Suttungteatret

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Suttungteatret er et egenartet teaterfenomen på Tangen i Hedmark utsprunget av Ingeborg Refling Hagens kulturarbeid, Suttung, som hun gikk i gang med etter annen verdenskrig. Den delen av kulturarbeidet som satset på teateroppsetninger, kalte seg Suttungteateret da det flyttet inn på det nye Tangen Samfunnshus i 1965. Etter råd fra politikeren og tangsokningen Odvar Nordli, som kjente godt til Refling Hagens arbeid, ble samfunnshuset utstyrt med en scene som svarte til Riksteaterets behov. Det skulle vise seg at denne scenen i godt og vel 20 år kom til å bli fast arena for en pionertearvirksomhet av særegent slag med en lang serie av urframføringer.

Fra «Barnemordersken» av Henrik Wergeland, Suttungteatret 1971. Kristin Lyhmann som Barnemordersken, Torleif Kippersund som dommeren Roderigues.

Mottoet for virksomheten var «Teateret for dikteren, og dikteren for folket». Det ble primært satset på dramatikk som var forsømt av institusjonsteatrene. Alle skuespill ble satt opp i full lengde uten strykninger, og med teksten som bærende element. Forestillingene ble til på dugnad, med helgeprøver, og spilt for et ikke-betalende publikum. All inntekt kom til å begynne med gjennom loddsalg og gaver, men teatret fikk etter hvert offentlig støtte fra kommune og stat. I 1979 ble teatret tildelt Hedmarksprisen.

Forhistorien. De unge[rediger | rediger kilde]

Suttungteatret har imidlertid en forhistorie på 1920- og 30-tallet. Da oppsto det på Ekeberg i Østre Aker (nå innlemmet i Oslo) en aktiv gruppe kunstnere og kulturarbeidere som kalte seg «De unge» eller «Kinck-Wergelandteateret». Pressen gav den navnet «Ekebergkolonien». Ingeborg Refling Hagen var den drivende kraft i samarbeid med malerinnen Birgit Abrahamsen, som hadde teatererfaring. De prøvde å bevege Nationaltheateret til å sette opp Hans E. Kincks lyriske drama Bryllupet i Genua, men da det ikke lyktes, gitt de uforferdet i gang med å sette det opp med egne krefter. Noen av disse hadde skuespillererfaring fra tidligere. Alle var unge og entusiastiske. Birgit Abrahamsen tok seg stort sett av instruksjon og regi, mens Refling Hagen trimmet diksjonen. I 1926 kom Bryllupet i Genua opp på Majol-teatret i Oslo. Billedhuggeren Gunnar Janson hadde ansvaret for kulisser, og Eivind Groven hadde komponert musikken. I 1930 fikk de opp Wergelands diktverk Spaniolen.

Teaterhistorikeren Kristin Lyhmann skriver:

«Man kan si at det hele begynte med Kinck-Wergelandteateret i 20-åra. Men man kan også si at det begynte i 1932 da Ingeborg [Refling Hagen] ga ut sin første diktesamling, Jeg vil hem att. Fra da av slapp hun seg selv løs på scenen som oppleser. Hun skrev monolog på monolog for én kvinne. Tenk på «Lørdagskveld», «Jeg har møtt en engel», «Hvor kom vi fra», «Den syvende dag». Diktene må jo være tenkt for teater – og det var jo også slik hun brukte dem. [...] Da Suttungarbeidet kom i gang etter krigen, varte det ikke lenge før diktene ble satt opp dramatisk. [...] Suttungteaterets historie henger nøye sammen med hvordan Ingeborg hele tiden har søkt nye veier i det å formidle åndsliv.»[1]

Om teaterarbeidet før okkupasjonen 1940-45, kan man bl.a. lese i Ingeborg Refling Hagens bok De unge (1979). Om arbeidet etter okkupasjonen har hun fortalt i Løftet må holdes (1981).

