Raulandstua
Raulandstua er en stuebygning fra gården Søre Rauland i Uvdal i Nore og Uvdal kommune i Numedal. Den ble oppført i lafteverk i 1238[1] Stua ble innkjøpt til det nystiftede Norsk Folkemuseum i 1895 og gjenreist i friluftsmuseet på Bygdøy i 1899. Raulandstua er som kulturminne fra middelalderen automatisk fredet etter lov om kulturminner.
Planløsning og konstruksjon[rediger | rediger kilde]
Raulandstua har som de fleste bevarte stuer fra middelalderen treromsplan. En tverrgående laftevegg deler planen i to deler, som opptar henholdsvis 1/4 og 3/4 av lengden. Den smaleste delen er delt i to av en sleppevegg. Ytterst mot tunet ligger forstue|forstua med inngangsdør, og bak denne koven eller kleven. Over disse to rommene på grunnplanet ligger et loft eller trev, ramen, som opprinnelige hadde inngang fra en sval på gavlveggen. Fra forstua er det dør til det nesten kvadratiske stuerommet, som med et areal på 57 m² er uvanlig stort. Stua er en årestue med åpent rom helt til taket. Åpningen midt i taket, ljoren, var den eneste lyskilden, og den tjente også til å slippe ut røyken fra åren eller ildstedet midt på gulvet. Langveggene er 4 m høye innvendig, og den samlede høyden fra gulv til møne ca. 6 m. Årestuer måtte være høye for at røyken fra åren skulle holde seg over hodehøyde. Foran inngangsfasaden har det opprinnelig vært en sval. Svalen på gavlveggen er nå helt åpen, men var opprinnelig lukket med en tilevegg.
På Folkemuseet ble stua satt opp uten åre, fordi det var tvil om hvor den opprinnelig hadde vært. Stua har jordgulv, og langs veggen grove moldbenker fylt med jord, som både var til å sitte på og til å isolere mot trekk mellom gulv og vegger. Ellers er langbordet det eneste inventarstykket, og det antas å ha fulgt huset helt fra middelalderen.
Stua har sperretak understøttet av to par langsgående åser, kalt «bjørnerygger». De opprinnelige åsene fra middelalderen ble fornyet i forbindelse med en omfattende reparasjon i 1671. Åsene bidrar til å fordele taklasten på alle fire vegger, men hindrer ikke sidetrykket fra sperrene som presser langveggene utover. For å motvirke sidetrykket er to digre tverrbjelker eller beter laftet inn mellom de to øverste veggstokkene 1 – 1,5 m fra tverrveggene. De har høyt og smalt tverrsnitt, og på sidene som vender mot midten av rommet er det skåret inn langstrakte blindbuer. Lignende blindbuer er også skåret inn utvendig på stokk nr. 2 i nordre langvegg.
Fra stuerommet er det dører i tverrveggen både til forstua og til kleven.
Portalen[rediger | rediger kilde]
Inngangsdøren har beitskier med ulik form. Som vanlig i middelalderen er veggstokkene felt inn i en not i beitskiene. Begge har utskåret dekor etter forbilder fra middelalderens steinarkitektur. Den venstre er formet som en flat pilaster med base og kapitel, og med utskåret rankedekor i romansk stil. Den høyre har form som en halvsøyle hvor skaftet er adskilt fra base og kapitel med vulster. I stokken over døråpningen er en blindbue skåret inn, slik at forsiden i buesegmentet ligger i plan med beitskienes front. Over buen er en runeinnskrift risset inn: «Þorgautr Fivil mik gerði», Torgaut Fivil gjorde meg. Hva Torgaut gjorde, er usikkert – det var sannsynligvis selve huset. Både runene og språkformen bekrefter den dendrokronoligiske dateringen til 1200-tallet. Under runeinnskriften har Jon Roulan risset inn navnet sitt og årstallet MDCCXXXIIII, 1734. Det er antagelig året da stua ble ombygget og trolig fikk peis og vinduer.
Raulandslaftet[rediger | rediger kilde]
Veggene er laftet av forholdsvis grovt rundtømmer, og laftehogget er utført på den måten som har fått navn etter nettopp denne stua, raulandslaft. Dette er den eldste kjente forekomsten av en type laft som ble utbredt før svartedauen, og som fortsatte i bruk også i nyere tid.[2] I motsetning til det jevngamle findalslaftet ligger halsen i raulandslaftet midt i stokktverrsnittet, noe som gjør laftehodet mindre utsatt for brudd. I underhogget har tømrerne satt igjen en kloss («garpe», «barke» eller «kverke») som passer inn i overhogget til den underliggende kryssende stokken og sikrer stabilitet mot vridning og sideveis forskyvning. Hoggemåten gir halsen et T-formet tverrsnitt. På begge sider av overhogget er det hogd kinninger som gir god tilslutning til skråflatene i neste stokks underhogg.
