Loft (bygning)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Langloft med to rom i hver etasje på gården Mellom Kravik i Nore og Uvdal kommune.[1]
Lydvaloftet på Voss, i Vestland-stil med sammenhengende bordkledning..

Loft er en tradisjonell bygningstype i to etasjer til soverom og oppbevaring, kjent i Norge fra middelalderen av.[2] Loftet er en staselig bygning som hørte til i tunet på storgårder i Norge i middelalderen, og det var vanligvis gårdens mest representative bygning. Det ble brukt blant annet til innkvartering av gjester og til oppbevaring av klær og kostbarheter i overetasjen og mat i underetasjen, også kalt bu eller underbu. Loftet ble reist i laftet tømmer og ofte med utkraget svalgang av stavverk på tre eller fire sider av loftsetasjen.[3][4][1] Loftene regnes som de beste eksemplene på teknisk kyndighet og estetisk formgiving med laftet tømmer. Bevarte loft finnes bare på bygdene, særlig i Telemark og Numedal.[5] Landets eldste profane bygninger av tre er loftsbygninger, og de er jevngamle med de eldste stavkirkene. Vindlausloftet fra rundt 1167 og Haugenloftet fra 1218 er begge datert ved hjelp av årringene i laftestokkene.[trenger referanse] Loftene ble ofte oppførte med et rom i hver etasje. Det ble bygd loft til tidlig 1800-tall som i hovedtrekk var utformet som loft på 1200-tallet.[1]

Norge er et av de land i verden som har bevart flest tømmerhus fra tiden før reformasjonen.[6] Utenom Skandinavia finnes det knapt laftede hus fra før 1500, og i Skandinavia er det særlig i Norge laftede bygg fra før 1500 er bevart. Bortsett fra Alpene finnes det knapt laftebygg fra 1600-tallet utenom Norge, og de mange fint tømrede kirkene i Russland og østområdene ellers er stort sett fra 1700-tallet eller senere.[7] De fleste bevarte laftede bygg fra middelalderen er loft (omkring 100), og over halvparten av disse er i Telemark.[8] Utbredelse av lafting følger stort sett de store barskogene i Europa. Lafting er utbredt i Skandinavia, Finland, store deler av Russland, de baltiske landene, Polen, i og omkring Karpatene, i sveitsiske og østerriske alper, samt i fjellområdene i Nord-Spania.[7]

Tradisjonelt (til omkring 1800-tallet) hadde gårdene i Norge mange bygninger, ofte ett hus til hvert formål. På store gårder på Østlandet kunne det være 30 bygninger, mens det på mindre gårder var vanlig med over 10. Stuen var bolighus med oppvarmet oppholdsrom, mens bu og loft ble brukt til både innkvartering og lager. Eldhuset fungerte som et grovkjøkken og vaskerom. Husdyrene ble holdt i en eget bygning (fjøs) og dyreforet ble oppbevart i en bygning for seg (løe) og dyreforet måtte fraktes til fjøset hver dag.[9]

Etymologi og betegnelser[rediger | rediger kilde]

Betegnelsen loft brukes også om øvre etasje og rommene like under taket i en større bygning, og om himling (innvendig) i et rom. Ordene kommer av norrønt lopt, loft som også kunne bety luft eller luftlag. Ordet er i norrønt relatert til å være i høyden eller løftet opp.[10][11] Betydningen å løfte er avledet av den første (luft). Luft som et stoff (en gass) ble tidligere omtalt som vind.[12] Ifølge Håvard Skirbekk betyr loft primært rom i overetasjen eller oppunder taket i hus med mer enn to etasjer. Hus med mer enn en etajse ble da kalt loftsbu, loftbygning eller loft sekundært brukt om hele huset.[13]