Suttungs husteater[rediger | rediger kilde]

En del av Ingeborg Refling Hagens litterære arbeid med barn og voksne etter okkupasjonen besto i å lage sceneframføringer av dikt, prosatekster (f.eks. noveller og romaner), scener fra skuespill, og hele skuespill. Dette var tida for Suttungs husteater som ambulerte mellom private hjem og offentlige lokaliteter. Stuegolvet i Refling Hagens hjem Fredheim, fungerte som scene for mange framføringer. Fra slutten av 1940-årene og framover ble teaterarbeidet drevet av Refling Hagen selv, av og til var også Birgit Abrahamsen inne i bildet som instruktør. Hun døde i 1961. I samband med det årlige Wergelandstevnet 17. juni, ble det satt opp Wergeland-farser, om formiddagen ble noen av disse ble framført utendørs. Tallrike framføringer så dagens lys på Fredheim, som mer og mer utviklet seg til å bli et studie- og kultursenter. Her satte man blant annet opp Hans E. Kincks skuespill Den siste gjest i 1963. I tidligere år hadde man spilt første akt, deretter to akter, og endelig hadde man fått opp hele det enorme dramaet om den italienske skandaleskribenten Pietro Aretino (1492-1556).

«Forestillingen varte fra midt på dagen til sene kvelden. Skuespillernes gjennomsnittsalder var knapt 20 år. Hun [IRH] hadde selv lært dem opp fra grunnen av, og flere var kommet langt. Alle store mannsroller ble spilt av unge jenter. Dette var begynnelsen til Suttungteateret, som med sine bedrifter har skapt ikke så rent lite norsk teaterhistorie.»[2]

Refling Hagen var lenge alene om instruksjon og regi, Birgit Abrahamsen var imidlertid involvert i arbeidet med første akt. Neste kjempeprosjekt var Mot karneval av Kinck. Også denne forestillingen ble bygd gradvis opp nedenfra, over to år. Det ble spilt i sin helhet ved urframføringen på Tangen samfunnshus ved Kincks hundreårsjubileum i oktober 1965. Nå hadde Refling Hagen fått en medarbeider i Torleif Kippersund som var i stand til å gi henne avlastning med instruksjon og regi, og flere begavelser kom til.

Suttungteaterets glanstid[rediger | rediger kilde]

Fra «Venetianerne» av Wergeland, Suttungteatret 1977. Svein Hellesøy som Dogen, Karen Høie som Cenzia

I løpet av 60- og 70-tallet ble flere av de «gamle» skuespillerne voksne, og det kom nye krefter til. Teaterarbeidet ekspanderte kraftig på denne tida. Blant regissørene på Suttungteatret må nevnes Torleif Kippersund, Svein Gundersen, Gudmund Groven, også Kjell Larsson, Kristin Lyhmann, Ingrid Elise Wergeland, Sigrid Salen, Frøydis Alvær, Anne Jorunn Kydland Lysdahl, Johanne Louise Groven Michaelsen har hatt regioppdrag ved teatret. Billedkunstnere som Olav Bjørgum, Ingrid Book, Petr Klastersky, Valborg Maria Sirnes og arkitekten Tore Lahn arbeidet med scenografier til oppsetningene. Skuespillere, musikere, forfattere og studenter deltok side om side som skuespillere. Staben vokste, og flere fikk etter hvert teaterfaglig skolering. Så lenge Ingeborg Refling Hagen levde, var hun Suttung-teatrets kunstneriske leder. Svein Hellesøy og Svein Gundersen ledet sammen teatrets administrative arbeid i en tiårs-periode fra 1969-79, Svein Gundersen fra 1979-89. På slutten av hans tid kom teatret inn som egen post på statsbudsjettet.

Fra forestillingen «Campbellerne», Suttungteatret 1977. Øivind Berven som William.

Arbeidet og tidspresset var betydelig – med leseprøver og øving på kveldstid, prøver fra fredag-søndag gjennom hele året, og uker med prøver og studier i alle ferier. Teatret hadde i sin mest aktive periode rundt 4-7 premierer pr år. Skuespillerne kom til teaterprøvene fra hele østlandsområdet, og ble innlosjert på Fredheim og i hjemmene til de av skuespillerne som hadde slått seg ned i nærheten. Flere sentrale skuespillere, som Kristin Lyhmann og Gudmund Groven, ansatt ved Telemark teater, nå Teater Ibsen i perioden 1975-80, pendlet ukentlig til prøver og forestillinger, det samme gjaldt Torleif Kippersund, en periode ansatt ved Det norske teatret, og hans familie.

Fra «Mot Karneval» av Kinck, Suttungteatret 1978. Machiavelli (Svein Gundersen) gir Barbera (Kristin Lyhmann) sitt siste manuskript.

