norge og Storbritannia; i 1794 førte han Adtzlews brigg «Haabets Anker» (86 ½ kommerselester; bygget 1782 i Langesund). Senere førte han skipet «Hazard» (127 ½ kommerselester), som han eide sammen med svogeren Nicolay Plesner. Han eide også en part i skipet «Grev Bernstorff», også sammen med svogeren Plesner. Ole Paus sluttet å seile i midten av 1820-årene.[5]

27. november 1798 ble han gift med Johanne Ibsen (født Plesner), enke etter skipperen Henrich Ibsen som døde i skipsforlis i 1797 og datter av kjøpmann i Skien Knud Plesner og Maria Kall. Ole Paus ble dermed stefar til Knud Ibsen. I begynnelsen av 1799 kjøpte Ole Paus gården Rising søndre i Gjerpen av enkefru Rehbinder (Dorothea von Cappelen), som var søster til hans nye svoger Didrich von Cappelen; han fikk i det følgende året oppført en ny herskapelig hovedbygning som i dag er fredet. Han kjøpte også en part i Rising nordre og i en annen gård. Ibsen-forskeren Jon Nygaard har påvist at Rising ble kjøpt for verdiene til Johannes første ektefelle, Henrich Ibsen: «Johanne overtok formelt formuen etter den avdøde ektemannen på vegne av de to barna. I virkeligheten ble hennes nye ektemann, Ole Paus, forvalter av denne formuen. Bare en måned senere, 5. februar 1799, viser offentlige registre i Skien og Gjerpen at Ole Paus på én og samme dag solgte Ibsen-huset i Løvestrædet i Skien og kjøpte gården Rising i Gjerpen.»[6] I folketellingen i 1801, like etter at de hadde flyttet til Rising, bestod husholdningen av Ole Paus og ektefellen, stesønnene Knud Ibsen og Jacob von der Lippe Ibsen (1796–1805), deres da to felles barn og syv tjenestefolk.[7] Enkefru Rehbinder bodde dessuten i nabogården i Løvestrædet; «det vil si at Ole Paus' kjøp av Rising skjedde som en transaksjon innenfor hans nye familie og kjøpet og senere byggingen av nytt våningshus ble finansiert av salget av Henrich og Johanne Ibsens hus i Løvestrædet 27».[8]

Ole Paus malt av Mikkel Mandt, ca. 1842/43; portrettet ble eid av barnebarnet Caroline Amalie Paus, gift med Christian Moltzau Winsnes, og deres etterkommere, og er i privateie i Oslo (se proveniens)
Silhuett med Ole Paus' sønn Henrik Johan Paus som nr. 2 fra venstre. Til høyre for ham Ole Paus' søster, Hedevig Paus, hennes mann, skipsreder Johan Andreas Altenburg, og lengst til høyre Henrik Ibsens mor Marichen Altenburg

Ole Paus var sammen med Nicolay Plesner forlover ved stesønnen Knud Ibsens bryllup med niesen Marichen Altenburg. Ole Paus var også svoger til eidsvollsmannen Didrich von Cappelen som i første ekteskap var gift med Maria Plesner (1768–1800), og var også tremenning til dennes annen ektefelle Marie Severine Blom.[9][10][11] Blant hans barns faddere var det tolv personer med navnet Blom.

Ole Paus og Johanne Plesner hadde fem sønner og fire døtre: Hans sønner var prokurator (advokat), fogd og proprietær Henrik Johan Paus (f. 1799), byfogd, amtmann og stortingsrepresentant Christian Cornelius Paus (f. 1800), og skipsreder og bankdirektør Christopher Blom Paus (f. 1810), samt Nicolai Kall Paus (f. 1804) som døde som spedbarn og Jacob von der Lippe Paus (f. 1806) som døde ung. Hans døtre var Maria Marthine Paus (f. 1802), Christine Pauline Paus (f. 1803), gift med skipskaptein Gerhard van Deurs, Mariane Nicoline Elisabeth Paus (f. 1808), og Johanne Caroline Paus (f. 1813).

Eldstesønnen Henrik Johan Paus vokste fra femårsalderen opp hos sin tante og onkel Hedevig og Johan Andreas Altenburg i Altenburggården, og Knud Ibsen og hans senere ektefelle Marichen Altenburg vokste også i stor grad opp sammen og «ble nærmest betraktet som søster og bror selv».[12] Ole Paus inntok sosialt langt på vei rollen som bestefar til Henrik Ibsen (begge Ibsens biologiske bestefedre døde før Ibsens fødsel), og Ole Paus, hans søster, ektefelle og barn var Knud og Marichen Ibsens nærmeste slektninger i dikterens barn- og ungdom. En rekke figurer og episoder i Henrik Ibsens diktning er inspirert av slektninger og av hendelser på Rising tidlig på 1800-tallet.[3]

Ole Paus bodde på Rising til kort etter ektefellens død i 1847. Samme år ble sønnen C.C. Paus utnevnt til byfogd i Skien, og Ole Paus flyttet da inn hos sønnen i Skien, mens husholdningen på Rising ble oppløst. C.C. Paus overtok senere Rising, og døde der i 1879. Etter noen år flyttet Ole Paus til sine tre døtre i den tidligere Christopher Bloms gård i Skien, der han også hadde bodd i sin ungdom. Hans yngste sønn Christopher Blom Paus bodde like over gaten, og Altenburggården lå også på skrått over gaten.

