Vokterhunder

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

-

artikkelen inngår i
«serien om tamhunden»
Myndelgosml.svg
Sheep at watering place in Bulgaria.jpg
Vokterhunder på jobb i Burgas i Bulgaria
Andre artikler om hunder
Generelle artikler
Artikler om brukshundtyper
Artikler om hundegrupper
Artikler om hunderaser
Artikler om hundesport
Artikler om hundeforeninger
Artikler om hundeskoler
Lister over hunderaser
Alfabetisk raseliste
Gruppevis raseliste

Vokterhunder kalles også hyrdehunder og buskapshunder og er tradisjonelt store hunder som skal passe på beitende husdyr, eiendommer og løsøre. Slike hunder rekrutteres tradisjonelt blant det vi i vesten kaller bruks-, hyrde og gjeterhunder og vakt- og vokterhunder, selv om også andre typer benyttes.[1]

Generelt[rediger | rediger kilde]

Pyreneerhund på jobb

Det brukes vokterhunder i en rekke land, for å redusere tap av beitedyr til rovpattedyr og tyver, også i Norge.

En grunnleggende forutsetning for effektiv bruk av vokterhund er at beiteforholdene er tilrettelagt for den type vokterhund man velger. Beitedyra må enten være flokkorienterte eller også må beitet være inngjerdet eller naturlig begrenset. Vokterhunder krever dessuten at gjetere er tilstede for å bli maksimalt effektiv, gjerne sammen med tradisjonelle gjeterhunder som kan holde beitedyra mer samlet.

Amerikanske forskere har funnet ut at vokterhunder kan redusere predasjonstapene med mellom 11 og 100 prosent. Den samme studien viste at 82 prosent av vokterhundene utgjorde en økonomisk gevinst for bøndene.

Vokterhunder jobber gjerne i små grupper, selv om noen også kan arbeide selvstendig. Grupper på 4-6 hunder per 1 000 husdyr er typisk flere steder i Sentral-Asia, men antallet hunder er normalt også avhengig av både terrengtypen, husdyrtypen og hvilke rovdyrarter som ferdes i området.

Norske forhold[rediger | rediger kilde]

Norske forhold karakteriseres av et husdyrhold med frittgående beitedyr som beiter spredt på store og uinngjerdede utmarksbeiter, kun med sporadisk tilsyn. Beitedyra er som oftest lite flokkorienterte og følges ikke av gjetere. Effektiv bruk av vokterhund vil derfor kreve en radikal omlegging, til en ny type flokkorienterte beitedyr og aktiv gjeting eller til beiteområder som begrenses i omfang av et effektivt gjerde.

Typer og atferd[rediger | rediger kilde]

I utgangspunktet finnes det to hovedtyper av vokterhunder; såkalte flokkvoktere og territorialvoktere. Førsnevnte er en type vokterhund som beveger seg fritt sammen med husdyra på beite, som regel døgnet rundt. Dette krever at hundene har sterk binding til flokken av husdyr. Sistnevnte er en type vokterhund som vokter et begrenset territorium. Disse hundene føler ikke samme binding til husdyra, men er territoriale og vokter både territoriet, husdyra og andre eiendeler. Slike hunder er gjerne i varierende grad konfronterende (skarpe) i sin atferd.

Morfologisk sett er typiske vokterhunder ofte store og massive molossere, som gjerne veier 45–50 kg eller mer. Tradisjonelt er dette hunderaser som hører hjemme i FCIs gruppe 2, seksjon 2 og 3. Men det finnes også eksempler på andre og lettere hundetyper som brukes som vokterhunder, eksempelvis azawakh (i sin opprinnelige form).

Flokkvoktere[rediger | rediger kilde]

Sarplaninac på jobb

Flokkvoktere skal ikke vise rovdyratferd. Slike hunder skal ha en såkalt juvenil (valpeaktig) atferd. De skal vise underdanighet overfor dyra de er satt til å vokte. For å oppnå slik atferd blir gjerne hundevalpen plassert sammen med de dyra de skal vokte alt i 6 ukers alderen. Valpen vokser opp sammen med dyra og føler derfor sterk tilhørighet til disse, og omvendt. Hundene vil derfor bli underdanige overfor dyra i flokken, men vise en såkalt ambivalent (usikker) atferd overfor potensielle farer. De skal varsle, men ellers følge flokkes bevegelses- og reaksjonsmønster. Dressur er derfor verken nødvendig eller ønskelig. Det finnes imidlertid også andre typer vokterhunder.

Det geniale i dette er at ville rovpattedyr vil oppfatte slike hunders signaler som om de var konkurrerende rovdyr, og derfor nesten alltid trekke seg unna en mulig konfrontasjon, fordi de kan bli skadd og derav få redusert sine sjanser til å finne føde. Det er altså et naturlig instinkt for rovpattedyr å unngå en slik konfrontasjon.

Flokkvoktere skal ikke være konfronterende, men skal drive vekk inntrengere uten å forlate flokken. For ville rovpattedyr er det som oftest nok å kjenne lukten av et annet rovpattedyr til ikke å angripe husdyra. Slike vokterhunder benyttes normalt ikke til andre formål.

Eksempler på populære flokkvokterraser er eksempelvis polsk owczarek podhalanski, sarplaninac, maremma, spansk mastiff og pyreneisk mastiff med flere. Dette er store og sterke hunder, hvis atferd gjerne er rolig og avbalansert.

Territorialvoktere[rediger | rediger kilde]

Kasakhstansk gjeter på patrulje.
Azawakh på jobb

Territorialvoktere har i varierende grad en instinktiv konfronterende atferd. Slike hunder får en annen type trening og er i mindre grad knyttet til buskapen enn tradisjonelle flokkvoktere, men snarere til et begrenset territorium og eiendeler. Territorialvoktere brukes også til såkalt patruljerende vokting, der hundene følger en gjeter som frekventerer samen med buskapen. Denne hundetypen vil angripe utenforstående rovpattedyr og andre inntrengere som blir for nærgående husdyra, folkene eller eiendom og løsøre. Mange typiske territorialvokterraser er dessuten også gode jakthunder. Typen har imidlertid ingen tradisjoner i Skandinavia, annet enn som tradisjonelle familiehunder.

Ovtcharkaene og Serra da Estrelahund er eksempler på molossere som ofte brukes som territorialvoktere. Aidi er et eksempel på en territorialvokter som også er en utmerket jakthund. Den er mellomstor og har en godt utviklet luktesans. I sitt naturlige habitat i Atlasfjellene i Nord-Afrika er det ikke uvanlig å se typen jakte småvilt sammen med sloughi, en myndetype. Aidien sporer opp viltet, mens den hurtige sloughien innhenter og nedlegger det.

I noen land utenfor Europa benyttes også hurtige mynder som territorialvoktere, spesielt azawakh, men også tazi, sloughi og flere asiatiske myndetyper. Disse er gjerne svært territoriale og ofte også utmerkede jakthunder. Treningsmønsteret er det samme, men disse typene er ofte i større grad rovlystne og selvstendige i sin atferd, også overfor mennesker. De vokter et territorium (som kan være nomadisk) i flokk og samarbeider om å jage vekk eller drepe inntrengere.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Green, Jeffrey S.; Woodruff, Roger A. (1993). Livestock Guarding Dogs: Protecting Sheep From Predators (Rev. Oct. 1993 ed.). U.S. Dept. of Agriculture, Animal and Plant Health Inspection Service. p. 26. Besøkt 2016-09-23

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]