Kinck og Wergelands dramatikk, større Wergelanddikt, og store deler av Wergelands kosmologiske dikt Mennesket, fikk sceniske framføringer. Til forestillingene kom publikum fra fjern og nær. Det ble jevnlig satt opp busser fra Oslo. Til høydepunktene i teaterets historie hører to ulike oppsetninger av Kincks Driftekaren, begge ganger med Torleif Kippersund i hovedrollen, Wergelands sørgespill Barnemordersken med Kristin Lyhmann i tittelrollen, og Mot Karneval av Kinck med Svein Gundersen i hovedrollen. Flere episke verk ble satt opp på Suttungteatrets scene, bl.a Brudgommen og Vi må greie oss selv av Ingeborg Refling Hagen.

Virksomheten ble finansiert ved midler dels tatt av kunstnerlønnen til Ingeborg Refling Hagen, dels fra støtte fra stat, fylke og kommune, honorarer for foredrag og opptredener fra skuespillerne – samt velvillige bidrag fra mange av foreldrene til de ungdommene som var tilknyttet virksomheten, og fra interesserte teatergjengere.

Til enhver tid bodde det en «kjernestab» på Fredheim. Denne staben jobbet med studier, kultur og teaterarbeid. Driften av Suttung forlag, kultur- og teaterarbeidet var avhengig av den staben som til enhver tid holdt til på Fredheim.

Nybrottsarbeid[rediger | rediger kilde]

Teateret hadde i alle år en fast innleder og publikumsveileder i Aslaug Groven Michaelsen. Hun representerte en litteraturfaglig ressurs ved siden av Ingeborg Refling Hagen selv. Det stoffet som ble tatt opp var krevende, og stort sett ikke innarbeidet hos det lesende publikum i Norge. Groven Michaelsen lot etterhvert en del av sine innledninger trykke under fellestittelen Velkommen til samarbeid, b.1 kom i 1985.

I boka Henrik Wergeland Såmannen, som kom ut i samband med Wergelandfeiringen i 2008, utarbeidet Kristin Lyhmann en oversikt over sceneframføringer av Wergeland, den finnes også på nettstedet www.Wergeland2008.no - oversikten dokumenterer omfanget av Suttungteaterets arbeid bare med Wergeland. I tillegg ble nesten alle Kincks skuespill oppført, blant dem de store skuespillene med handling fra renessansen og den tidlige barokken. Og det ble satt opp skuespill av andre diktere som Gunnar Heiberg, Jonas Lie, Henrik Ibsen, Amalie Skram, H. C. Andersen og Charles Dickens, samt greske tragedier. I sin magistergradsavhandling fra 1986 har Kristin Lyhmann laget en oversikt over alle oppførelser ved Suttungteatret. Også Svein Gundersen har skrevet om sitt arbeid med Kinck og Wergelands dramatikk, og om arbeidet med Ingeborg Refling Hagens politiske diktning for scenen.

Fra siste akt av «Papegøien», farse af Siful Sifadda. Suttungteatret 1980.

Suttungteateret drev nybrottsarbeid på flere plan. En del av skuespillerne tok etter hvert kunst- eller skuespillerutdanning, flere ble pedagoger, og de som tok embetseksamen valgte gjerne å gå videre med det stoffet de hadde satt seg inn i gjennom teaterarbeid, studieleirer, lesesirkler og individuelle prosjekter tilknyttet dette. Større og mindre avhandlinger på ulike nivå som er blitt produsert ved universitet og høgskoler har viktige forutsetninger i Suttungarbeidet.

Nyere historie[rediger | rediger kilde]

Etter Ingeborg Refling Hagens død i 1989 arbeidet teatret videre i mindre format, men virksomheten ble holdt oppe så lenge teatret hadde statsstøtte. Spesielt huskes framføringer av Wergelands fantasifulle eventyrfarse, Lyv ikke!, et «fugle- og blomsterstykke», Christendommens første store Seier fra Mennesket, og ikke minst at det ble skapt teater av en serie Kinck-noveller som viste seg å være velegnede også for scenen. Arenaen for forestillingene var fortsatt Tangen samfunnshus. Fortellingen om To byer (av Charles Dickens) fikk imidlertid sin uroppførelse i Oslo, i Teatersalen i Rosenkrantz gate.

