Zinken Hopp

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Zinken Hopp
Zinken Hopp 1964.jpg
Født9. januar 1905
Ullensvang
Død3. september 1987 (82 år)
Bergen
Far Diderik Brochmann
Søsken Odd Brochmann
Yrke Skribent, oversetter, barnebokforfatter, poet
NasjonalitetNorge
Utmerkelser Skolebibliotekarforeningens litteraturpris

Zinken Hopp, egentlig Signe Marie Hopp (født Brochmann 9. januar 1905 i Ullensvang, død 3. september 1987 i Bergen), var en norsk forfatter, kulturarbeider og oversetter.

Zinken Hopp huskes i ettertid best for barneboka Trollkrittet (1948); boka er tydelig inspirert av Alice i Eventyrland og bidro til å introdusere nonsenssjangeren i norsk barnelitteratur. I tillegg skrev hun i flere sjangre: kulturhistoriske bøker, dikt og reiseskildringer, hun oversatte barnebøker, underviste i kunsthistorie og var teateranmelder for Aftenposten fra 1947 til 1971.

Liv[rediger | rediger kilde]

Zinken Hopp ble født i Ullensvang, der foreldrene bodde i farens barndomshjem. Hun var det tredje av fire barn i familien. Familien flyttet til Bergen i 1907 og til Kristiania/Oslo i 1909. Faren Diderik Brochmann (1879–1955) var utdannet styrmann og arbeidet som journalist, redaktør og forfatter innenfor sjøfart og sjømannsliv.[1] Hun var sønnedatter av Johannes Brochmann, Georg Brochmann var hennes farbror, og Odd Brochmann var hennes bror.

Hun tok examen artium ved Akers gymnasium i 1925, studerte en kort tid ved SHKS og var guvernante i Paris, London og Madrid. Etter å ha vendt hjem til Oslo arbeidet hun med skriving og med strøjobber. Hennes første bidrag til ukepressen var reisebrev fra Paris i det norske ukebladet Urd i 1926 og 1927. I 1930 debuterte hun som forfatter, med de to diktsamlingene Guvernantevers og Viser fra vidda. Samme år ga hun et bidrag i Aschehougs årlige humorantologi, Humør 1930.[2]

I 1932 giftet hun seg med Einar Hopp (1899–1956). Einar Hopp var leder av Bergen Kringkastingselskap, og ble senere distriktssjef for NRK. Han hadde to barn fra et tidligere ekteskap. Paret fikk tre egne barn, i 1932, 1935 og 1946. De bosatte seg i Christian Michelsens gate 11 i 1936, og ble boende der livet ut. I Bergen arbeidet hun som frilansjournalist, forfatter og husmor. Han var aktiv i byens kunstnermiljø, og ble formann i Bergens Kunstnersamfund i 1937.[1][3] Einar Hopp meldte seg til tjeneste i de norske styrkene våren 1940, og paret var fra hverandre i 5 år. Einar Økland skriver at «tre store hendingar prega Zinkens vaksne liv: at ho gifte seg i 1932 og blei mor til tre barn, at krigen kom i 1940 og gjorde henne til åleinemor og 'krigsgressenke' i fem år, at ektemannen brådøydde i 1956 og ho blei enkje resten av livet.»[4]

SitatHennar saklege tone og sjølvmedvitne stil kunne tilhøyrt ein aristokratisk, til tider eksentrisk gentleman, allvitande og overberande, heva over det å ha ein personleg sosial ambisjon. Fordi ho kombinerte så mange ulike, til dels aparte interesser, karakteriserte ho ofte seg sjølv som 'bizarr'Sitat
– Einar Økland[2]

Hennes første bokoversettelse ble utgitt i 1939,[5] og fra 1946 av oversatte hun bøker i stort omfang, særlig barnebøker for Eide Forlag.

Zinken Hopp kledt i antrekk fra 1914; drakthistorie var et av hennes interesseområder, og hun deltok i Kvitt eller dobbelt med dette som emne i 1961[6][7].

