Marcus Thrane

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Marcus Thrane
Marcus Thrane.jpg
Født 14. oktober 1817
Christiania/Oslo
Død 30. april 1890 (72 år)
Eau Claire
Gravlagt Vår Frelsers gravlund
Yrke Journalist, dramatiker, fotograf
Nasjonalitet Norge

Marcus Møller Thrane, født 14. oktober 1817 i Christiania/Oslo, død 30. april 1890 i Eau Claire i Wisconsin i USA, var lærer, forfatter, pressemann, fotograf, politisk organisator og sosialist. Thrane hentet inspirasjon fra de europeiske revolusjonene i 1848, og var i 1849-1851 organisator og leder for en omfattende bevegelse av arbeiderforeninger. Med 30 000 medlemmer, var denne såkalte "thranitterbevegelsen" den første politiske massebevegelsen i Norge. Den krevde bl.a. bedring av husmennenes kår, redusert toll på korn, alminnelig verneplikt, bedre allmueskole og rettsvesen og alminnelig stemmerett for menn. Bevegelsen ble knust av myndighetene, og Thrane og de andre lederne satt i fengsel i 1851. Etter at han slapp ut i 1858, livnærte Thrane seg som fotograf. Kona Josefine, Norges første kvinnelige redaktør, døde av tuberkulose i 1862 og året etter emigrerte Thrane til USA sammen med barna. Der arbeidet han først som fotograf, senere pressemann, forfatter og foredragsholder fram til sin død i 1890.

Familiebakgrunn og lærergjerning[rediger | rediger kilde]

Marcus Thranes farfar Paul Olsen Thrane var en bondesønn fra Enebakk som, særlig gjennom trelasthandel, hadde arbeidet seg opp til å bli en av Norges rikeste menn. Han var gift to ganger, og både han og hans koner var svært engasjert i kultur, ikke minst musikk, og de var aktive i Christianias kulturliv. Det samme gjaldt flere av hans mange barn, mest kjent er fiolinist, dirigent og komponist Waldemar Thrane (syngespillet "Fjeldeventyret").

Faren, David Thrane (1780-1832), var kjøpmann og spekulant i Christiania, og var som sine foreldre meget aktiv i byens kulturliv, bl.a. Det Dramatiske Selskab der han også møtte sin kone Helene Sophie Bull (1785-1831).  Hun var datter av Peter Bull, en rik kjøpmann og tobakksfabrikant fra Fredrikstad. De fikk tre barn, Marcus var yngst.

På tross av et tidligere tilfelle av mislykket spekulasjon, ble David Thrane tilsatt som kasserer og en av fire direktører for  Norges Rigsbank (Norges bank).  Han lånte av kassen for å dekke opp tap på egne spekulasjoner, en form for lovbrudd som ikke var helt enestående på den tida[1]. Han greide ikke betale tilbake, og kassemankoen på ca 95 000 daler ble oppdaget like etter Marcus' fødsel i 1817. David ble slått personlig konkurs, suspendert og senere fradømt direktørstillingen i 1821. Vha. kausjon og hjelp fra faren og de andre direktørene skal han ha unngått fengselsstraff og tilbakebetalt beløpet, men måtte bl.a. dra til Sverige og Danmark. Han greide aldri å komme seg på fote, og hjemmet gikk i oppløsning. Marcus og søsknene fikk hjelp av slektninger og venner, han og broren bodde flere år hos morens tidligere tjenestejente.

Marcus begynte på Oslo katedralskole, men fullførte ikke, og arbeidet noen år som hos grosserer Nicolai Andresen. Her ble han forfremmet til kontorist, men trivdes dårlig, og sluttet. I stedet dro han i mai 1838 på en halvt års reise som bl.a. tok ham til Hamburg og Paris.  

Tilbake i Norge, tok han opp skolegangen og tok examen artium 1840. Så begynte han å studere teologi, men avbrøt etter et ca ett år, og reiste til Lillehammer, der han ga privatundervisning og etter hvert startet en privatskole. En av de første elevene var Josefine Buch (1820-1862),  guvernante hos sognepresten i Fåberg, som tok privattimer i fransk. De ble kjærester, og giftet seg 11.8.1841. Paret drev privatskole sammen på Lillehammer fram til sommeren 1846, og de tre første barna ble født der. Til sammen fikk paret sju barn, fire jenter og tre gutter, men to av guttene døde som små barn.