Ingeborg Refling Hagens arvinger åpnet hjemmet hennes[3] som museum, og fikk bygget en erstatning for det gamle vognskjulet på eiendommen. Det nye uthuset, som dengang ble kalt «Uteksti», ble finansiert av innsamlete midler fra Suttungteatrets skuespillere på 1970- og 80-tallet, og kan best karakteriseres som et låveteater. I 1999 mottok AGM Stangeprisen.[4]

Da statsstøtten falt bort, ble kreftene konsentrert om å holde oppe det årlige Wergelandstevnet 17. juni, med noe offentlig støtte fra Stange kommune. «Uteksti» dannet rammen om opplesninger, sceneframføringer og foredrag av ymse slag. Wergelands tidlige skuespill, som det Holberg- og Cervantesinspirerte Øllegaard Frøken, var gjengangere. Man antar at Wergeland var 12-14 år gammel da han skrev disse arbeidene, og de unge skuespillerne som har framført dem, har vært omtrent på samme alder. Wergelands mer avanserte farser, så som Engelsk Salt, Irreparabile Tempus og Lyv ikke! og det store frihetsdiktet Det befriede Europa, er også satt opp i nyere tid - en særlig begivenhet var det da «Jan van Huysums Blomsterstykke» fikk sin sceniske urframføring. Noen år ble Wergelandfeiringen flyttet til Tangen samfunnshus, etter at Forening Ingeborg Refling Hagens kulturhus - Fredheim overtok eiendommen Fredheim er Wergelandfeiringen nyetablert der.

Knoppskyting[rediger | rediger kilde]

Flere av skuespillerne fra Suttungteaterets glanstid driver i dag sin egen virksomhet. Eksempelvis arbeidet Torleif Kippersund og hans sønn Anders Kippersund i en årrekke videre med Ungdomsteatret på Tangen. Torleif Kippersund har også opprettet og drevet en Novellesalong, der han gjennom flere år har framført Kinck-noveller. Et resultat av denne virksomheten er en rikt utstyrt lydbok med de elleve novellene fra Flaggemusvinger (1895). T. Kippersund har i senere år vært fast medarbeider ved Kinck-dagene i Strandebarm som oppleser, skuespiller/instruktør og foreleser. Anders Kippersund har vært leder for Turnekompaniet fra tidlig 80-tall, og driver i dag, sammen med sine kolleger i Turnékompaniet Hamar teater. Ved siden av omfattende turnévirksomhet, framfører Turnékompaniet Shakespeare som sommerteater ved Atlungstad Brenneri, og har høstkomedie og romjulsteater på sitt repertoir. http://www.turnekompaniet.no/hamarteater/[død lenke].

Dramatiker, regissør og skuespiller Svein Gundersen har bl.a. vært tilknyttet Hedmark Teater, Klomadu teater og Kulturproduksjoner. I en tiårs-periode var han leder av UNIMA-Norge, han initierte og ledet da Fri Figur - biennale for norsk figurteater, og var en årrekke engasjert i UNIMAs internasjonale arbeid. Som professor på Høgskolen i Oslo og Akershus, nå OsloMet, initierte og ledet han studiet i figurteater som universitetet tilbyr. Gudmund Groven har vært tilsatt ved Skien teater som skuespiller, og som regissør i Østfold Teater, Kristin Lyhmann har virket som skuespiller, teaterhistoriker og dramatiker, mens Frøydis Alvær, Karin Sveen, Heidi Bonde, Kirsti Birkeland har fortsatt sin forfattervirksomhet. Andre er blitt profesjonelle musikere eller billedkunstnere. Skuespillerne Svein Hellesøy og Hilde Kveim startet i sin tid opp Teater 82 og drev denne gruppa i noen år. Manusforfatter og skuespiller Karen Høie ble med i Teaterverkstedet i Oslo, senere i Klomadu teater og Kulturproduksjoner, og har hatt oppdrag ved flere regionteatre, mens billedkunstner Valborg Maria Sirnes har vært aktiv som forteller og kunstformidler.