Små hus brukt til oppbevaring av forråd og redskaper ble i middelalderen kalt bu, bur eller skemma. Betegnelsen skemma har trolig ikke vært brukt siden middelalderen og kommer av skammr som betyr kort som viser til byggets kort og kvadratiske form. Skemma ble også brukt om eget hus for ugifte kvinner (brukt i omtrent samme betydning som jomfrubur). Betegnelsen bu om kombinerte forråds- og sovehus ble brukt fra slutten av middelalderen. Det er uklart om loftene ble brukt som soverom ved siden av eller i stedet for andre bygg.[14][15] Ifølge Håvard Skirbekk er stue (stove, stoge) et rom med ildsted og har blitt overført som betegnelse på hele huset. Høystue, loftstue eller oppstue viser til loft som har ildsted i overetasjen. Betegnelsen loftstue har samtidig blitt brukt om stuer som har overetasje. En ram var en overetasje og ifølge Skirbekk bare brukt om rom over koven der det var sengeplass og tilgang med innvendig stige/trapp; et ramloft var da en overetasje i husets gavl med inngang fra svalen.[13] Eilert Sundt antok stuen var det første og på mange gårder det eneste huset med ildsted.[16] De eldste stuene ble også kalt eldhus.[17] I middelalderen ble svalganger kalt solarium på latin og betegnelsen kan ha blitt brukt om rom innenfor oversvalen eller om hele bygget. I 1309 fremgår av et brev at biskopen ved besøk i Ullensvang bodde «in solario» - trolig i betydningen i loftet.[15]

I Setesdal har etasjene i skemma blitt omtalt som undirskemma og skemmu-lopt, og betegnelsene bur og skemma har til dels blitt brukt om hverandre. Nederst i Setesdal har hele bygget blitt omtalt som bur, mens lopt har vært brukt lenger oppe i dalen.[18] Ifølge Marius Hægstad ble skemma også brukt i betydningen «et lite hus med brudeseng». Ifølge Hægstad ble lopt-skemma brukt i betydningen bur med loft.[11] [18] Underetasjen har på gammelnorsk vært omtalt som undirskemma, búð/undirbúð eller undirbúr. I kildene omtaler i noen tilfeller loptstofa med búð som i større grad enn vanlig loft kan ha vært innredet til dalig oppholdsrom.[1] Trappen eller stigen fra gårdsplassen til svalen ble kalt rið på norrønt.[19]

Bruk og utforming[rediger | rediger kilde]

Bur (til venstre) og loft ved siden av hverandre slik det var vanlig i Telemark.[9] Bolkesjø Uppigard, Telemark, med bonden selv på trappen av buret.
Sitat...vi merker et pust av europeisk stormannskultur i disse gamle loftene....Sitat
– Hilmar Stigum i Vår gamle bondekultur.[20]

Overetasjen hadde ofte fastmonterte senger. Der ble klær, tekstiler, skinn og gjenstander som ikke var i daglig bruk opphengt eller pakket i kister. I underetasjen (i bua), var det vanlig å oppbevare korn, mel, flatbrød og andre tørre og frostsikre matvarer. Mens buret eller stabburet var et rent lager, hadde loftet flere funksjoner.[5][3][2] I en liten kiste på loftet var det vanlig å oppbevare gårdens dokumenter. I noen områder var det vanlig at gårdens ugifte jenter i sommerhalvåret sov i loftet.

Loftene er i hovedsak utført i laftet tømmer og med en utkraget svalgang rundt overetasjen på tre eller fire sider. Loftstrappen var nesten alltid utenfor den laftede kjernen av bygget. Hver etasje hadde ofte bare ett rom, mens langloft hadde mer enn ett rom i hver etasje. Den laftede kjernen hadde samme størrelse i begge etasjer. Svalgangen har vanligvis vegger av lett stavverk. Mot slutten av vikingtiden ble lafteverk av liggende tømmer vanlig i bolighus i Norge. De tykke tømmerstokkene gir varmeisolasjon, og laftekonstruksjonen gir bygningen et sluttet og traust preg. Loft med utkraget, stavkledd svalgang får et dristigere utseende enn de enklere laftehusene.[5][3][4][2]De middelalderske loftene var ofte forseggjort og laftet av grovt, tettvokst tømmer som kunne motstå vær og vind.[21] Byggeteknikken gjorde at loftene var relativt lette å demontere og sette opp igjen et annet sted. Mange loft er flyttet en eller flere ganger, og noen steder var det en skikk at bruden fikk med seg et loft som medgift.[22] Den utvendige trappa var ofte hogd ut av et kløyvt kjempetre.[trenger referanse] I svalgangen var det lysåpninger foran og på sidene, ofte var disse formet som dvergarkader med rundbuer og dreide søyler. På enkelte loft var det fint utformede lysåpninger gjennom (bakerste) tømmervegg inn i rommet. Loftene er ofte praktbygg, og særlig kommer dette fram i utskåret dekor på stolpene i svalen, på beitskiene og med kunstnerisk utformede smijernsbeslag på dørene. Det har forekommet malte loft også i middelalderen.[1]