I 1950-årene endret livet seg på flere måter. To av barna flyttet hjemmefra. Svigerfaren døde i 1954, faren i 1955 og ektemannen i 1956. Hun skrev færre bøker enn i 1940-årene, men utfoldet seg på andre arenaer: leilighetsdikt i avisene, radiokåseri, byguider for Bergen og på 1960- og 1970-tallet undervisning i kunsthistorie på Bergen kunsthåndverkskole.[1] Som deltager i programmet Kvitt eller dobbelt i 1961 med emnet drakthistorie, ble hun «en av landets tidligste tv-kjendiser».[1]

Zinken Hopp fikk hjerneslag høsten 1985, og tilbrakte sine to siste leveår i sykesengen.[1]

Hun hadde ingen formell utdanning ut over examen artium, men blir beskrevet som «autodidakt med omfattende litterære, historiske og kulturhistoriske kunnskaper.»[1]

Forfatterskap[rediger | rediger kilde]

Lyrikken[rediger | rediger kilde]

Hopp skrev i alt fem diktsamlinger fra 1930 til 1938 og var med det den kvinnelige lyrikeren som ga ut flest diktsamlinger på 30-tallet[8], men hun har likevel hatt problemer med å etablere seg som lyriker i ettertidens bevissthet, gjennom f.eks. representasjon i antologier.[9]

I de fem bøkene «skreiv Zinken Hopp jublande klart og direkte om det ho elska. Som var alt ho kom i kontakt med, arbeid, mat, barn, kvardagsnære småting.»[10] Hun diktet om «kvardagsnære og trivielle motiv som utgangspunkt for ei vital livskjensle kombinert med eit stoisk-muntert filosofisk perspektiv.»[2] Diktene er preget av «formelt mesterskap […]. Ho har rytmesans og elskar rim. Ho har talent for verskåseriet og den lyriske anekdoten.»[9]

Motivet i de fem diktsamlingene «deler seg grovt sagt i tre grupper, og fell saman med ståstaden, eller utseiarposisjonen i dikta.»[11] «I Guvernante-vers får vi framfor alt selvbiografiske glimt fra en ung kvinnes liv ute i Europas storbyer. I den neste samlinga, Viser fra vidda, følger vi henne på fotvandringer i fjellet og i hverdagslivet hjemme. De tre siste samlingene bærer preg av at de ytre rammene om livet hennes er endret. Det er ikke vanskelig å kjenne igjen stemmen, men nå snakker hun først og fremst til oss som husmor, mor og livsklokt menneske.»[8] «Det tradisjonelle preget som mellom anna den faste rytmen og enderimet gir, blir kontrastert ved bruken av ei mengd såkalla upoetiske ord. Nettopp ordtilfanget er noko av det mest karakteristiske ved Hopps lyrikk. Ho diktar om det ho ser, og gir tinga deira rette namn.»[11]

Prosa for voksne[rediger | rediger kilde]

Hopp var knyttet til Den Nationale Scene både som teaterkritiker og som forfatter av dramatikk for barn.

Hopp skrev bare én roman for voksne: Dydens belønning, av slekten Gabenfeldts historie (1948). Det er en parodisk slektsroman[12], som «blei belønna med at ein historisk kunnig person tok parodien som dokumentarisk påliteleg.»[13]

Hun skrev kåserier, ukebladnoveller, essays, bedriftshistorie, reklamedikt, lokalhistorie, kunstnerbiografier, prologer og reisebrev. Like fra 1926 til 1980-årene skrev hun for aviser, ukeblad og tidsskrift. Hun var teaterkritiker for Aftenposten fra 1947 til 1971, og dekket hovedsakelig Den Nationale Scene og andre oppsetninger i Bergen.[12][14] Hun skrev en biografi om Hanna Winsnes i 1943 og om Ole Bull i 1945. Hennes versjon av Ole Bulls liv baserer seg på tidligere biografier, og dermed dels på myter og anekdoter som Bull selv var med på å etablere.[15] Hun er mindre preget av respekt for geniet enn tidligere biografer, men går heller ikke nærmere inn på problematiske sider ved Bulls liv og personlighet. Boka preges av god kunnskap om tiden og miljøet Bull levde i.[15] Essayet Baktanker med boktanker (1946) er «en vandring langs en velfylt bokhylle», med refleksjoner om de enkelte bøkene.[12]