Ole Paus var bl.a. farfar til krigskommissær Johan Altenborg Paus (f. 1833), grosserer i Manchester Christopher Paus (f. 1843), stålgrosserer, fabrikkeier og bankdirektør Ole Paus (f. 1846), som etablerte stålgrossistfirmaet Ole Paus i 1872, fabrikkeier Christian E. Paus (f. 1851) og fabrikkeier Karl L. Paus (f. 1856). Han var oldefar til godseier og pavelig kammerherre Christopher Tostrup Paus (f. 1862), som ble utnevnt til greve av pave Pius XI, til den britiske diplomaten Christopher Lintrup Paus (f. 1881), til veiingeniøren Hans Wangensten Paus (f. 1891), til stålgrosserer Christopher Blom Paus (f. 1878), til godseier, fabrikkeier og generalkonsul Thorleif Paus (f. 1881), til fabrikkeier Eyvind Paus (f. 1900), til godseier Karl Paus (f. 1902) og til godseier Herman Christopher Paus (f. 1897), som var gift med Leo Tolstojs barnebarn, grevinne Tatiana Tolstoy; deres etterkommere eier bl.a. herregården Herresta. Blant etterkommerne av Ole Paus er også generalmajor Ole Paus (f. 1910), visesangeren Ole Paus (f. 1947), stålgrosserer Per Paus (f. 1910), skipsreder og investor Christopher Paus (f. 1943), oljeinvestor Peder Paus (f. 1945), godseier Christopher Paus (f. 1941), godseier Greger Paus (f. 1943), designer og medeier i Wilh. Wilhelmsen Pontine Paus (f. 1973), medeier i Wilh. Wilhelmsen Olympia Paus (f. 1976), den nåværende godseier på Herresta Fredric Paus (f. 1971) og komponisten Marcus Paus (f. 1979).

Ole Paus døde i Christopher Bloms gård i Skien om aftenen klokken halv ti 26. juli 1855 i en alder av 89 år og fire måneder.[13] Han ble begravet på Gjerpen kirkegård 11. august samme år.

I fjernsynsserien En udødelig mann fra 2006 ble Ole Paus spilt av Per Theodor Haugen.

Aner

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Schneider, J. A.: Fra det gamle Skien, bd. III, Skien, Erik St. Nilssens Forlag, 1924
  2. ^ Jørgen Haave (2017), «Familien på lystgården Rising», Familien Ibsen (s. 29–33), Museumsforlaget/Telemark Museum
  3. ^ a b Oskar Mosfjeld, Henrik Ibsen og Skien : en biografisk og litteratur-psykologisk studie, Gyldendal, 1949
  4. ^ Schilbred, C.S. (1956). Borgerbok for Skien, Porsgrunn, Brevik, Langesund og Stathelle med tilliggende distrikter. Breviks historielag. s. 50. 
  5. ^ Andreas Blom (1904). «Familien Paus i Skien». Efterladte historiske optegnelser: særlig vedkommende Skien, Laardal og Kviteseid. Skien: [s.n.] s. 65ff. 
  6. ^ Jon Nygaard (2014). «The Wilder the Starting Point: Some Critical Remarks to Michael Meyer's Ibsen: A Biography», Scandinavian Studies, vol. 86, nr. 1, s. 72–97
  7. ^ Folketelling 1801
  8. ^ Jon Nygaard (2013). «Af stort est du kommen»: Henrik Ibsen og Skien. Senter for Ibsen-studier. s. 115. ISBN 9788291540122. 
  9. ^ Einar Østvedt, Henrik Ibsen : miljø og mennesker, Oslo, Gyldendal, 1968
  10. ^ Michael Meyer, Henrik Ibsen : en biografi, Oslo, Gyldendal, 1971 (2006), ISBN 82-05-35108-2, s. 4
  11. ^ Høgvoll, Arvid; Bærland, Ruth (1996). Henrik Ibsen: herregårder, kammerherrer, godseiere og proprietærer : brokker av en slektshistorie.
  12. ^ Joan Templeton, Ibsen's women, Cambridge University Press, 1997, p. 1ff.
  13. ^ Morgenbladet 1855.08.02. 1855-08-02. 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Ole_Paus_(1766–1855)&oldid=24829760»