I laftede loft, stuer og buer fra middelalderen skråner ofte veggene svakt utover slik at veggen stikker 5 til 15 cm lenger ut opp enn nede. Det er usikkert om dette bare har vært gjort av tradisjon eller om det har vært gjort av estetiske hensyn for å gi bygget en mindre streng siluett. Skrå laftevegger kan medvirke til å gjøre konstruksjonen mer stabil. Svalgangenes stolper og bordkledning skråner ofte svakt utover i på samme måte som lafteveggen og som bidrar til loftenes spesielle fasong. De utoverlenende veggene i loftene skiller seg fra de innoverlenende veggene i grindverk og i svalganger i noen stavkirker. I enden av svalgangen har det ofte vært et toalett.[5] Loft med slette vegger uten svalganger (slik at formen får kubisk preg som Alfstadloftet) kalles i Telemark for stråkloft.[15]

Geografiske forskjeller[rediger | rediger kilde]

SitatGjestene ble anbrakt i loftet. Der ble de også bevertet, og der skulle brudeparet sove, forteller presten Wille fra Seljord i 1786. Jentene sov der om sommeren, og gutter som var ute på lørdagsfriing, satte kursen dit.Sitat
– Hilmar Stigum, Vår gamle bondekultur. [23]
Tveitoloftet fra Søndre Tveito i Hovin i Telemarkstunet på Norsk Folkemuseum er datert til om lag 1300. Ved siden av står et bur fra Nedre Nisi, Gransherad, datert til 1797.

I Telemark kalles de utkragede svalgangene vinger (vengjer) og hustypen vengjeloft.[15] I Setesdal har loftene i Valle tradisjonelt vært mer høyreiste, mens de i Hylestad og nedenfor har hatt et tyngre preg med lave og brede svaler.[18] I Gudbrandsdal og Østerdal fantes enkelte ramloftstuer. Hustypen oppsto antagelig på 1500-tallet ved at en årestue ble påbygget med en loftsetasje over kleven og med møneretningen på tvers av taket over den lavere stuebygningen. Med åre som ildsted og med ljore for røyken, kunne stua ikke påbygges. Ramloftstuene som eksisterer, er yngre og har peis.[24] En ram var en overetasje.[25] Hans Strøm skrev at på Sunnmøre hadde enhver velbygget gård både stabbur til matvarer og sengebod med vinduer og overetasje. Hans Arentz skrev i 1785 at i Sunnfjord var vanlig med stabbur og en egen sengebod; i en del tilfeller var sengeboden bygget på kjeller eller annen forhøyning og ble da kalt loft og der ble blant annet helligdagsklærne, dokumenter, sølvtøy og andre fine metallvarer oppebvart. Eilert Sundt besøkte blant annet Ryfylke i 1860 hvor det hadde vært vanlig med bygningstypen loft mens det var røykstuer. Ifølge Sundt var husene på Vestlandet generelt mindre og enklere, men de forskjellige husene var av samme type og med samme funksjon som på Østlandet.[26] I Østerdalen ble ikke loftene brukt til matlager, bare buret eller stabburet ble brukt til mat.[13]

I Setesdal ble i større grad byggemåten fra middelalderen beholdt. Loftene på Vestlandet skiller seg fra østlandske blant annet ved at svalgangene vanligvis har bordkledning som går fra grunnen til taket, slik at bygningen fremstår som en blokk. Loft og bur stilt ved siden av hverandre er typisk for mange gårdstun på Østlandet. I Setesdal har det vært vanlig at stua og det monumentale loftet står ved siden av hverandre. I Gudbrandsdalen har noen av de store gårdene hatt en egen likbu for døde stående bak de andre husene på gården og utformet som et enkelt loft med svalganger. Telemark, Hallingdal, Setesdal, Krødsherad og Numedal har rikest utformede loftene, loftene i Telemark er særlig rikt dekorert. I Telemark er det vanlig med svalgang på alle fire sider, mens det i Numedal og Hallingdal ikke er vanlig med svalgang rundt hele. På Rygnestadtunet står et loft i tre etasjer, trihågloptet, som var en uvanlig konstruksjon. Drombeganger, overbygde gangveier mellom stuebygget og loftet i lett stavkonstruksjon, har forekommet i noen deler av landet.[22][27] Loft med slette vegger uten svalganger (slik at formen blir kubisk som Alfstadloftet) kalles i Telemark for stråkloft.[15]

