Giacomo Leopardi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Giacomo Leopardi
Leopardi, Giacomo (1798-1837) - ritr. A Ferrazzi, Recanati, casa Leopardi.jpg
Født Giacomo Taldegardo Francesco di Sales Saverio Pietro Leopardi
29. juni 1798
Recanati
Død 14. juni 1837 (38 år)
Napoli
Far Monaldo Leopardi
Mor Adelaide Antici Leopardi
Søsken Paolina Leopardi
Yrke Skribent, poet, filosof, filolog
Nasjonalitet Kirkestaten
Utmerkelser PEN Award for Poetry in Translation

Giacomo Leopardi (født 29. juni 1798 i Recanati i Italia, død 14. juni 1837 i Napoli) var en italiensk dikter.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Han var sønn av Monaldo Leopardi, som var greve av en liten landsby i Marche, som da ble styrt som en del av Pavestatene. Hans mor var markise Adelaide Antici.

Leopardi vokste opp i isolasjon, normalt bare omgitt av sin far og noen prester som underviste ham. Faren influerte ham sterkt som dikter, og var svært interessert i litteratur.[trenger referanse] Selv om han hadde tapt det mest av sin arv i feilslåtte forretningsprosjekter klarte han å ta vare på en kostbar boksamling, som ble åpnet for publikum i 1812.

Leopardis ensomhet, som ble forverret av familiens stive manerer, førte til at han tilbrakte mye av sin tid med å lese i farens bibliotek.[trenger referanse] Da han var to år gammel trengte han ikke lenger lærere.[trenger referanse] Da han var 17 hadde han enorme kunnskaper innen en rekke fag.[trenger referanse] Blant annet lærte han seg minst syv språk, historie, filosofi, filologi, naturvitenskap og astronomi. Hans lange dager i det usunne klimaet i biblioteket kan ha bidratt til at han utviklet astma og skoliose.[trenger referanse] Han hadde også svekket syn etter å ha lest i skinnet fra et stearinlys på mørke kvelder.

Han startet sin skrivende karrière som oversetter, for det meste av klassiske verker. Blant annet ga han ut en oversettelse til italiensk av Horats' Ars poetica. Han skrev også noen mindre vitenskapelige avhandlinger. I 1816 skrev han til det litterære tidsskriftet Biblioteca Italiana, og forsvarte italienske klassisister mot angrep fra Madame de Staël. På dette tidspunkt hadde han begynt å skrive poesi. Hans stil var neoklassisk, noe som var moderne i tiden. Han begynte å skrive Zibaldone, som er en stor samling av tanker og dikt, og han begynte også en langvarig korrespondanse med Pietro Giordani.

Det er mulig at han ble forelsket i sin kusine Gertrude Cassi, som var gift.[trenger referanse] Hans Diario d'amore (Kjærlighetens dagbok) er fra den tiden det i så fall skjedde. Natalino Sapegno, en av de fremste italienske litteraturkritikerne, mener at det heller er en mer generell ungdommelig utforsking av romantisk kjærlighet som ligger bak verket.[trenger referanse]

I 1819 forsøkte han å rømme hjemmefra, men faren oppdaget det og stanset ham. I brev forteller han om sin dårlige fysiske forfatning, blant annet midlertidig blindhet som hindret ham i å lese. Etter at denne tilstanden hadde gått over skrev han deler av samlingen Idilli (Idyller), inkludert «L'infinito» og «Alla luna». I 1822 fikk han lov til å reise fra Recanati, og dro til Roma. Der fant han ikke noen jobb, og reiste snart ulykkelig tilbake. Under oppholdet hadde hans verker blitt kjent i Roma, og mange satte pris på poesien.[trenger referanse]

Etter hjemkomsten skrev Leopardi Operette morali der han nedfelte sine mest dystre filosofiske tanker. Hans pessimisme kommer i dette verket klart fram.[trenger referanse]

I 1825 dro han til Milano, og skulle aldri mer vende tilbake til Recanati. Han jobbet en periode for redaktøren Fortunato Stella. Deretter fulgte han etter grevinne Teresa Malvezzi, som han var fascinert av, til Bologna, og så videre til Firenze. Der møtte han Alessandro Manzoni, den andre store italienske dikteren fra denne perioden. Under et opphold i Pisa skrev han A Silvia (Til Silvia).