Delvis på grunn av hard konkurranse på privatskolemarkedet, måtte de avslutte virksomheten på Lillehammer i 1846. Så prøvde de å etablere seg i Åsgårdstrand, men flyttet etter et års tid til Modum Blaafarveværk for å drive skole for barna til verkets funksjonærer. Akkurat da, i 1847-48, ble verket rammet av sviktende avsetning og måtte gjennomføre omfattende innskrenkninger. Skolen ble lagt ned, og i løpet av 1848 flyttet familien til Drammen.


Pressemann og organisator, arbeiderforeningene[rediger | rediger kilde]

Marcus Thrane på eldre dager

Revolusjonsåret 1848 førte til en politisk bevisstgjøring og oppvåkning hos Thrane. Han begynte å delta i den offentlige debatten, særlig ble et anonymt ("En stemme fra landet") innlegg i Morgenbladet om den dansk/tyske krigen lagt merke til. Dette bidro trolig til at Thrane ble tilsatt som redaktør for avisen Drammens Adresse noen måneder i 1848. Han var blitt sterkt inspirert av hendelsene, særlig i Frankrike, og "hvordan den fjerde klassen - arbeiderklassen - plutselig krevde en stemme og deltakelse i statsstyringen, og nektet å fortsette med styre av de høyere klasser."  Denne innstillingen førte til en svært radikal linje som redaktør. Mange abonnenter protesterte og falt fra, og Thrane måtte forlate stillingen mot slutten av året.

Da var han allerede i gang med planene for sitt store politiske prosjekt: Samtaler med arbeidere i Drammen hadde overbevist ham om behovet for en landsomfattende organisasjon for "arbeidsklassen". Den 27. desember 1848 ble Drammen Arbeiderforening, den første av til sammen nesten 400 arbeiderforeninger, stiftet. Aktiviteten gikk på både skolering, selvhjelp, sosialt samkvem og politisk aktivisme.

Bevegelsen er blitt kalt "Thranitterbevegelsen", men denne betegnelsen er til dels misvisende, for bevegelsen var basert på bredt engasjement, flere organisatorer/ledere foruten Thrane, og demokratiske prinsipper. Den var på ingen måte direkte uttrykk for Thranes personlige meninger - som til dels lå langt til venstre for foreningenes mer samlende politikk. Dessuten kom det korrektiver. F.eks. hadde Thrane en sterk tilbøyelighet til å gå i religiøs polemikk, og pådro seg derfor blasfemi-anklager. Da ga foreningen i Drammen ham pålegg om å slutte med dette.

Bredden i nedslaget til bevegelsen kan illustreres ved yrkesbakgrunnen til delegatene på det første "Centralmødet" i 1850. Her møtte det 27 gårdbrukere, 1 forpakter, 27 husmenn, 29 håndverkere, 12 arbeidere, 2 skolelærere, 2 redaktører, 1 sjømann, 1 landhandler, 1 jusstudent og 1 seminarist. Dette var jo ikke representativt for den totale medlemsmassen, men Tore Pryser refererer undersøkelser som viser at 35% av medlemmene på Hedemarken ikke var eiendomsløse, og 18% hadde gårdbrukerbakgrunn. I Sør-Trøndelag var innslaget med gårdbrukerbakgrunn over 30%. [2]

Vinteren 1849 arrangerte Thrane sine første foredrag i Christiania, og snart var en arbeiderforening stablet på beina også der.   5. mai 1849 kom første eksemplar av Arbeider-Foreningernes Blad, med Thrane som redaktør, ut. For første gang hadde arbeiderne et eget organ der de kunne uttrykke seg, og muligheten ble flittig brukt. 

Våren 1850 flyttet Thrane og familien til Christiania.

Det ble også skrevet mange sanger, som programerklæringer, meningsytringer, kommentarer og leilighetsdikt innen bevegelsen, og et utvalg av disse ble samlet i "Arbeider-foreningernes Sangbog", utgitt av P W Bergh i 1850. [3]

Urmaker Niels J Qvarme fra Skien var en av Thranes nærmeste medarbeidere, og hans "Arbeiderforeningens Sang" (mel For Norge, Kjæmpers Fødeland) gir eksempel på hvordan bevegelsen forsto seg som vekkere og videreførere av den demokratiske frihetsimpulsen fra Eidsvoll 1814, som de mente var sovnet inn:

O Nordmænd! Vågner op engang af Døsighedens Dvale,

og når I synger denne Sang, da husk paa Eidsvolds Sale.