Som det har vært sagt, er fruktene av Ingeborg Refling Hagens kulturarbeid uoverskuelige. Mange av skuespillerne har drevet aktivt litteratur- og teaterarbeid med barn og unge ved siden av egen virksomhet, så som Ive Skalmerud Larsson, Anne Jorunn Kydland Lysdahl, Frøydis Alvær, Johanne Louise Groven Michaelsen, Brita og Oddvar Halrynjo, Beate Kraggerud, Siri Lappegaard. Også virksomheten til Wergelandakademiet og Ingeborg Refling Hagens kulturhus - Fredheim blir drevet av tidligere elever av Ingeborg Refling Hagen. Foreningen Ingeborg Refling Hagens kulturhus - Fredheim kjøpte eiendommen Fredheim i 2015, og arbeider for å restaurere og bevare forfatterens unike kunstnerhjem, og gjøre det til et levende kultursenter igjen. På Fredheim arrangerer foreningen forfatterbesøk, foredrag, lesekvelder, opplesing, dramalesing, konserter, teaterforestillinger, kunstutstillinger; foreningen står også som arrangører av den årlige Wergelandsfeiringen på Tangen. Kulturlåven disponerer to faste utstillinger: "Jeg foretrekker lyset - en forfatter, et århundre," om Ingeborg Refling Hagens liv og virksomhet, og "Wergeland i 200", en gave fra Nasjonalbiblioteket og biblioteket ved Universitetet i Agder, og arrangerer i tillegg temporære kunstutstillinger. På foreningens webside kan man lese om Fredheims omfattende kulturarbeid, og om bakgrunnen for dette. [5]

Suttungteatret. Publikum på Tangen samfunnshus, kvelden 17. juni 1983.

Forestillinger (ufullstendig)[rediger | rediger kilde]

1965-1970[rediger | rediger kilde]

  • 1965: Mot Karneval av Hans E. Kinck. Fem jenter delte på hovedrollen over fem akter. Stykket varte ti timer.
  • 1966: Bryllupet i Genua av Hans E. Kinck, regi: Torleif Kippersund.
  • 1967: Lisabettas Brødre av Hans E. Kinck, regi: Torleif Kippersund.
  • 1968: Driftekaren av Hans E. Kinck, regi: Torleif Kippersund. Han spilte også hovedrollen. Stykket varte i fem timer. Denne oppsetningen regnes som en teaterhistorisk bragd.

1970-årene[rediger | rediger kilde]

  • 1970: Den Constitutionelle av Henrik Wergeland, regi: Torleif Kippersund.
  • 1971: Barnemordersken av Henrik Wergeland, regi: Torleif Kippersund. Kristin Lyhmann spilte hovedrollen som Barnemordersken og Torleif Kippersund advokaten Roderiguez.
  • 1972: Fjeldstuen av Henrik Wergeland, regi: Torleif Kippersund/Svein Gundersen.
  • Paa Rindalslegret av Hans E. Kinck, regi Kjell Larsson/Oddvar Halrynjo. Kjell Larsson spilte hovedrollen Vraal.
  • 1974: Fristelsen i ørkenen og Storinkvisitoren av Wergeland/Dostojevskij, regi: Svein Gundersen.
  • 1975: Den siste gjest av Hans E. Kinck, regi Svein Gundersen. Torleiv Kippersund spilte hovedrollen som Pietro Aretino. Stykket varte sju timer, og ble filmet av NRK. Hovedstadspressen omtalte oppsettingen, og Suttungteateret ble kalt «Norges dristigste teater».
  • 1976: Wullfie & Comp av Jonas Lie, regi: Gudmund Groven. - Svein Gundersen spilte hovedrollen som grosserer Wulffie.
  • 1977: Campbellerne av Wergeland, regi: Svein Gundersen.
  • Venetianerne av Henrik Wergeland, regi: Torleif Kippersund.
  • 1978: Sancthansnatten av Henrik Ibsen, regi: Ingrid Elise Michaelsen.
  • Lykkens blomst av H. C. Andersen, regi: Frøydis Alvær
  • 1979: Irreparabile Tempus av Henrik Wergeland, regi: Svein Gundersen.
  • 1979: Medeia av Euripides, regi: Sigrid Salen. - Hilde Kveim spilte hovedrollen som Medeia.
  • 1979 Faustina Strozzi av Jonas Lie, regi: Gudmund Groven. - Beate Lind spilte hovedrollen som Faustina.
  • 1979 Mot Karneval av Hans E. Kinck, regi: Torleif Kippersund. Svein Gundersen spilte hovedrollen som Niccolo Machiavelli i Kincks renessansedrama. Stykket varte i sju timer.

