Italias historie under fremmed dominans
 | Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015) |
| Artikkelen inngår i serien om |
|---|
 |
| Epoker |
|
Forhistorisk tid · Terramarekulturen · Villanovakulturen· Italikere· Etruskerne · Magna Graecia Romerriket Monarkiet og første verdenskrig |
Italias historie under fremmed dominans dekker perioden fra de italienske kriger sluttet i 1559 og fram til Napoleons fall i 1814. Den etterfølgende tiden fram til samlingsprosessen var preget av politisk og sosial uro som la grunnlaget for samlingsprosessen.
Italia i den tidlig moderne tid var i store deler kjennetegnet av utenlandsk dominans:
Habsburgerne
[rediger | rediger kilde]De italienske kriger i årene 1494 til 1559 endte med freden i Cateau-Cambrésis som gjorde Spania til den sterkeste maktfaktor i regionen. Dette innledet en relativ lang fredelig periode, først under habsburgernes Spania i årene 1559 til 1713, og deretter som følge av den spanske arvefølgekrigen under habsburgernes Østerrike i årene 1713 til 1796
Under Napoleon
[rediger | rediger kilde]
I Napoleonstiden var Italia et lydrike og klientstat under Den første franske republikk fram til Napoleons nederlag i 1814.
Da Napoleon erobret Italia i 1796, ble det først opprettet opprettet to republikker: Den cisalpinske republikk sør for elven Po, og Den transpadanske republikk i nord. Disse ble i 1798 slått sammen til Den italienske republikk. Dette skjedde ved at Den cisalpinske republikk endret sin konstitusjon slik at Napoleon kunne bli dens president, og endret samtidig republikkens navn til Den italienske republikk. Den besto hovedsakelig av det samme området som hadde vært Den cisalpinske republikk, nemlig regionene Lombardia og Romagna.
Dette ble justert da Napoleon kronet seg selv til keiser og opprettet Det første franske keiserdømme. Den underliggende republikk, hvor han formelt hadde vært president, ble da omgjort til et italiensk kongedømme, med Napoleon som konge, og Eugène de Beauharnais som visekonge.
Perioden fram til Italias samling
[rediger | rediger kilde]Wienerkongressen i 1814–1815 gjenopprettet situasjonen fra slutten av 1700-tallet, men dette ble snart endret i prosessen som ledet fram til Italias samling. Denne perioden ble preget av politisk og sosial uro over hele halvøya.
Kulturell innflytelse
[rediger | rediger kilde]Den italienske renessansen tok slutt rundt 1600, men området fortsatte å være et viktig kulturelt senter for vestlig kultur gjennom hele perioden. Men Italias økonomiske viktighet ble redusert gjennom hele perioden, da de forskjellige italienske staner ikke deltok i særlig grad i åpningen mot Den nye verden eller i de tidlige stadiene i den industrielle revolusjon.