Hvor Folkets Røst engang blev hørt, husk hvilke Taler der blev ført

– husk hvilke Baand man dengang brød, og løs på tvungne Lænker!

Den unge Henrik Ibsen sympatiserte med bevegelsen. Han var ikke medlem og bidro ikke med noen kjente sanger, men deltok på noen møter, skrev litt i bladet og leverte noen tegninger. Dessuten var han lærer på søndagssskolen for arbeiderne.[4]

Petisjonen til kong Oscar I[rediger | rediger kilde]

Siden flertallet av medlemmene ikke hadde stemmerett, og derfor ikke kunne gjøre seg gjeldende ved valg, ble det lagt mye arbeid i å utforme en "petisjon" (bønneskrift) til kong Oscar I, der bevegelsens viktigste krav ble lagt fram og begrunnet. Thrane fikk hjelp med formuleringer og begrunnelser av juristen Paul Hjelm Hansen. Petisjonen hadde samlet 12 833 underskrifter da den ble overlevert stattholder Severin Løvenskiold 19. mai 1850. Petisjonens innledning og hovedkrav var som følger:

«Drammens arbeiderforening anholder underdanigst om Deres Kongelige Majestets nådigste bistand til

At beskyttelsessystemet må bli opphevet og tollvesenet ført tilbake til dets rent fiskale karakter.

At innførselstollen på korn og andre livsfornødenheter må aldeles bortfalle eller iallfall nedsettes til 5 pst. av verdien.

At liggedager påny må bli innført.

At en utvidet handelsfrihet på landet tilståes.

At husmannsklassens kår må bli undersøkt og forbedret.

At foranstaltninger treffes mot brennevinsondet.

At en forbedring i allmueskolevesenet må finne sted.

At alminnelig stemmerett innføres.

At en reform foregår i rettspleien.

At alminnelig verneplikt må bli innført.»[5]

Disse kravene var ikke å betrakte som svært radikale på den tida. Tvert imot, tok petisjonen opp flere velkjente problemer. Alminnelig verneplikt var f.eks. fastlagt i Grunnloven, men ikke gjort gjeldende for borgerskapet. Problemene forbundet med alkoholmisbruk og husmennenes situasjon var også langt framme i den offentlige debatten. Behovet for å heve kvaliteten på allmueskolen var alment erkjent. Alminnelig stemmerett var nok det mest kontroversielle, men hadde støtte i betydelige deler av pressen. Danmark hadde innført det i 1849, Frankrike i 1848 og enkelte amerikanske delstater allerede i 1830.  De som ønsket at Norge skulle opprettholde tradisjonen fra 1814 som et demokratisk foregangsland, måtte gå inn for endringer: På grunn av stor befolkningsvekst, særlig blant de "ubemidlede", var andelen menn med stemmerett vesentlig lavere i 1850 enn i 1814.

Bevegelsens politikk og felles forankringspunkter[rediger | rediger kilde]

Arbeiderforeningenes første Centralmøde ble arrangert på Fredriksborg, Bygdøy. 1-9. august 1850.  Her ble politikken på mange områder diskutert og presisert, bl.a. kom en fram til et forslag til ny husmannslov. Både Thrane og andre forsto bevegelsen som "Arbeiderpartiet", men utover kravene i petisjonen, var det ikke noen omfattende eller detaljert felles forståelse verken av grunnlag eller strategi.

En viss minimumsform for ideologisk avklaring ble gjort da Thrane under møtet holdt foredraget "skal vi være moderate eller radikale?"[6], og det endte med at samtlige utsendinger erklærte seg som radikale. Thrane gjorde nemlig "radikal" til motsatsen av "moderat", og definerte "moderat" slik:

"Ordet moderat betyder maadeholden, og at være moderate vil sige, at hylde de nærværende Grundsætninger i Statsstyrelsen, nemlig hovedsaglig følgende:

a) Eiendomsretten forbliver fuldkommen hellig.

b) Det er gavnligt og i sin Orden at der ere fattige Mennesker, som arbeide for andre, hvorfor Rigdommens Ophoben paa enkelte Hænder ikke er skadelig.

c) Enhver kan gjøre med sit hvad han vil. "

I dagens språkbruk er denne posisjonen mer å karakterisere som "liberalistisk" enn "moderat", altså var bevegelsen etter dagens språkbruk ikke-liberalistisk.