Til Folkemuseet[rediger | rediger kilde]
Ved stiftelsen av Norsk Folkemuseum i 1894 hadde grunnleggeren Hans Aall planlagt at et friluftsmuseum skulle inngå i prosjektet. Tomtespørsmålet ble ikke løst før en del av eiendommen Dronninghavn på Bygdøy ble innkjøpt i 1898. Men allerede i 1895 begynte Aall å lete etter bygninger til oppsetting i museet, og Raulandstua var den første som ble innkjøpt, etter råd fra antikvar Nicolay Nicolaysen, leder av Fortidsminneforeningen. Helt siden 1859 hadde Foreningen vært oppmerksom på dens verdi og sørget for at den ble oppmålt av arkitekt Christian Christie. Nicolaysen forsøkte å sikre i hvert fall deler av bygningen, dersom eieren ville modernisere den. Foreningen måtte i 1889 avslå et tilbud om å kjøpe stua for 1200 kroner på grunn av dårlig økonomi. Nicolaysen forsøkte også uten hell å få den plassert på Kristiania kommunes friluftmuseum Heftyesamlingen på Frognerseteren. Folkemuseet gikk 1. mars 1895 inn som kjøper i Foreningens sted og tok sjansen på å overta den uten tomt til gjenreisningen. Prisen endte på 1000 kroner. I mars ble stua demontert under oppsyn av utsendt arkitekt, og i april ble den fraktet med slede til Kongsberg. Etter lagring på stasjonen ble den transportert gratis med jernbane til hovedstaden og lagret på Vestbanestasjonen inntil videre. Gjenreisningen av denne og fire andre bygninger som allerede var innkjøpt ble påbegynt umiddelbart etter tomtekjøpet og var fullført i 1899.[3]
Samtidig med Raulandstua overtok museet som gave Grøslistua fra gården Grøsli i Flesberg fra ca. 1650. Den har også treromsplan og omtrent samme areal, men har peis med røykpipe, betydelig lavere vegger med vinduer, og tak med mønsås og uten ljore. Også den sto ferdig i 1899.[4] Ideen med de to stuene var å vise forskjellene mellom middelalderens årestuer og peisestuene som ble vanlige på 1600-tallet, og endringene i byggeskikken som innføringen av peisen førte til. Stuerommet ble innredet med peis og høysete diagonalt i hvert sitt hjørne, og inngangsdør og veggfast seng i de to andre hjørnene.
Senere endringer[rediger | rediger kilde]
Etter at stua ble oppført, ble bygningsskader utbedret med ujevne mellomrom. Etter ca. 15 år ble søndre stavlegje helt eller delvis skiftet ut, og det samme skjedde med nordre stavlegje i 1436. Mer omfattende reparasjoner ble gjort i 1671 eller kort tid senere. Da ble åsene og hele røstet i vestre gavlvegg fornyet, og det ble lagt inn en ekstra bjelke tvers over rommet, fire omfar lavere enn vestre bete. Den kan ha hatt en annen plassering opprinnelig, kanskje som bæring for en himling.
Det har vært antatt at stua fikk peis i sørøstre hjørne i stedet for åren i forbindelse med en ombygging som dateres av innskriften fra 1734, men dette kan også ha skjedd i forbindelse med reparasjonen i 1671. Siden ljoren måtte stenges da peisen ble satt inn, måtte stua samtidig få vinduer. Det ble skåret ut åpninger for to vinduer i vestre gavlvegg og ett i sørveggen. Disse ble kubbet igjen da huset ble gjenreist på Folkemuseet.
Museet måtte også utbedre skader øverst i langveggene omkring 1915. Mer omfattende reparasjoner ble gjort i 2003 etter at det ble konstatert at sperrene hadde presset stavlegjene ut til sidene på grunn av brudd i betene. Den østre beten måtte fornyes helt, og i den forbindelse ble taket og deler av veggene demontert. Det åpnet samtidig muligheten for å få tømmeret datert ved dendrokronologi eller analyse av årringenes varierende bredder.[5]
Noter[rediger | rediger kilde]
- ^ Thun, Terje og Stornes, Jan Michael: «Dendrokronologisk datering av Raulandsstua», I: Årbok 2007 Fortidsminneforeningen, Oslo 2007, s. 165-169. ISBN 978-82-90052-73-2
- ^ Berg, Arne: «Meir analyse av Raulandstugu», I: Årbok 2007 Fortidsminneforeningen, Oslo 2007, s. 172-176. ISBN 978-82-90052-73-2
- ^ Hegard, Tonte: Romantikk og fortidsvern. Historien om de første friluftsmuseene i Norge. Oslo, Universitetsforlaget 1984. S. 155-158, 163-164. ISBN 82-00-07084-0
- ^ Kjellberg, Reidar: Et halvt århundre. Norsk Folkemuseum 1894-1944, Oslo 1945. S. 18-20.
- ^ Thun, Terje og Stornes, Jan Michael: «Dendrokronologisk datering av Raulandsstua», I: Årbok 2007 Fortidsminneforeningen, Oslo 2007, s. 165-169. ISBN 978-82-90052-73-2
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Bugge, Gunnar og Christian Norberg-Schulz (1969): Stav og laft i Norge. Oslo, Byggekunst og Norske Arkitekters Landsforbund. S. 57-59.
- Mork, Paal (red.) (2010) «Norsk Folkemuseum – Friluftsmuseet». By og Bygd 43. Oslo, Norsk Folkemuseum. S. 61. ISBN 13: 978-82-90036-82-5
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Raulandstua – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
