Nordiske hunderaser

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Nordiske hunderaser er en gruppe med nasjonale hunderaser som opprinnelig har oppstått i et eller flere av de fem nordiske landene: Danmark inkludert Færøyene og Grønland, Finland inkludert Åland, Island, Norge og Sverige inkludert Gotland.

Om Nordens hunderaser[rediger | rediger kilde]

Hvert av de nordiske landene har en nasjonal kennelklubb, et nasjonalt stambokregister for registrering av hunderaser i det enkelte land. Nordisk Kennelunion (NKU) er et overnasjonalt forum for samarbeid mellom de nordiske lands nasjonale kennelklubber, der man søker å standardisere og forenkle saker som angår alle medlemmene. Hvert land er også individuelt medlem i Fédération Cynologique Internationale (FCI).

De første hundene[rediger | rediger kilde]

Man kan tenke seg at både den såkalte varangerhunden (Canis lupus varangensis) og den såkalte torvhunden (Canis lupus palustris) har bidratt til det nordiske utvalget av spisshunder. Funnet av varangerhunden er datert omkring 7 000 år tilbake i tid, og man kan slutte at hunder har eksistert i Norden svært lenge. Om den først innvandret fra nord eller sør er imidlertid et åpent spørsmål.

Utvalget av nordiske hunderaser er uten unntak brukshundorientert, og Finland, Norge og Sverige domineres av jakthundraser.

Eksport av hunder[rediger | rediger kilde]

Mot slutten av 700-tallet startet vikingene sine plyndringsferder, både østover, vestover og sørover. Plyndringstoktene tok etter hvert mer form av rene handelsferder. De bragte med seg både gull og sølv tilbake, og sågar av og til også hester og annet nyttig, men det kan se ut som om vikingene ikke var særlig imponert av andre lands hunder. Det er nemlig få eller ingen spor av mer eksotiske hundetyper å finne i Norden. Derimot kan det se ut som om nordiske spisshunder kan ha vært en eksportartikkel i store deler av vikingtiden. Likeledes kan man tenke seg at hunder i Norden i de første hundreårene etter vikingtiden neppe hadde noen særlig utvikling.

Import av hunder[rediger | rediger kilde]

Trolig har hunder i Norden i all vesentlighet bestått av spisshunder fram mot midten av 1700-tallet. Disse hundene har tradisjonelt vært kombinerte jakthunder, gjeterhunder, vokterhunder, vakthunder, og trekkhunder, og spesielt i nordområdene har samene hatt behov for hunder med et slikt mangfold av bruksegenskaper.

Lenger mot sør har nok hunden på et tidligere tidspunkt blitt mer spesialisert for enkelte oppgaver, selv om gårdshundtypen nok har vært dominerende mange steder. Mange av spisshundene var ypperlig egent til storviltjakt. Fram mot 1800-tallet og i tiårene etter århundreskiftet fikk folk i Norden mer tid til overs, noe som resulterte i et økende antall nye hunderaser.

Det var dårlige tider over store deler av Norden. Befolkningsøkningen var større enn den teknologiske utviklingen i jordbruket hadde bærekraft til å forsyne, noe som blant annet bidro sterkt til den stor utvandringen til Nord-Amerika. Gårdene var ikke lenger store nok til å bli delt ytterligere, noe som resulterte i at stadig flere mennesker sultet. Befolkningen var derfor mest opptatt av matauk, og økningen i hundeholdet kom i form av nye jakthundraser som ble krysset fram med hunder importert fra Europa. Den dominerende typen var drivende hunder av støvertypen. Disse hundene var mer småviltorienterte i jaktformen. Det er grunn til å anta at de første støverne kom til Norden alt på 1400-tallet, men i de første 3-400 åra var nok disse utpregede jakthundene forbeholdt rikfolk.

Organisering av hunder[rediger | rediger kilde]

Den økende interessen for hunder i Norden resulterte i økt avl og raffinering av eksisterende hundetyper, som etter hvert ledet til det man i dag kaller renrasende hunder. Mot slutten av 1800-åra førte dette til dannelsen av nasjonale stambokregistre i både Danmark, Finland, Norge og Sverige. Island hadde imidlertid ikke en tilsvarende utvikling på denne tiden, noe som trolig skyldtes en kombinasjon av det lave befolkningsgrunnlaget og et manglende behov for jakthunder på øya. På Island hadde man i større grad bruk for gode gjeterhunder.