Tilsvarende hadde Thrane tidligere definert "sosialisme" på en svært inkluderende måte: "Da ogsaa vore Arbeiderforeningers Hensigt skal gaa ud paa at avskaffe Fattigdom, ved nemlig gjennom Lovgivningen at paalægge den Rige store Byrder og Forpligtelser, saa maa alle Medlemmer at Arbeiderforeningene ansees for Socialister" Altså sosialisme = avskaffelse av fattigdom ved lovgivning. I dag betraktes en slik politikk som sosial, ikke nødvendigvis sosialistisk, og det samme vil gjelde for bevegelsen som sluttet opp om den[7].

Et tredje felles forankringspunkt var synet på arbeid, at det var en menneskerett: "Man har for længe siden anerkjendt Menneskets Ret til Frihed, men da Mennesket uden Mad ikke kan være frit, og uden Arbeid ikke kan faa Mad, saa har man begynt at anerkjende paa en vis Maade Menneskets Ret til Arbeid."[8]

Petisjonen avvist, radikalisering og samarbeid med bondeopposisjonen[rediger | rediger kilde]

Ut gjennom 1850 fortsatte organisasjonen å vokse, og hadde på det meste ca 30 000 medlemmer. 

Dette var ikke mye færre enn de som stemte i stortingsvalget 1850 - 36 770. Foreningene representerte derfor en potensiell politisk kraft som virket skremmende for svært mange av de rikere, og harde tider med spredte tilløp til direkte konflikter rundt om i landet, gjorde ikke frykten mindre.

Dette kan ha vært motiverende for kong Oscars ganske negative svar på petisjonen 9. november. Kongen fulgte Løvenskiolds anbefaling: Kravene ble avvist på en lite imøtekommende måte, og regjeringen hadde gitt innspill til å "dokumentere" at kravene ikke var berettigede. Avslaget ble en nesestyver for foreningene, og sammen med økende sosial gjæring flere steder i landet, kan det ha bidratt til en viss radikalisering på grasrota, som i sin tur kunne føre til avskalling av mer moderate medlemmer.  

Den generelle holdningen i foreningene var mer radikal enn petisjonen ga uttrykk for, og Thrane selv var erklært sosialist, i den mer klassiske betydningen av ordet. Samtidig tilhørte mange av medlemmene mellomskikt som håndverkere, bønder og lærere, og mange av disse var mer på linje med bonde-opposisjonen på Stortinget enn med f.eks. de franske sosialistene og de engelske chartistene (som Thrane i stor del ser ut til å ha brukt som forbilder). Og Thrane ville ikke virke som en rød klut som ble til hinder for samarbeid og praktiske framskritt.  Derfor bidro han til å sette inn den erklært ikke-sosialistiske jusstudenten Theodor Abildgaard, som etterfølger både som  redaktør for bladet fra årsskiftet 1850-51, og snart etterpå de facto leder for foreningene.

Samtidig var det blitt valgt et ganske radikalt storting i 1850, der mellom 35 og 40 representanter, blant andre Johan Sverdrup, sympatiserte med foreningene og var innstilt på samarbeid. Sverdrup var blitt valgt inn med støtte fra blant andre arbeiderforeningen i Tønsberg. To representanter var også medlemmer i foreningene. Redaktør Abildgaard gikk ganske betingelsesløst inn for samarbeid med bondeopposisjonen og foretok sonderinger, Thrane ville på sin side sikre at arbeiderforeningenes interesser ble ivaretatt. Men han levnet ingen tvil om hvor han og bevegelsen sto, da han  avsluttet en kort appell på 3-årsdagen for februarrevolusjonen, 24. februar 1851, med hurra for en ny regjering og Ueland. (Politiet hadde nedlagt forbud mot demonstrasjoner på revolusjonsdagen.)