Hørespillene Bellatrix (1948), Ole Bulls teater (1949) og Valse triste (1950) ble alle sendt i NRK.[14] Ole Bulls teater var et halvdokumentarisk stykke, som ble sendt i forbindelse med 100-årsjubileet for Det norske Theater. De to andre er kammerspill med personlige og psykologiske tema: i Bellatrix venter en aldrende rektor på sin ungdomsforelskelse, en tidligere elev; i Valse triste diskuterer en far og datter forholdet til den nettopp avdøde hustruen/moren.[14]

Barnebøkene[rediger | rediger kilde]

Hopps tolv barnebøker, utgitt fra 1943 til 1978, kan inndeles i tre kategorier:[16][17]

  • Fire bøker med historisk og kulturhistorisk kunnskap: Barn og blomster, Da mor var liten, Et eventyr om Norge og Hvem er hvem i kongerekken
  • Fem psykologisk-realistiske romaner for barn og ungdom, med reflekterende, utforskende og kunnskapssøkende barn i hovedrollene: Milla hos moster, Kari, Nils, Arven fra Adamson og Papegøyen
  • Tre bøker med fantastiske elementer: Trollkrittet, oppfølgeren Jon og Sofus og Boblene

I tillegg kommer fire bøker med gjenfortellinger fra klassisk litteratur: kong Arthur, Odyssevs, Njåls saga og norrøn mytologi.

SitatNår ugla, som ligner på Jons lærerinne, spår: "Når et snes egg kommer på 1 krone og 15 øre, hva kommer da en høne på?", da kan svaret være som hun påstår, nemlig at: "En høne kommer på to ben!" Eller det kan være som Jon innvender: "Ikke den rugehøna som min mor har bestilt hos fru Jacobsen. For hun kommer på fredag."Sitat
– Utdrag fra Trollkrittet gjenfortalt.[18]

Hennes første barnebøker, Barn og blomster (1943) og Da mor var liten (1945) beskrives som «fredelig hverdagsidyll».[19] I den første fortelles på rim om blomster og blomstenes kulturhistorie, mens den andre er en introduksjon til tidligere tiders leker, rollelek og formingsaktiviteter – basert på enkel nøysomhet og sparsom tilgang til materialer.[16]

Et eventyr om Norge er «kultur og historie støpt i fiksjonens form».[16] Boka kom i to bind 1943–44, og var et samarbeid mellom Zinken Hopp og broren, arkitekt og illustratør Odd Brochmann. Norsk historie framstilles gjennom 13 noveller som fanger hver sin tidsalder, fra bronsealderen til 1911.[20] Boken var en hårfin balansegang vis-à-vis sensuren i det okkuperte Norge, med sin skildring av «det forrådte Norge» i senmiddelalderen, og med den fiktive dikteren Fridjof Bryns 17. mai-tale i 1911.[1]

«Karakteristisk for Hopps øvrige barnebøker etter Trollkrittet var at alle i første omgang plasserte seg innenfor et mangfold av kjente barneboksjangre, som den egensindige forfatteren imidlertid snart sprengte dem ut av igjen.»[21] Milla hos moster (1951) har sjangretrekk fra ungpikeboka, ved at ei foreldreløs jente på 18 kommer til byen for å bo hos tante. Hopp «styrer etterhvert sin beretning over i en vilter komedie.»[21] Også den tolv år gamle Nils som er hovedperson i Kari (1960) og Nils (1961) kommer til byen for å bo hos ei tante. Kari i boktittelen er en lavinehund.