1980-årene[rediger | rediger kilde]

  • 1980: Sinclairs død, regi: Sigrid Salen.
  • Papegøien av Henrik Wergeland, regi: Svein Gundersen. Hans scenografi vakte begeistring.
  • 1982: Agilulf den vise av Hans E. Kinck, regi Ingrid Elise Wergeland.
  • 1983: Jødinden av Henrik Wergeland, regi: Svein Gundersen. Oppsettingen fikk topp anmeldelser.
  • Driftekaren av Hans E. Kinck, regi: Svein Gundersen. Torleif Kippersund spilte igjen hovedrollen.
  • 1984: Vinægers fjelleventyr av Henrik Wergeland, regi: Ingrid Elise Wergeland. Karen Høie spilte hovedrollen som Vinæger.
  • 1985: Den indiske Cholera av Henrik Wergeland, regi: Svein Gundersen.
  • Om Smag og Behag man ikke disputere av Henrik Wergeland, regi: Gudmund Groven.
  • 1987: På Ekrernes gård av Hans E. Kinck, regi: Kristin Lyhmann.
  • 1988: Vi må greie oss selv av Ingeborg Refling Hagen. Regi: Aslaug Groven Michaelsen
  • 1989: Vi løfter de lenkede hendene våre av Ingeborg Refling Hagen, regi: Svein Gundersen.

1990-årene[rediger | rediger kilde]

  • 1993: Fortellingen om to byer etter Charles Dickens roman. Tilrettelegging for scenen, regi og instruksjon: Ingebjørg Tale Michaelsen

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Kristin Lyhmann: «Dikternes folketeater Et forsøk på å definere fenomenet Suttungtearet», i Av skalden fikk vi landet(1980) s. 200-207
  2. ^ Myhren, D.G. i Livet svikter ikke livet, s. 333-39
  3. ^ http://www.museumsnett.no/ingeborg/
  4. ^ http://www.suttung.com/aslaug/gratulasjon.htm
  5. ^ Se liste over Wergelandoppførelser i Henrik Wergeland : Såmannen (2008), redigert av Kydland, Anne Jorunn, Myhren, Dagne Groven og Ystad, Vigdis. Se også www.Wergekland2008.no.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Fjalestad, Olav 1971 (red): Eg kjem i hug at, Eivind Grovens muntlige beretning om sitt liv nedtegnet av Aslaug Groven Michaelsen. E.G. kommer også noe inn på teaterarbeidet i Ekebergkoloniens tid.
  • Hagen, Ingeborg Refling 1979: De unge : Kampår, Aschehoug
  • Hagen, I.R. 1980: Gnister i mørket, Aschehoug
  • Hagen, I.R. 1981: Løftet må holdes. Aschehoug
  • Gundersen, Svein (red.) 1980: Av skalden fikk vi landet : Festskrift til Ingeborg Refling Hagen
  • Michaelsen, Aslaug Groven 1985: Velkommen til samarbeid: innledninger til Suttungteatrets forestillinger b. 1
  • Myhren, Dagne Groven 1985, «Etterord» i antologien Livet svikter ikke livet og andre utvalgte dikt av Refling Hagen
  • Kristin Lyhmann: Et folks diktning er det lys stammen leter seg fram med – Suttungteatrets forutsetninger, fremvekst og egenart. Magistergradsoppgave, Institutt for teatervitenskap UiO 1986.
  • Willen, Monica: Suttungteatret, C1-uppsats i Teatervetenskap, Stockholms universitet 1988
  • Michaelsen, A.G. 1988: Atta i kunstnerhuset
  • Michaelsen, A.G. 1990: Velkommen til samarbeid» : Ingeborg Refling Hagen som teaterbygger : innledninger, b 2
  • Michaelsen, A.G. (red) 1995: Besøk på Fredheim
  • Gundersen, Svein 2008: Henrik Wergeland – en forsømt dramatiker – i Bedre tiders morgenrøde. Utopi og modernitet hos Henrik Wergeland av Jahn Thon og Andreas Lombnæs (red, 2008)
  • Lyhmann, Kristin 2008: https://web.archive.org/web/20080529065927/http://www.wergeland2008.no/Articlelist.aspx?m=110&amid=1073
  • En del bilder fra Suttungteatrets oppsetninger er lagt ut på http://www.wergeland2008.no/galleri/teateroppsettinger
  • Om virksomheten til Røa Teaterverksted, drevet av Frøydis Alvær Barth
  • Gundersen, Svein 2013. Om å leve med Kinck og Machiavelli. Kirke og Kultur 3/2013, s. 320-331
  • Gundersen, Svein 2016. «Ulikheten er vår styrke», om sitt sceniske arbeid med IRHagens politiske diktning - i Pilegrimsmotiv VI av Gunner Ljødal. Balder forlag, Eidsvoll.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]