Loft og stabbur[rediger | rediger kilde]

Et loft er til natteleie og beboelse, og til oppbevaring av klær, men også til oppbevaring av mat i bue nede. Bur og stabbur er bare til oppbevaring av mat. Loft har likhetstrekk med stabbur i to etasjer og blir lett forvekslet. En vesentlig forskjell er at loftet vanligvis har utvendig trapp,[28] mens stabburet har innvendig trapp.[trenger referanse] Loftet har vanligvis utvendig trapp, slik at de to etasjene kan stengs hver for seg. Bur i to etasjer har derimot vanligvis trapp inne i laftekjernen slik at det bare er én inngang.[4] Trappen innenfor eller utenfor tømmerkjernen er den tydeligste forskjellen på loft og bur, som ellers kan være svært like. Loftet sto tradisjonelt ikke på stolper som et stabbur, men mange loft er løftet opp på stabber på 1600-1700-tallet,[22][27] som Tveitoloftet fra Telemark som i dag står på Norsk Folkemuseum i Oslo. En runeinnskrift daterer dette huset til 1300. Opprinnelig sto det på bakken, men på 1700-tallet (trolig) ble det løftet opp og satt på stabber.

Opphav og utvikling[rediger | rediger kilde]

Lykrestua i 1860 etter tegning av Christian Christie. Lykrestua er en ramloftstue med en loftsetasje på tvers over kleven i en stuebygning.
Loft på en gård i Setesdal, fotografert i 1890.
Finnesloftet på Voss har en uvanlig kombinasjon av laft i underetasjen og stavverk i overetasjen. Det har 115 m2 grunnflate som er uvanlig stort for et bevart middelalderloft.[15]:26
Rygnestadloftet.
Loft på gården Søre Kravik i Numedal.

Kombinasjonen av laftet tømmer i kjernen og lett stavkonstruksjon i svalgangene har vært utbredt i loft og bur på Østlandet. Bygningsteknisk er dette en krevende kombinasjon fordi trevirke krymper mer på tvers enn i lengderetningen, slik at liggende laftestokkene har en tendens til å synke sammen med tiden. Ifølge Halvor Vreim er svalgangene kopiert fra sørlige strøk, der de tjente til å skape skygge under sterk sol. Vreim var i tvil om den praktiske nytten av en trekkfull svalgang i norsk klima. Han antok at de eldste loftene er blitt til ved at en lav bygning har blitt påbygd en etasje. I middelalderen sto loftene vanligvis på en grunnmur og ble kalt jarloft. Loft bygd over en kjeller ble kalt kjellerbuloft. På 1600- og 1700-tallet ble det vanlig å sette loftene (også eksisterende) på korte stolper (stabber) i hvert hjørne, slik at de ble frie for mus og dessuten sto tørt og luftig.[22][27] I middelalderen sto huset rett på bakken, eller på laftestein i hvert hjørne, med jordgulv, og en kjenner eksempler på at det var kjeller under.

På 1700- og 1800-tallet ble det vanlig å bygge en sval foran inngangspartiet i gavlveggen, slik at trappen kom innendørs bak en vegg i samme plan som fronten på loftssvalen.[22][27] Finnesloftet på Voss har hele overetasjen utført i stavkonstruksjon (samme teknikk som i stavkirkene).[29]