I Arven fra Adamson (1969) er handlingen lagt til Israel og Midtøsten, inspirert av Hopps egen reise dit i 1963.[1] Boka er skrevet i første person, med den 16 år gamle Anton, kalt DonQ, som forteller.[16] Det er en kombinert reiseskildring, skattejakt og underholdende kunnskapsformidling, og har trolig mest å gi som «intellektuell, ironisk ungdomsroman.»[21] Både Nils og Anton framstår som reflekterte, distanserte observatører på spranget fra barn til voksen; «alle de realistiske barnebøkene til Hopp kan leses som fortellinger om identitet og utvikling».[16]


Hennes fantastiske bøker er Trollkrittet (1948), oppfølgeren Jon og Sofus (1959) og Boblene (1973). Malvin Neset illustrerte de to første, mens Reidar Johan Berle stod for en ny, fargeillustrert utgave av Trollkrittet i 1968.

Trollkrittet begynner med at Jon finner et magisk kritt på gaten; med dette krittet tegner han både den nye kameraten Sofus og en port inn i eventyrenes verden. Handlingen i boka «er bygd over en reise gjennom et landskap, i konfrontasjon med forskjellige figurer av menneske- og dyreart.»[21] Trollkrittet framstår som en verbal lek basert på et annet logisk prinsipp: «Dette er språkets umiddelbare logikk, og den er bokstavelig. Barn kjenner denne logikken godt, den danner grunnlaget for mange vitser og gåter.»[18] Boka leses også som en omvendt fortelling hvor Sofus framstår som en negativ projeksjon av Jon: Sofus «representerer alle Jons ønskedrømmer og negative sider. Men samtidig sitter Jon så fast i de normer han er oppdratt i, at han prøver å innpode i Sofus de sentenser for veloppdragenhet som han er blitt innprentet.»[19]

Sjangermessig er Trollkrittet først og fremst inspirert av engelsk nonsenslitteratur[16][22], men passer også inn i et mønster av nonsensaktige barnedikt og barnebøker i Norden i årene etter 1945: Pippi Langstrømpe, Mummitrollet og dikt av Lennart Hellsing og Halfdan Rasmussen.[16] Boka sies å ha introdusert nonsensdiktning på norsk[21][22][18], og har gitt Hopp navn som den eneste internasjonalt kjente norske nonsensforfatter.[19]

I oppfølgeren Jon og Sofus er guttenes kontrasterende personligheter videreført: Sofus er kunstner og opptatt av utfordringer, mens Jon er jordnær. «Boka er mer fabulerende, uten Trollkrittets klare struktur, bortsett fra reisen som det narrative grep.»[21]

Hopp ble engasjert som oversetter av barnebøker da Eide Forlag ble reetablert i 1945. I 1946 utkom hennes oversettelser av Peter Pan, Alice i Eventyrland og Milly-Molly-Mandy. Senere fulgte E. B. Whites Stuart mus, Det suser i sivet, Doktor Dyregod, Huck Finn, Tom Sawyer, Gjennom speilet, fortellinger om Baron von Münchhausen, Åke Holmbergs Ture Sventon og flere andre.[5]

For barn skrev hun også skuespillene Trollet som spant (1956) – oppført flere ganger på Bergen Offentlige Bibliotek, Tesevs og Aradne (1965), Uglene i Mosen (Den Nationale Scene, 1966) og Jul i gamle dager (1967).[12] Uglene i Mosen omtales som et konglomerat og overflødighetshorn, med teaterlek, musikk og pantomime.[14]

Zinken Hopp i ettertid[rediger | rediger kilde]

Bortsett fra Trollkrittet har forfatterskapet ikke blitt gjenutgitt etter hennes død i 1987. Trollkrittet omtales imidlertid regelmessig som en klassiker, og er blant annet inkludert i samlingsverket Bokklubbens Barnebibliotek (2006). Trollkrittet er oversatt til 12[5] eller 20[18] språk.