I 1830 klarte noen venner å sikre et stipend til Leopardi, noe som førte til at han endelig kunne føle seg frigjort fra Recanati. Samlingen Canti (Sanger), utgitt i 1831, inneholder de fleste av hans dikt. Han slo seg ned i Firenze. Der forelsket han seg i den gifte kvinnen Fanny Targioni Tozzetti, som ikke gjengjeldte hans kjærlighet. Han møtte også Antonio Ranieri, en napolitaner i eksil.

Senere reiste han til Napoli for å besøke Ranieri, som hadde flyttet hjem. I Napoli fikk han et godt, men antagelig ikke romantisk, forhold til Ranieris søster Paolina, og et nært vennskap med Basilio Puoti.[trenger referanse] Han ble også meget glad i iskrem, som han i Napoli smakte for første gang.[trenger referanse]

Etter noen måneders opphold i Napoli døde han, etter å ha utviklet ødemer.[trenger referanse]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Marc Föcking, Volker Steinkamp (utg.): Giacomo Leopardi. Dichtung und Wissenschaft im frühen 19. Jahrhundert (= Romanistik. 12). Lit, Münster 2004, ISBN 3-8258-6555-X.
  • Hugo Friedrich: Epochen der italienischen Lyrik. Klostermann, Frankfurt am Main 1964.
  • K. Alfons Knaut: Leopardis Poetik und Poesie des Indefinito. In: Romanistisches Jahrbuch. 28, 1977, S. 150–174.
  • Nico Naldini: Introduzione biografica. In: Giacomo Leopardi: La vita e le lettere (= I grandi libri Garzanti. 285, Mal:ZDB). Scelta, introduzione biografia e note di Nico Naldini. Garzanti, Mailand 1983, (2. Auflage. ebenda 1989, ISBN 88-11-58285-7).
  • Iris Origo: Leopardi. A Biography. Milford, London 1935.
  • Iris Origo: Leopardi. A Study in Solitude. Hamilton, London 1953, (Books & Co/Helen Marx Books, Chappaqua NY 1999, ISBN 1-885983-44-1).
  • Hans Ludwig Scheel: Leopardi und die Antike. Die Jahre der Vorbereitung (1809–1818) in ihrer Bedeutung für das Gesamtwerk (= Münchner romanistische Arbeiten. 14). Hueber, München 1959, (Zugleich: Kiel, Universität, Habilitations-Schrift, 1955).
  • Sebastiano Timpanaro: La Filologia di Giacomo Leopardi (= Quaderni di letteratura e d'arte. 15, Mal:ZDB). Le Monnier, Florenz, 1955, (3a edizione riveduta con addenda. (= Biblioteca universale Laterza. 470). Laterza, Rom u. a. 1997, ISBN 88-420-5212-4).
  • Karl Vossler: Leopardi. Musarion, München 1923, (2. Auflage. Winter, Heidelberg 1930).
  • Winfried Wehle: Leopardis Unendlichkeiten. Zur Pathogenese einer „poesia non poesia“ (= Schriften und Vorträge des Petrarca-Instituts Köln. NF Heft 2). Narr, Tübingen 2000, ISBN 3-8233-5491-4 (Digitalisat (PDF; 425 KB)).
  • Winfried Wehle: L’infinito – dal colle di concetti al mare delle immagini. In: Sebastian Neumeister, Raffaele Sirri (Hrsg.): Leopardi. Poeta e pensatore. [Napoli, 20–24 marzo 1996] (= Atti del convegno internazionale della Deutsche Leopardi-Gesellschaft. 3, 1996). A. Guida, Neapel 1997, ISBN 88-7188-158-3, S. 273–297, (Digitalisat (PDF; 877 KB)).