Ifølge Eilert Sundt var loftet, i form av bod eller bu i to etasjer, det første gårdshuset med mer enn én etasje. Sundt skriver at det var denne bygningstypen som nødvendigvis innførte trapper på bygdene. Svalgangen hadde ifølge ham ikke bare til hensikt å føre en trapp opp til døren i overetasjen, den skulle også beskytte klær og annet som ble oppbevart på loftet – «saa Raa-Damp eller Fugtighed fra Jorden ikke kunde naa dem og faa dem til at mugne. Og fremdeles blev Svalen med dens tætte Panel bygget omkring, at ikke Solen skulde brænde paa selve Tømmervæggen og gjøre det lummert derinde; thi jo mere kjøligt det kunde holdes paa Loftet, des mindre skulde vel Møllen, den Klædesfordærver, lokkes derind.» Sundt la til grunn at klær og tekstiler var kostbare, og han antok at der klærne, inkluder ekstra sengetøy, ble oppbevart, var det også naturlig å sett opp gjestesenger.[30] Det var ikke mulig å ha overetasje i årestuer eller røykstuer, og før skorsteinen ble innført, var oppvarmede bygg vanligvis på én etasje. Loftene var da det eneste gårdsbygget med mer enn én etasje. På slutten av 1700-tallet ble det på Østlandet vanlig med stuer i to etasjer og til dels med svalgang i begge etasjer med trapp mellom.[1][17][31] Da gårdens hovedbygning fikk to etasjer eller mer mistet loftene som særskilt hus sin funksjon.[13] Det er bevart enkelte loft i Østerdalen og kalles der bu. Loft fantes på gårdene på flatbygdene og på Romerike var det på 1700-tallet vanlig med både loft og stabbur mens loftene er senere forsvunnet og blitt erstattet av moderne hovedbygninger.[28]

En laftet bygning skadet i brannen i Bergen i 1248 er undersøkt arkeologisk og er det eldste sikkert daterte byhus i Norge. Huset var et loft med svalgang langs overetasjen (som de bevarte loftene på bygdene), men med inngang på siden fordi husene på Bryggen sto tett på rekke med gavlene mot hverandre. Roar Hauglid antok at loftet som bygningstype utviklet seg i byene for å utnytte begrenset tomteareal, og at svalgangen i overetasjen hadde funksjon som tilgang for utvendig trapp fra bakken. Han antok at buret er en eldre bygningstype blant annet fordi det til forskjell fra loftet er omtalt i de gamle lovene. Hauglid viser til at flere loft i Telemark har blitt til ved at et eksisterende bur har blitt satt opp på en ny underbygning med utstikkende laftestokker som bæring for svalgangen.[7] Noen av bodene på Bryggen er beslektet med langloftet ved at det er innredet rom til beboelse i overetasjen, rommene i overetasjen forbindes med svalganger (istedet for dører direkte mellom rommene) og etasjene forbindes av utvendige trapper mellom svalgangene. Per Gjærder antok at de tårnlignende vingeloftene i Setesdal og Telemark er beslektet med kontinentale boligtårn som hadde forråd i underetasjen, beboelse i overetasjen og en omløpsgang i reisverk i en krans under takutstikket.[5] Skriftlige kilder omtaler loft på Bryggen og på Strandsiden i Bergen før svartedauden.[1]

Bygninger oppført før 1650 er automatisk fredet. De mest forseggjorte loft og bur er fra middelalderen og fra 1600- og 1700-tallet, ifølge Halvor Vreim, men han mente at materialene og tømringen var bedre i middelalderen. Men i mange bygder ble begge hustyper fortsatt bygget på 1800-tallet. På tidlig 1800-tall ble det på bygdene vanlig med færre og større hus der flere funksjoner ble samlet under ett tak, og det ble etter hvert slutt på å bygge loft og bur.[32] Det er ikke bevart middelalderske loft med ildsted, blant annet et loft på Oppheim (Voss) fra 1600-tallet er konstruert med tanke på ildsted i overetasjen. Skriftlige kilder tyder på at det i middelalderen fantes loft med ildsted.[33] Loft med ildsted omtales om loftstuer (loftstover).[4]

Gerhard Schøning så i 1775 et loft på Gryting i Lom med tre etasjer hvor den nederste var nesten nedråtnet. Gryting-loftet hadde svaler med dører til rommene og dørene var runde i overkant prydet med utskjæring.[1]

Arne Berg lanserte hypotesen om at antallet stående loft fra middelalderen i et distrikt henger sammen med andelen selveiende bønder i distriktet. Det er flere kjente tilfeller der underetasjen er fra middelalderen og overetasjen fra etter reformasjonen, og den yngste etasjen er da laget etter mål av den eldste. Avstanden i tid er i noen tilfeller så stor at tømrerne ikke har hatt noe med hverandre å gjøre. Underetasjen er som regel eldst, men det er også tilfeller der overetasjen er eldst. Dateringen er gjort blant annet på grunnlag av lafteteknikken i hjørnene (også kalt nov). I noen tilfeller skiller de to etasjene seg ved at stokkene er grovere i den ene etasjen, som regel underetasjen. Finnesloftet på Voss er særegent ved at overetasjen er gjort i stavverk (stående) på en underetasje av liggende tømmer.[34] Andelen selveiende bønder i middelalderen og til rundt 1700 var størst i Agder, Telemark, Numedal og Hallingdal, og minst i Trøndelag og Sogn.[35]