Trollkrittet er dramatisert av Morten Jostad og oppført på Den Nationale Scene i 1987. Jostads dramatisering ble først satt opp i en tidlig versjon på DS «Skibladner» i 1979 og under Festspillene i Bergen i 1980.[14] En barneforestilling med tekster fra Hopps rim- og reglebok ble satt opp på Den Nationale Scene i 1974, med tittelen Hei, hvem er jeg?[14]

Vennen Einar Økland har skrevet om henne ved flere anledninger, og til 100-årsjubileet i 2005 utkom antologien Zinken, en bok om Zinken Hopp.

I Litteraturhuset i Bergen har en av salene fått navn etter henne.[23] Zinken Hopps gate i Solheimsviken i Bergen fikk sitt navn i 1999.[24]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Skjønnlitteratur for voksne
  • Guvernantevers, 1930
  • Viser fra Vidda, 1930
  • Kjøkkenvers, 1933
  • – merkelig nok, 1935
  • Innen fire vegger, 1938
  • Dydens belønning, 1948
Barnebøker
  • Barn og blomster, 1943, illustrert av Odd Brochmann
  • Et eventyr om Norge (med Odd Brochmann), 2 bind 1943–44
  • Da mor var liten, 1945
  • Trollkrittet, 1948
  • Boka med hull i, 1950
  • Milla hos moster, 1951
  • Hvem er hvem i kongerekken, 1957
  • Jon og Sofus, 1959
  • Kari, 1960
  • Nils, 1961
  • Arven fra Adamson, 1969
  • Boblene, 1973
  • Papegøyen, 1978
Gjendiktning og gjenfortelling
  • Kong Arthur og ridderne av det runde bord, 1951
  • Odyssevs' reise. 1952
  • Sagaen om Gunnar og Njål, Njåls saga gjenfortalt. 1983
  • Odin og Tor, norrøn mytologi for barn. 1984
Sakprosa for voksne
  • Hanna Winsnes, dikter og kokk 1943
  • Eventyret om Ole Bull, 1945
  • Baktanker med boktanker, 1946
  • Norwegian Folklore Simplified, 1959
  • Norwegian History Simplified, 1961
  • The seventeenth of May, 1962
  • Fra oldemor til tenåring, av draktens historie, 1963
  • Bergens bydeler, Bergen 1970. Først utgitt som 8 hefter 1964–69
  • Det gamle Officin, Bergen 1971

