Loke sår havre
Loke saar havre er en norsk novelle eller en kort roman fra 1922, skrevet av Ingeborg Refling Hagen. Boka er lagt til en tid da det var vanlig med fattiggarder på Hedmarken og viser hvordan barn, unge jenter, sinnssyke og eldre folk ble behandlet i legdsystemet.
Handling[rediger | rediger kilde]
Elsbet Aaslien er ei ung jente som venter barn med sønnen på en storgard. Elsbet får nyss om at gutten skal ha jenta på en annen storgard, Store Ask, og hun ser aldri mer til ham. Hun gjør likevel alt hun kan for å unnskylde barnefaren. Hun ser det som svik mot ham og mot den kjærlighetsopplevelsen hun har hatt, om hun oppgir navnet hans, enda hun blir utsatt for press fra presten selv.
Fattig og ugift som hun er, ser hun ingen annen utvei enn å dra til fattiggarden i hovedsoknet for å føde barnet sitt. Selv har hun vokst opp på en av husmannsplassene i området, men hun er opprinnelig av Svartholætt. Det som en gang var hennes egen ættegard, er blitt fattiggard etter at det gikk ut med Svartholfolket. Svarthol er som en avfallsdynge der de som samfunnet ikke har bruk for, blir samlet opp og repsektløst behandlet: utslitne kjerringer, legdkaller og sinnssyke. Og hun møter andre unge jenter i samme situasjon som hun selv er i. I en scene som mest av alt likner en omvendt auksjon på et slavemarked, erfarer hun hvordan legdsfolk blir 'solgt' som om de var slaver:
"Her ser de Anne Hansdatter Hagaeie, hu kan stelle ku og svin, røkte hus og baan, fast hu er ørlite faain, og har tynt med vett i skailla. Flink og arbeidsam, høre de folk! Haakken byr, haakken byr på Anne Hansdatter Hagaeie? Fresk og rask, ailler daalig en dag! – tru som et drog, saa haakken byr, haakken byr?"[1]
Her er det slik at den som gir det laveste budet, får tilslaget! Fattigkassa vil helst betale minst mulig for å bli av med de nødstedte. Enkelte garder driver jordveien omtrent bare med utpinte stakkarer.
Elsbet er og vitne til hvordan unge jenter tvinges til å gi fra seg barna sine til legdsystemet og fattigkassa. Hun føder en gutt, men orker ikke tanken på å skilles fra sønnen sin som fremdeles er sped på denne måten. En grufull natt blir hun og hennes medsøstre vitne til hvordan ei ung jente blir hundset av fødselshjelperen mens hun ligger og føder. Da jordmoren endelig innfinner seg, er mor og barn døde. Etter dette gjør Elsbet alvor av å rømme. Isteden for å la gutten ende som mishandlet og utnyttet legdunge, velger hun å gå i tjernet med barnet på armen. Under flukten tidlig om morgenen velter liksom hele livet innover henne. Og hun stirrer tilbake på garden der den ligger «med lange raden av sløve, døde glas – Svarthol fattighus. Sidste Elsbet indleg på sin egen gaard»[2]
Tema og budskap[rediger | rediger kilde]
Temaet er uttrykt i tittelen. I sjølve «vaarosen» finnes Lokes utsæd, og leseren innser etter hvert at Lokes utsæd, er svik. Eller annerledes sagt: Temaet er sosialt vanstell som bunner i klassesforskjell og manglende sosial samvittighet, som igjen fører til svik mot fattige og hjelpeløse, deriblant unge kvinner og barn. Svik mot de hjelpeløse er svik mot kjærligheten i alle betydninger av ordet, ja, mot livet selv.
Budskapet var aktuelt nok da boka kom ut. Ingeborg Refling Hagen kjente til fra sin egen hjemkommune Stange, den angst som eldre folk hadde for miste arbeidsevnen og komme «atti vegen» som det het. Det var det samme som å havne på fattighuset. Motivet er blant annet sentralt i Den første morgentimen: «Bli til hefte for dem som trengte hvert øyeblikk for å berge livet. Det var redselen som hang som en skugge over alle som tok til å trekke på årene.»[3] Novellen har budskap til samtida, men forfatteren har skjøvet handlingen bakover i tid, og sikkert med hensikt: «Hændelsen er saa gammel som fra den tiden sognet hadde bare én kirke, mens sjølve prestgar´n i flatbygden endda var gard tilgagns, og aatte hele prestmarken og mange hem i den.» Slik åpner fortellingen. Og slik klinger den ut: «Hændelsen er gammel – helt fra den tia da Austdalsbonden i Vestbygda solgte Austdalsmarka til Ask for en okse.»
Innlemmet i Livsfrisen[rediger | rediger kilde]
Ingeborg Refling Hagen satte senere denne fortellingen inn i Den første morgentimen som er tredje bindet av Livsfrisen. Som vanlig i Livsfrisen har hun foretatt en lett omarbeidelse. Hun har modernisert språket litt, og lar Elsbet og en annen ungjente gjøre seg noen refleksjoner som ikke var med da fortellingen kom ut første gang i 1922. Bøkene i Livsfrisen har en rammefortelling der en kan følge forfatterens alter ego, den unge Ingrids, vekst som menneske og dikter. I rammefortellingen utdyper hun temaet, ja hun har mot slutten av boka lagt inn en fiktiv dialog mellom Ingrid og Elsbet, der den siste blir sett i sammenheng med beslektede kvinneskjebner i verdenslitteraturen.
Senere referanse[rediger | rediger kilde]
Den norske filmen Snart 17 har noe av den samme tematikken, men her velger den unge jenta abort. Filmen har hentet noen av replikkene fra "Loke saar Havre".