Norske loft i middelalderen[rediger | rediger kilde]

Loftet som bygning var fullt utviklet i middelalderen og sagaene tyder på at det er en gammel bygningstype. I 1183 befant kong Magnus seg i Bergen i det som trolig var et loft da han ble overrasket av kong Sverre (ifølge Sverres saga). Gulatingsloven nevner bur men ikke loft. [22][15] På 1200-tallet ble loftet vanlig på storgårder.[36] Moderne dendrokronologiske dateringer bekrefter[trenger referanse] omtalen av loft i Snorres kongesagaer. Snorres fortelling Fjolnes død i kong Frodes gård foregikk i et loft med flere rom som var forbundet med en sval hvor det det var dør til hvert rom.[1]:673 Ifølge Olav den Helliges saga overnattet han i Lom på gården Nes der han overnattet i et loft.[37] Ifølge Eilert Sundt eksisterte loftet på Nes i Lom til tidlig 1800-tallet og var av samme form som den ramloftstua Sundt selv studerte på gården Lykre.[30][38] På bakgrunn av dette antas at bygningstypen fantes på bygdene fra rundt år 1100. Det største antallet bevarte loft fra middelalderen ble oppført hundreåret før svartedauden (1300) særlig i Telemark og Numedal, samt i Setesdal, Hallingdal og Valdres. Det finnes enkelte på Vestlandet.[1]

Loftets høye status bekreftes av flere dokumenter fra middelalderen, som er undertegnet og beseglet i et loft.[39]

Utenfor Norge[rediger | rediger kilde]

Loft eller stabbur av lignende utforming og med samme funksjon på gården er kjent i Sentral-Europa og i de nordlige Spania og kan være en gammel germansk bygningstype (tysk: Speicher, spansk horreo). I Alpeområdet (Sveits, Østerrike) samt i Sør-Tyskland har slike Speicher oppført i laftet tømmer vært i bruk til moderne tid og er påfallende like norske loft og stabbur. I Sveits finnes en del to- og tre-etasjers forrådshus av laftet tømmer med utkraget svalgang med stående bordkledning. Bortsett fra spredte eksempler i Sverige og de baltiske landene, finnes vengjeloft av samme type i Norge først og fremst i alpeområdet. I Russland finnes eller fantes det lagerbygninger av lignende utforming som norske langloft. [7][22][15] Kulturhistorikeren Per Gjærder antok at fjellområdene i Europa har dannet et slags reservat for denne hustypen og mente at forklaringen på at så like bygg finnes på så adskilte steder må forklares med at de tidligere var utbredt.[15]:15-16 I Latvia finnes det forrådsbygg av vingelofttypen som har laftet første etasje og stavverk i overetasje på lignende måte som Finneloftet.[15]:25 På kontinentet var løsningen med å sette loft og bur på stabber eller stolper i bruk lenge før den kom i bruk i Norge på 1700-tallet.[22][15]

I Dalarna og Uppland i Sverige er bygningstypen med to etasjer og svalgang omtalt som loft kjent fra sent middelalder. Betegnelsen på eldre svensk var lopt eller loft. Det fortelles at Gustav Vasa gikk opp på en svalgang for å holde en tale under sitt besøk i Dalarna i 1528.[1] I Danmark er ikke loftsbygninger bevart, men skriftlige kilder tyder på at de kan eksistert i middelalderen og særlig knyttet til store gårder. På Bornholm fantes det bygninger av typen loft (også omtalt som trappehus) særlig på fornemme gårder. På finsk er ordet lånt fra svensk og har blitt til lutti eller luhti (av finlandsvensk: lupt). Skriftlige kilder viser at bygningstypen fantes i senmiddelalderen i Finland (blant annet beskrevet som «sengebod med to innganger nemlig over og under samt underliggende bod uten varme»).[1]:676

Handeloftet ved Valdres Folkemuseum
«Birkebeinane fylte garden og kringsette loftet» (fra Magnus Erlingssons saga). Erik Werenskiolds fremstilling av hendelsen i 1899-utgaven av Heimskringla .[40]