Priser[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h Carl Lauritz Lund-Iversen. «Brikker til et bilde, en biografisk skisse». I: Zinken : en bok om Zinken Hopp. 2005
  2. ^ a b c Einar Økland. Zinken Hopp i Norsk biografisk leksikon
  3. ^ Bernt Lorentzen. Kunstnersamfundet i Bergen gjennom 50 år. Bergen, 1971
  4. ^ Einar Økland. «The uncollected Zinken». I: Zinken : en bok om Zinken Hopp. 2005
  5. ^ a b c Anne Kristin Lande. «Bibliografi». I: Zinken : en bok om Zinken Hopp. 2005
  6. ^ Zinken Hopp i bloggen Bergensiana
  7. ^ Anne Stefi Teigland. Zinken Hopp (1905 - 1987); bergenbibliotek.no, 2012
  8. ^ a b Kari Hervold. «"- merkelig nok" : Zinken Hopps dikt». I: Norskrift; nr 66 (1991). (pdf)
  9. ^ a b Otto Hageberg. «Fram mot eit eg, lyrikk 1900–1940» I: Norsk kvinnelitteraturhistorie. Bind 2 : 1900-1945. Oslo: Pax. 1989. ISBN 82-53-0147-08. 
  10. ^ Einar Økland. «Så presis og bevisst og konkret». I: Basar; nr 7, 1981. Om Hopp om lyriker. Opptrykt i Nå igjen. 1982 (ebok fra bokhylla.no)
  11. ^ a b Siri Økland. «Zinken Hopps prosaiske lyrikk». I: Zinken : en bok om Zinken Hopp. 2005
  12. ^ a b c d Carl Lauritz Lund-Iversen. «Forfatter og skribent, en brukerveiledning». I: Zinken : en bok om Zinken Hopp. 2005
  13. ^ Einar Økland. «Zinken Hopp er død». I: Økland, Einar (1989). Måne over Valestrand: essays og epistlar. Oslo: Samlaget. ISBN 82-52-13438-6.  Først framført i radio 1987.
  14. ^ a b c d e f Kari Gaarder Losnedahl. «Teaterkritiker og dramatiker». I: Zinken : en bok om Zinken Hopp. 2005
  15. ^ a b Harald Herresthal. «Zinken Hopp og Ole Bull-myten». I: Zinken : en bok om Zinken Hopp. 2005
  16. ^ a b c d e f g Carl Lauritz Lund-Iversen. «Kunnskap, forstand, fantasi. Mønstre i Zinken Hopps barnebøker». I: Zinken : en bok om Zinken Hopp. 2005
  17. ^ Lund-Iversen teller fem bøker med kulturhistorie for barn, ved at han teller Et eventyr om Norge som to bøker.
  18. ^ a b c d Kjell Olaf Jensen. Fantasylitteraturens bestemor Arkivert 14 februar 2015 hos Wayback Machine.; barnebokkritikk.no, 18. januar 2006
  19. ^ a b c Sonja Hagemann. Barnelitteratur i Norge 1914-1970. Aschehoug, 1974. ISBN 82-03-06186-9 (ebok fra bokhylla.no)
  20. ^ I den reviderte utgaven fra 1978 er det tilføyd et fjortende kapittel: «Gro og Arne. År 1970»
  21. ^ a b c d e f Birkeland, Risa, Vold. Norsk barnelitteraturhistorie. 2. utg. Samlaget, 2005 ISBN 82-521-5933-8
  22. ^ a b Tordis Ørjasæter. «Barne- og ungdomslitteraturen» I: Kjølv Egeland. Norges litteraturhistorie. Bind 5: Mellomkrigstid. Cappelen, 1975/1996. ISBN 82-02-15343-3 (ebok)
  23. ^ Zinken Hopp; litthusbergen.no
  24. ^ Hartvedt, Gunnar Hagen (1918-2002) (1999). Bergen byleksikon. Oslo: Kunnskapsforl. s. 552. ISBN 82-57-31036-0. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Harald Bache-Wiig. «Foreldrene på hodet. Zinken Hopps Trollkrittet som nonsens og som psykologisk reise» I: hans Norsk barnelitteratur - lek på alvor : glimt gjennom hundre år. Cappelen, 1996. ISBN 82-456-0064-4. (ebok fra bokhylla.no) Først trykt i Norsk litterær årbok 1987.
  • Mette Hopp Christophersen. «Fjorten-to-en-og-åtti». I: Vi bodde der : tredve stemmer fra strøkene i Bergen. redgiert av Elisabeth Armand. Sigma forlag, 2002. ISBN 82-7916-017-5. Barndomsminner fra Hopps yngste datter.
  • Elina Druker. «Berättelser om ljus och mörker. Zinken Hopps Trollkrittet». I: Tidskrift för litteraturvetenskap; nr 4, 2003
  • Dag Orseth. «Avautomatisering : på reise med Zinken Hopp». I: Norsklæraren; nr 3, 1992
  • Sissel Veggeland. «Når et trollkritt og et barn møtes. Da kan vel det meste skje? : nonsenselementer i Zinken Hopps Trollkrittet». I: På terskelen : artikler om nordisk barne- og ungdomslitteratur : festskrift til Åsfrid Svensen. Redigert av Harald Bache-Wiig. Novus forlag, 2006. ISBN 978-82-7099-434-2
  • Zinken : en bok om Zinken Hopp. Redigert av Carl Lauritz Lund-Iversen. Eide forlag, 2005. ISBN 82-514-0684-6
  • Einar Økland. «Zinken Hopp-minne». I: Årboka Litteratur for barn og unge 2001. Samlaget, 2001