Svensk lapphund

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Svensk lapphund
svensk spets
Hundetypespisshund, lapphund
OpprinnelseSveriges flagg Sverige
EgenskaperFamiliehund
Livsløp12–14 år
Størrelsemiddels (14–20 kg)
Passer forerfarne, aktive
Anerkjennelser
FCIGr. 5, sek. 3
(FCI #135)
AKCSjekk!
CKCSjekk!
KCSjekk!
UKCSjekk!
Andre hunderaser
Alfabetisk raseliste
Gruppevis raseliste

Svensk lapphund (FCI #135) kalles også svensk spets og er en mellomstor spisshund av typen reingjetende vokterhund. Svensk lapphund er nr. 1 i Svenska Kennelklubbens stambok fra 1893, der omtalt som «nordisk spets», «en långhårig, kortsvansad lapphund».[1]

Opprinnelse og alder[rediger | rediger kilde]

Svensk lapphund blir av og til også kalt svensk spets

Hvor gammel den svenske lapphunden er i sin opprinnelig form vet ingen, men den har trolig aner som går svært langt tilbake i tid. Kynologer mer at typen har sitt utspring i traktene rundt Ladoga i Russland, og den kom til Nordkalotten med den samiske innvandringen.[2]

Som type viser denne hunden flere fellestrekk med den 7 000 år gamle såkalte varangerhunden,[3] men å hevde at den er noen direkte etterkommer er å trekke konklusjonene for langt. Fossilene etter varangerhunden viser imidlertid at det trolig var en spisshund av mellomstor størrelse.[3] Rasens nærmeste nålevende slektninger er de to finske lapphundene; finsk lapphund og lapsk vallhund.

Rasen har fått sitt navn etter svenskenes tradisjonelle beskrivelser av samer og de samiske nordområdene, nemlig Lappland. Tradisjonelt var denne hunden samenes brukshund til reingjeting, men aggressiv avl på begynnelsen av 1920-tallet og framover førte til at den opprinnelige lapphunden mistet mange av sine naturlige egenskaper som reingjetende vokterhund og jakthund[trenger referanse].

Mary Stephens på godset Torne i Småland har fått mye av æren for å ha reddet rasen, etter sitt avlsarbeid med det som var igjen av rasetypiske individer på 1940-tallet og framover.[1] Dette var nødvendig for å redde typen i Sverige. Som hunderase må den derfor kunne regnes som relativt ny, og den ble først anerkjent av FCI i 1944. I dag regnes rasen primært som en god familiehund, som passer godt for aktive mennesker.[1]

Utseende, anatomi og fysikk[rediger | rediger kilde]

Svensk lapphund er en typisk spisshund. Kroppen er rektangulær og noe under middels stor, med god reisning. Halen skal bæres ringlet. Ifølge rasestandarden skal hanner måle 45–51 cm (ideelt 48 cm) og tisper 40–46 cm (ideelt 43 cm) i skulderhøyde. Hanner er noe tyngre enn tisper og veier typisk 16–20 kg, mens tisper gjerne veier 14–16 kg.[1]

Kroppen er tett, og noe lengre enn mankehøyden. Rett, sterk og muskuløs rygg, dypt bryst og lang hals. Pelsen skal være rikelig og ensfarget; dekkhårene er som regel sorte, mens underulla er bjørnebrun, brun eller kombinasjon av disse. Hvitt i bryst, på haletippen og labbene er tillatt. Pelsen er tolags og består av et ytre lag med strittende, delvis utstående dekkhår, og et lag med tett isolerende underull innerst. Dekkhårene skal danne krave rundt nakke og hals.

Bruksområde[rediger | rediger kilde]

I dag er lapphunden først og fremst en populær familiehund, men den har også en rekke egenskaper som brukshund, blant annet som gårdshund, vakthund, trekkhund og kløvhund m.v. Pelsen gjør den godt skikket til å ferdes i vårt nordlige klima. Som brukshund regnes den som utholdende og seig.[1]

Lynne og væremåte[rediger | rediger kilde]

Lapphunden er livlig, våken, utholdende, vennlig og hengiven,[1] men typen er ofte litt mistenksom overfor fremmede. Som familiehund regnes den som stødig og trofast, og den er svært lojal.[1] For å trives godt trenger rasen regelmessig mosjon og nok av psykiske utfordringer og andre oppgaver.

Annet[rediger | rediger kilde]

Svensk lapphund regnes som en sunn hunderase. Pelsen trenger regelmessig stell, men pelstypen er generelt lettstelt.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g SKK (2008) Sveriges hundraser. Svenska Kennelkubben, publ. juni 2008. Besøkt 2021-06-12
  2. ^ Manker, Ernst (1966). Ekonomisk renskötsel: godkänd av Kungl. Lantbruksstyrelsen : en kursbok från LTK (svensk). Stockholm. s. 175–186. 
  3. ^ a b Simonsen, Povl (1961). Fund og udgravninger på fjordens sydkyst - Varanger-funnene II. Tromsø: Universitetsforlaget. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]