Kjente loftsbygninger[rediger | rediger kilde]

Det er bevart mange loft fra middelalderen, spesielt i Setesdal, Telemark og Buskerud. Vindlausloftet på Eidsborg i Telemark er Norges eldste profane trebygning og datert ca. 1167. Haugenloftet i Bygland i Setesdal [41] er datert til 1218 og omtales som landets nest eldste profane bygning. Begge dateringene er basert på dendrokronologi. Finnesloftet på Voss er på samme vis datert til året 1295. På Kravik i Numedal står to langloft, begge skal være bygd omkring år 1300.[42] [43] Rygnestadloftet er kanskje den best kjente loftsbygningen fra etter Reformasjonen. Den ligger på Rygnestad i Valle kommune i Setesdal, og skal være bygd av den kjente Vonde-Åsmund i 1595.[44]

Stedsnavn[rediger | rediger kilde]

I mange gårdsnavn inngår stavelsen loft som en del av navnet, for eksempel Loftsbø, Loftstad og Lofthus. Hilmar Stigum antar at dette skyldes at gårder med loft var synlige, og loftet ble et kjennemerke for enkelte gårder.[45] Slike navn kan ha kommet til ved deling av gård i flere bruk der bruket med loft ble uthevet i navnet. På Voss er det gamle navnet Hvítheimr forsvunnet mens navnene Øftshus, Lofthus og Lirhus er igjen.[1]:676 Lofthus finnes i Oslo og i Hardanger, i følge Norgeskart.no. Loftsgård finnes i Sel i Gudbrandsdalen og Tokke i Telemark, mens Loftrød finnes både på Nøtterøy og i Sandefjord.

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Kristofer Visted og Hilmar Stigum: Vår gamle bondekultur. J.W.Cappelens forlag. Oslo 1971. Bind I s. 115 - 126. Digital bok i Bokhylla.no