"Lilletinget" og det påståtte vedtaket om revolusjon[rediger | rediger kilde]

Arbeiderforeningenes andre Centralmøde, det såkalte Lilletinget, foregikk i Vognmann Olsens gård ved det nåværende Youngstorget 10-18. juni 1851. Kombinasjonen av en sterk bevegelse og hardt press for å undertrykke den hadde gjort stemningen mer opprørsk mange steder. Så da situasjonen i landet skulle berettes og drøftes den 3. dagen, var det flere som kunne berette om stemning som gikk i revolusjonær retning.  Det er ingen ting som klart tyder på at revolusjon var noe avstemingstema den dagen, derimot var det omfattende diskusjon om demonstrasjoner, og de mulige konsekvensene av dem. 

Dette ble av noen deltakere tolket som "revolusjon", men ingen i ledelsen oppfattet det slik, og det foreligger ikke noe skriftlig materiale i den retningen. Det er påstått at Thrane skulle ha sagt at "han ville være med", men dette er usannsynlig.  I Thranes selvbiografiske skisse skriver han at han etterpå ble fortalt at Abildgaard, etter at T hadde gått, hadde erkært seg for revolusjon. Altså er Thrane, som alltid ellers, mot revolusjon, og eneste holdepunktet han har for at Abildgaard skulle være for, er noe som han er blitt fortalt. (Og som han nok gjerne ønsket å høre.) Det kan nok ha vært noen delegater som var for revolusjon, men ingen i ledelsen ville bruke dette som annet enn retoriske grep.

Abildgaard foreslo en adresse til Stortinget, som ble vedtatt.  Denne har en passasje som kan forstås som en trussel om revolusjon, dersom folket ikke får alminnelig stemmerett og pengeforholdene ikke forandres gjennomgripende. Det refereres til stemninger, arbeiderforeningene stiller seg ikke bak. Men dette måtte jo fra mathavernes side oppfattes som en dramatisk heving av trusselnivået.  "Vi vil ikke skjule for Storthinget,at man i Landets forskjellige Distrikter jevnlig hører Ytringer, der tyder hen på, at dersom ...<kravene ikke imøtekommes>, da vil vore vidt udstrakte Fjeldegne være et kun altfor godt Tilflugssted for Skarer af Mennesker, der vil sætte sig op mod den bestaande Tingenes Orden ..."

Arrestasjoner og rettforfølgelse[rediger | rediger kilde]

Inntrykket av revolusjonære holdninger på Lilletinget, ordlyden i adressen til Stortinget, sammen med episoder rundt om i landet i etterkant av Lilletinget ga endelig stattholder Løvenskiold påskuddet han lenge hadde ventet på for å gripe inn overfor bevegelsen. Morgenen 7. juli ble det foretatt arrestasjoner av sentralledelsen, samt mange lokalledere.  Stort sett foregikk dette fredelig, men på Hønefoss ble det litt mer dramatisk da den lokale lederen som var kjent for sine radikale holdninger, hattemaker Halsten Knudsen, ikke uten videre ville overgi seg. ("Hattemakerfeiden")

De satt tre år i varetekt før undersøkelseskommisjonen, som både skulle utrede og dømme, kom med sine dommer i april 1854. Så gikk det enda et år, før saken kom opp for Høyesterett. Høyesterett sluttet seg i alle hovedtrekk til kommisjonens vurderinger, men gjorde noen endringer i straffeutmåling.  For Thrane var straffen på 4 års tukthus. Varetektstida på 4 år ble ikke fratrukket, men pga skjerpede soningsforhold i det nye Botsfengslet slapp han ut etter 3 år, i 1858. I alt ble 127 personer dømt for forbrytelser mot statens sikkerhet. Etter dommene gikk det meste av bevegelsen i oppløsning, sank ned i passivitet eller endret karakter.

Ut fra svært sprikende vitneutsagn hadde kommisjonen  konstruert en historie der forsamlingen på Lilletinget skulle ha vedtatt revolusjon den ene dagen, for så å omgjøre vedtaket neste.  Thrane skulle ha vært instrumentell for omgjøringen. Denne ble senere presentert i Retstidende som en ubestridt framstilling av fakta - og i hovedsak akseptert av ettertida, Samtidig viser voteringsprotokollene fra Høyesterett, som den gang ble holdt hemmelige, at dommerne ikke trodde på denne historien som bevist selv.