Danmark[rediger | rediger kilde]

Danske hunderaser finnes det flere av. Man kan tenke seg at de første hundene må ha kommet til Jylland i Danmark via Tyskland. Når det skjedde vet man ikke, men det må være svært lenge siden. En teori er at hunden har spredd seg fra Jylland og til øyene i øst. Det er funnet bevis for såkalte torvhunder i Danmark, en liten spisshundlignende hund, men dagens danske hunderaser reflekterer ikke denne typen hund lenger. Hvorfor vet man ikke, men det kan ha sammenheng med at Danmark alltid har hatt enkel tilgang på slike hundetyper gjennom sin fastlandsforbindelse mot kontinentet i sør, og derfor ikke har brydd seg med å avle fram en egen spisshundrase før innpå 1700-tallet. Før 1814 var jo dessuten Danmark mye større enn i dag, da også store områder i dagens Nord-Tyskland inngikk i det danske kongeriket.

Dansk Kennel Klub (DKK) ble stiftet i stiftet i 1897 og er nasjonalt stambokregister i Danmark. DKK er medlem av NKU og FCI.

Finland[rediger | rediger kilde]

Finske hunderaser finnes det flere av. Man tenker seg at hunden opprinnelig kom til Finland fra Russland, men når det skjedde vet man ikke. De opprinnelige hundene var med stor sannsynlighet spisshundtyper med polare trekk, og kan ha kommet dit med både samer og finner. Dagens utvalg av finske hunderaser er utpreget jakt- og bruksorientert, der spisshundtypen dominerer. Finske spisshundraser har trolig et felles opphav med tilsvarende hundetyper i det fennoskandiske nordområdet. Man kan her tenke seg at den såkalte varangerhunden er en slags stamfar for disse spisshundene.

Suomen Kennelliitto-Finska Kennelklubben (SKFK) ble stiftet i 1889 og er nasjonalt stambokregister i Finland. SKFK er medlem av NKU og FCI.

Island[rediger | rediger kilde]

Islandske hunderaser finnes det kun en av. De første hundene kom trolig til Island med båtfarende keltere, fra Irland og Skottland, og skandinaviske vikinger på 800-tallet. Man har grunn til å tro at keltiske gjeterhunder og norske spisshunder i all hovedsak har blandet seg, og smått om sent formet en særegen islandsk landrase, som sikkert også har fått tilført andre blodslinjer opp gjennom årene. Denne landrasen defineres nå som en egen hunderase, men den er ikke like homogen som folk flest forventer at en hunderase skal være. Den eksissterer i en rekke lokale varianter og kan derfor kalles en landrase.

Hundaræktarfélag Islands (HRFÍ) ble stiftet i 1969 og er nasjonalt stambokregister på Island. HRFÍ er medlem av NKU og FCI.

Norge[rediger | rediger kilde]

Norske hunderaser finnes det flere av. Det er mest sannsynlig at hunden kom til Norge via nordgrensen mot Finland, Russland og Nord-Sverige, men det er også en viss mulighet for at den kom via Sverige fra sørøst. Også det norske utvalget av hunder er svært jakt- og bruksorientert. De eldste hundene var utvilsom spisshunder av nordisk type.

Norsk Kennel Klub (NKK) ble stiftet i 1898 og er nasjonalt stambokregister i Norge. NKK er medlem av NKU og FCI.

Sverige[rediger | rediger kilde]

Svenske hunderaser finnes det flere av. Om de første hundene kom til Sverige via Danmark og kontinentet eller via Finland og Russland er et åpent spørsmål. Man kan faktisk tenke seg begge deler. Sveriges utvalg av hunderaser er det største og bredeste i nordisk sammenheng, men også svenske hunderaser bærer preg av å være svært jakt- og bruksorientert. Man kan altså slutte at svenskene ikke har holdt hund for fornøyelsens skyld, selv om jakt utelukkende var forbeholdt rikfolk før 1789.

Svenska Kennelklubben (SKK) ble stiftet i 1889 og er nasjonalt stambokregister i Sverige. SKK er medlem av NKU og FCI.

Se også[rediger | rediger kilde]

Lister[rediger | rediger kilde]