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h i j k l m Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder fra vikingtid til reformasjonstid. Oslo: Gyldendal. 1965. 
  2. ^ a b c «loft – bygningstype». Store norske leksikon. 6. mars 2020. Besøkt 15. november 2020. 
  3. ^ a b c Brochmann, Odd (1986). Arkitektur - hva er det?: en sammenfattende fremstilling av mål og midler i arkitekturen. Oslo: Yrkesopplæring. ISBN 8258504150. 
  4. ^ a b c d Våge, Jan (2000). Hus og tun gjennom tidene. Ås: Landbruksbokhandelen. ISBN 8255704302. 
  5. ^ a b c d e Vestnordisk byggeskikk gjennom to tusen år: tradisjon og forandring fra romertid til det 19. århundre. Stavanger: Arkeologisk museum i Stavanger. 1982. ISBN 8290215398. 
  6. ^ Berg, Arne (1997). Arne Berg: et utvalg av hans artikler om bygningshistorie samlet i anledning hans 80-års dag. Øvre Ervik: Alvheim & Eide akademisk forl. ISBN 8290359616. 
  7. ^ a b c d Hauglid, Roar (1980). Laftekunst: laftehusets opprinnelse og eldste historie. Oslo: Dreyers forlag. ISBN 8209018507. 
  8. ^ Berg, Arne (1998). Norske tømmerhus frå mellomalderen. Band 6. Tillegg og tidfesting. Oslo: Landbruksforl. ISBN 8252921515. 
  9. ^ a b Tobiassen, Anna Helene (1984). Byggeskikk i norske bygder: et forelesningskompendium. [Oslo]: Institutt for etnologi, Universitetet i Oslo. ISBN 8255060278. 
  10. ^ De Caprona, Y. (2013). Norsk etymologisk ordbok: tematisk ordnet. Kagge.
  11. ^ a b Hægstad, Marius (1909). Gamalnorsk ordbok: med nynorsk tyding. Kristiania: Samlaget. 
  12. ^ Falk, Hjalmar (1859-1928) (1991). Etymologisk ordbog over det norske og det danske sprog. Oslo: Bjørn Ringstrøms antikvariat. s. 472, 486. ISBN 8290520166.  «Løfte».
  13. ^ a b c d Skirbekk, Håvard (1970/72). Heimen. Trondheim: Landslaget for lokalhistorie. s. 353ff.  Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)
  14. ^ Sundt, Eilert (1976). Verker i utvalg. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205068518. 
  15. ^ a b c d e f g h i j k Gjærder, Per (1952). Norske sove- og forrådshus sett i europeisk belysning. Bergen: Griegs boktrykkeri/Universitetet i Bergen. 
  16. ^ Sundt, Eilert (1976). Verker i utvalg. [Oslo]: Gyldendal. s. 31. ISBN 8205068518. 
  17. ^ a b Bjerke, Gunnar (1950). Landsbebyggelsen i Norge. Oslo: I hovedkommisjon hos Dreyers forlag. 
  18. ^ a b c All, Hans mfl (1921). Norske bygder. Bergen: Alb. Cammermeyer. 
  19. ^ Sundt, Eilert (1976). Verker i utvalg. Oslo: Gyldendal. s. 42. ISBN 8205068518. 
  20. ^ Vår gamle bondekultur s. 120.
  21. ^ Johnsen, Oscar Albert (1936). Norges bønder: utsyn over den norske bondestands historie. Oslo: Aschehoug. 
  22. ^ a b c d e f g h Bugge, Gunnar (1990). Stav og laft i Norge =: Early wooden architecture in Norway. Oslo: Norsk arkitekturforl. ISBN 9788275320030. 
  23. ^ https://www.nb.no/nbsok/nb/cbf8b8b1ae09e5d9a72f844cfffc9f5e?lang=no#121 Vår gamle bondekultur. s. 121.
  24. ^ Sundt, Eilert (1976). Verker i utvalg. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205068518. 
  25. ^ Jahnsen, Jahn Børe (1983). Bygget av levende stene: middelalderens kirkelige forhold i Valdres. Aurdal: Paul T. Dreyers forlag. ISBN 8290066546. 
  26. ^ Sundt, Eilert (1976). Verker i utvalg. Oslo: Gyldendal. s. 43. ISBN 8205068518. 
  27. ^ a b c d Vreim, Halvor (1947). Norsk trearkitektur. Oslo: Gyldendal. 
  28. ^ a b Hjulstad, Olav m.fl. (1975). Byggeskikk på landsbygda: bakgrunn og utviklingstendenser. Oslo: Landbruksforlaget. ISBN 8252901069. 
  29. ^ Berg, Arne (1951). Finnesloftet på Voss: til gjestebod eller gilde?. Oslo: (Grøndahl). 
  30. ^ a b Sundt, Eilert (1976). Verker i utvalg. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205068518. 
  31. ^ Bygdehistorie for Tingvoll og Straumsnes. Tingvoll: Bygdeboknemnda. 1975. 
  32. ^ Vreim, Halvor (1975). Laftehus: tømring og torvtekking. Oslo: Noregs boklag. ISBN 8252201148. 
  33. ^ Berg, Arne (1990). Norske tømmerhus frå mellomalderen. Oslo: Landbruksforl. ISBN 8252913784. 
  34. ^ Berg, Arne (1998). Norske tømmerhus frå mellomalderen. Oslo: Landbruksforl. s. 292ff. ISBN 8252921515. 
  35. ^ Helle, K., Grønlie, T., Dyrvik, S., & Hovland, E. (2016). Grunnbok i Norges historie: fra vikingtid til våre dager. Universitetsforlaget.
  36. ^ Vår gamle bondekultur s. 125
  37. ^ Snorri Sturluson (ca. 1178-1241), oversatt av Anne Holtsmark og Didrik Arup Seip (1969). Snorres kongesagaer. Oslo: Gyldendal. 
  38. ^ Henriksen, Vera (1985). Hellig Olav: historien om vår nasjonalhelgen, kongen som ble en myte og et symbol - og et speilbilde av menneskers tro og følelser, kultur og tradisjon gjennom et årtusen. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203151248. 
  39. ^ Vår gamle bondekultur s. 120
  40. ^ Snorri Sturluson, Didrik Arup Seip mfl. (1979). Noregs kongesoger. Oslo: Samlaget. ISBN 8252108946. 
  41. ^ Haugenloftet i Setesdal - Aust-Agders eldste trebygning, Avtrykk.no, 24.04.2018
  42. ^ Vår gamle bondekultur s. 123
  43. ^ Kulturminnesoek.no Kravik søre
  44. ^ Kulturminnesok.no
  45. ^ Vår gamle bondekultur s. 125