I sitt votum skriver den mest liberale av dommerne, assessor Ulrik Anton Motzfeldt følgende: "...jeg har Tvivl om han kan fældes. Kan ikke tage i Betragtning uden hvad der hører ind under 9-1 og 9-30. Har han virkelig opfordret til Oprør eller ei- Overordentlig tvivlsom. Udtrykt sig saa forsigtig, at de fleste Vidner tro, at han fraraadede Revolution"[9]. Likevel stemmer Motzfeldt for fellelse, fordi Thrane ikke har utelukket at det kan  bli voldsomme reaksjoner etter hvert, dersom bevegelsen ikke vinner fram med sine krav: "...maa ansees at have opfordret til Revolution, henholder jeg med til Ass. Andresens Bemærkninger, nemlig at han altid har stillet  Revolutionen i Perspectiv."[10]

Thrane blir med andre ord dømt for å stille en forbrytelse - revolusjon - "i Perspectiv", selv om han bevislig i alt sitt virke har gjort alt han har kunnet for at den skulle unngås. Han hadde heller aldri sagt at det snart kunne bli tid for vold, tvertimot hadde han f.eks. om våren frarådd medlemmer på Gran å gå denne veien.  Var dette et tilfelle av "en rettskraftig dom for en forbrytelse som den dømte ikke har begått"?

Fengselstid[rediger | rediger kilde]

Thrane skrev ei rekke artikler i Arbeider-foreningens blad mens han satt i fengslet, men først og fremst leste han en mengde, ikke minst sosialistisk litteratur. I løpet av varetektstida lånte han ca 200 bind faglitteratur på Universitetsbiblioteket.  Han utformet etter hvert sin egen versjon av en koherent (sammenhengende) sosialistisk ideologi. Den bar sterkt preg av hans tidlig-industrielle erfaringsbakgrunn, men har samtidig klart slektskap med seinere norsk sosialdemokratisk ideologi, bl.a. i kombinasjonen av sosialisme og en legitim form for eiendomsrett. (For en bred gjennomgang, se nedenfor, Birger Steiro, 1974.)

Mens Thrane satt fengslet, ble Arbeiderforeningenes blad redigert og utgitt av kona Josefine i tre år, fra 1854 til 1856. Men foreningene kom seg aldri på fote etter Høyesterettsdommen, og bladet måtte gå inn.

Fotograf, konas død, utvandring[rediger | rediger kilde]

Da Thrane slapp ut av fengslet i 1858, dro han sporenstreks til Drammen for å oppsøke gamle allierte i bevegelsen, med tanke på å blåse liv i virksomheten. Men til sin sorg, fant han at  den gamle kampånden var inaktiv og kuet. I Christiania var bevegelsen død. Han tenkte da på å starte opp igjen på ny frisk, men skjønte at han nå var blokkert på alle kanter, og ga opp.

I stedet dro han til Tyskland og lærte seg fotografering. Han reiste rundt, til dels sammen med familien, og gjorde det etter eget utsagn ganske bra i noen år. Men Josefine var helseknekt, syk med tuberkulose og ble stadig dårligere.  Hun døde i 1862, og  året etter utvandret Thrane til USA sammen med de fire døtrene. Den gjenlevende sønnen, Arthur kom etter i 1865 etter at han hadde tatt artium og deltatt som frivillig i den dansk/tyske krigen.

Livet i USA[rediger | rediger kilde]

Thrane og døtrene bodde to år i New York, der han hadde en dårlig betalt jobb som portrettfotograf i et stort fotoforetak med hundrevis av kunder daglig.  Deretter flyttet de til Chicago, der sønnen Arthur etter hvert utdannet seg til lege.

Med sønnens hjelp startet Thrane en emigrant-avis, Marcus Thrane's Norske Amerikaner, som raskt fikk et betydelig antall abonnenter. Like etter ble det imidlertid startet en konkurrent med bredere målgruppe, Skandinaven, og Thrane valgte, til tross for sin gode posisjon, etter noen måneder å gi opp og selge abonnentlista til konkurrenten.  Seinere startet Thrane Dagslyset, et filosofisk-livssynsorientert tidskrift, som med noen avbrudd kom ut fra 1869 til 1878.

Thrane var aktiv på venstresida i Chicagos intellektuelle liv, og var der blant annet i 1871 med på å stifte en skandinavisk avdeling av den første sosialistiske internasjonale. En av anarkistene som ble henrettet etter Haymarket-affæren i 1886 var en bekjent.  Han skrev ei rekke skuespill for det skandinaviske innvandrermiljøet, ofte med moralsk/politisk tematikk. Han sto også som regel for oppsetningen av disse, og hele familien var gjerne engasjert i framføringen.

Livssyn og engasjement[rediger | rediger kilde]

Thrane var anti-kirkelig og engasjerte seg sterkt i "Fritenkerforeningen", dro rundt og holdt foredrag om fritenkeri.  Han regnet seg som deist, altså verken ateist eller agnostiker, men avviste hele den kristne dogmatikken og betraktet Jesus som "rett og slett den nobleste blant lærere".  Han var flammende opptatt av det han oppfattet som kirken og prestenes moralske svik, og i tillegg til artikler og foredrag om temaet, skrev han den satiriske "Den gamle Wisconsin-bibelen" (1881), der han i bibel-stil forteller om kirke-relaterte hendelser i  det norske emigrant-miljøet.  Boka ble (i likhet med eksemplarer av Dagslyset) brent av enkelte prester, men ble populær og kom ut i mange opplag.

Europa-reisen 1882-83[rediger | rediger kilde]

I 1882-83 var Thrane på en lengre Europa-reise, der han også oppholdt seg noen måneder i Norge.  Her besøkte han gamle kjente, samtidig som reisen til en viss grad var lagt opp som en foredrags-turne. Der han presenterte sitt ikke særlig positive/optimistiske syn på utviklingen i USA, som han beskrev som et ganske korrupt, pengearistokratisk dominert styre. Men han hadde også gode tips til de som vurderte emigrasjon.

Han fikk ikke lov å tale i det da Venstre-ledede Oslo Arbeidersamfunn,  og foredragene han holdt i det alternative lokalet «Teknikken» og seinere "Folkvang" på Sagene var ikke veldig godt besøkt. Det hadde et blandet budskap: Erfaringene fra USA hadde bl.a. styrket hans skepsis mot allmen stemmerett så lenge denne ikke ble ledsaget av politisk skolering: Korrupte politikere ble valgt og gjenvalgt.  Samtidig mente han at det var hos fortroppen av sosialister håpet lå.

Thranes budskap var noe ingen ønsket å høre akkurat da. Maktkampen mellom Høyre og Venstre var da på sitt mest intense, og Venstre-tilhengerne ville gjerne holde fram USA som et lysende eksempel - noe Thrane dokumentere at det ikke var. Høyresida kunne på sin side applaudere Thranes skepsis mot allmen stemmerett, men verken hans begrunnelse for dette eller hans sosialistiske agitasjon var spiselig for dem. 

Det er ting som tyder på at Thrane ville undersøke mulighetene for å virke i Norge eller Europa på sine eldre dager, men erfaringene fra Norge viste at det ikke var noen naturlig plass for ham. Dermed dro han skuffet tilbake til USA. Neste år, i 1884, flyttet han til sønnen Arthur i Eau Claire, Wisconsin, der han for det meste bodde inntil sin død 30. april 1890.

Noen påstander[rediger | rediger kilde]

Thrane kom på sine eldre dager med noen utsagn og påstander som trenger å etterprøves og settes i perspektiv.  Den viktigste er påstanden fra 15.2.1886:

"Den hele Arbeiderbevægelse var uindskrænket i mine Hænder... det var mig alene, som bestemte hvilken Politik Arbeiderpartiet skulde følge, hvilket Program det skulde opstille osv."  Dette kunne nok i hovedsak stemme for perioden fram til det første landsmøtet på Bygdøy i 1850, men forhandlingene fra dette dokumenterer en demokratisk prosess, der Thrane har innflytelse i kraft av sin argumentasjon og ikke sin autoritet, og der han også blir nedstemt (Utkastet til husmannslov). Og etter nyttår 1851 hadde han i ca to år minimal adgang til bladet og opinionsdannelsen som skjedde gjennom det.

Så påstår Thrane i Dagslyset, som svar til en innsender som etterlyser den "gamle" Thrane, at han alltid har vært aristokrat. I vanlig forstand av ordet er jo det fullstendig galt, for det som særpreget Thrane som arbeiderleder, var jo nettopp en demokratisk, åpen og uautoritær lederstil, altså det stikk motsatte av en aristokratisk.  Det kan derimot stemme i betydningen kulturell aristokrat, veldig mye av hans kritikk av presteskap og borgerskap gikk jo på for dårlig moralsk og kulturell standard, og politisk skolering som betingelse for stemmerett ligger i samme gate.

Endelig har Thrane noen betraktninger til sist i sine sjølbiografiske notater, der han forteller at han som omreisende fotograf på landet ofte ble tatt meget vel imot av lokale besittende verter, mens han hos almuen, som han hadde ofret seg for, nesten ble skydd. I datteren Vasilias oversettelse lyder det slik: "...which convinced me that "Rabble will be Rabble" --- crowning you one day, crucifying you the next," ("...som overbeviste meg om at «mobb vil være mobb» --- kroner deg en dag, korsfester deg den neste") Men Thrane visste jo at det var 126 andre som ofret seg og blitt dømt sammen med ham, og at dette hadde hatt akkurat den skremmende effekten som var tilsiktet. Han visste også at foreningsknusing hadde foregått helt siden stiftelsen av de første foreningene, og at forfølgelsen hadde vært særlig intens i 1851.  Budskapet fra myndighetene var at det  var farlig å ha kontakt med ham. Endelig visste han, fra sine reiser våren 1851, at mange medlemmer i lokallagene da var skuffet, utålmodige, og noen følte seg lurt fordi resultatene uteble. Dette inntrykket kunne dessuten styrkes av at det faktisk hadde skjedd forbedringer mens ledelsen satt i fengsel. Så ved litt refleksjon, ville det være helt klart at det han opplevde, absolutt ikke var noe prov på at "Rabble will be Rabble".

Testament, gravsteder[rediger | rediger kilde]

I sitt testament forbyr han bruken av kristne ritualer, og han krevde at bare frittenkende mennesker skulle få være til stede i begravelsen hans.[11]

Thrane døde hos sønnen i USA og ble gravlagt i Eau Claire. I 1949 ble levningene fraktet til Norge hvor han ble gravlagt i æreslunden på Vår Frelsers gravlund samme år. Minnetalen ved begravelsen ble holdt av Halvdan Koht.[12]

Thrane har fått gater og veier oppkalt etter seg i Sagene i Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger, Drammen, Gjøvik, Halden, Hamar, Haugesund, Kongsberg, Kristiansand, Lillehammer, Lørenskog, Moss, Notodden, Rana, og Vennesla. I Skien finnes en Markus Thranes gate (med k) og Sarpsborg og Horten har gater som heter Thranes gate.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ https://www.norgeshistorie.no/grunnlov-og-ny-union/artikler/1359-korrupsjon-i-det-norske-embetsverket.html. 
  2. ^ Tore Pryser. «Thranittbevegelsen i Norge 1850-51. Seks mikro-undersøkelser fra Østlandsbygdene» (PDF). Tidsskrift for arbeiderbevegelsenes historie 2 - 1980. 
  3. ^ Bergh, P W (1850). Arbeiderforeningernes Sangbog : udgiven af P.W. Bergh. Christiania. 
  4. ^ Ringvej, Mona R (2014). Marcus Thrane. Forbrytelse og straff. s. 190. 
  5. ^ Marcus Thrane, Paul Hjelm Hansen (1957). «Petitionen fra 1850: Thrane-foreningenes bønneskrift til kongen. Faksimileutgave». Arbeidernes opplysningsforbund. Besøkt 20170416.  Sjekk datoverdier i |besøksdato= (hjelp)
  6. ^ Marcus Thrane. «Skal vi være moderate eller radikale?». Besøkt 20170416.  Sjekk datoverdier i |besøksdato= (hjelp)
  7. ^ Steiro. «2 Sosialismens art». Marcus Thranes politiske agitasjon 1849-1855. s. 53. 
  8. ^ Steiro. «" - En Kamp maa begynde"». Marcus Thranses politiske agitasjon 1849-1855. s. 15. 
  9. ^ Ringvej, Mona R. «13. Forbrytelsen». Marcus Thrane - forbrytelse og straff. s. 266. 
  10. ^ Castberg, Frede (1974). Rett og revolusjon. Universitetsforlaget. 
  11. ^ http://www.fagerhus.no/a_Norge/thrane.html#_ednref17
  12. ^ Marcus Thrane fra Norsk biografisk leksikon

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]