Husmann

Husmannsplassen Klyphaugen i Ruste i Nord-Fron omkring år 1900.

Foto: Hans H. Lie (1867–1918)

Husmannsplass på Glomdalsmuseet. Stua er fra Hof i Åsnes; bygd omkring 1850.

Foto: Jensens

Husmannsplassen Skarderudstua fra Skarderud i Ringsaker fra ca. 1750, nå på Hedmarksmuseet.

Foto: Mahlum

Husmann betegnet i Norge en person som bygslet jord eller hustomt av en jordeiende bonde mot en årlig avgift i form av kontanter, naturalytelser og/eller pliktarbeid. Stedet der husmannen bodde, var en husmannsplass (eller en/et «plass») og stod ikke oppført med eget matrikkelnummer, men ble betegnet for eksempel som «Langeløkken under Frogner», der Langeløkken var husmannsplassen og Frogner det matrikulerte bruket. Eieren av det matrikulerte bruket ble ofte kalt «husbond».

Opprinnelig betydde «husmann» bare «en mann bosatt i huset», og kunne vise til en gårdsarbeider eller eldre mann på kår. Men i 1660-årene dukket betegnelsen opp i en annen sammenheng. Da var det i Norge rundt 57 000 gårdsbruk, og i tillegg 17 000 husmenn. I skattelister ble betegnelsen også brukt om oppsittere.

Det fantes «husmenn med jord» som leide jord av gårdbruker. En «husmann uten jord» hadde bare leid seg hustomt. Husmenn bosatt langs kysten ble ofte kalt strandsittere, med eller uten jord. Ved matrikuleringen i 1665-69 ble alle norske gårder taksert, fordi skatteleggingen ble overført fra person til jord. Om en gård var delt i flere underbruk, ble den samlede skatt på gården fordelt på alle. Fogden hadde ansvaret for å ha oversikt over dette.

De fleste steder opphørte husmannsvesenet 1900-1930, etter at Odelstinget i 1928 vedtok en formell avvikling av husmannsvesenet, med en paragraf i jordloven samme året, slik at alle husmenn fikk rett til å kjøpe bruket de drev. Det var to hensikter med dette:

Å gjøre husmenn selveiende, og

å skaffe dem jord.

Husmannen eide husmannsstua

Ofte eide husmennene husene sine selv, og dersom en husmann flyttet, kunne han ta husene sine med seg. (Laftede tømmerhus uten kledning var enkle å flytte).

Husmann versus bonde

Husmannen på Finneflaksetra i Krokskogen, med en ku og tre sauer, kjøpte i 1768 plassen og ble selveier. Men utover 1800-tallet var det befolkningsoverskudd i Norge, og husmenn var en tallrik gruppe som stod under dem de leide av - enten disse var selveiende bønder eller selv leilendinger.

Livegne fantes aldri i Norge, Sverige eller på Island; men i Danmark levde store deler av den mannlige befolkningen i vornedskab og stavnsbånd; fra 1764 alle menn fra de var fire år gamle til de fylte førti. Likevel var norske husmenn ufrie i sitt økonomiske avhengighetsforhold til den de leide jord av.

Husmann med jord

En «husmann med jord» kunne ha en større eller mindre plass. En stor husmannsplass kunne være som en liten gård. Det var åkerjord og engmark på innmarka, beiterett i gårdens utmark og seter på fjellet eller i skogen. Men husmannen eide ikke plassen. Det var ingen sikkerhet for at neste generasjon kunne overta en veldrevet husmannsplass. Ofte lå husmannsplassene på mark som lett kunne legges til gården i neste omgang. Neste generasjon i husmannsfamilien kunne kanskje bli henvist til et nytt sted som måtte ryddes i utmarka - eller plassen ble nedlagt.

Husmann uten jord, med attåtnæring

En «husmann uten jord» bygslet i realiteten en ikke-matrikulert hustomt. Den årlige avgiften var ofte svært beskjeden. Mange små tettsteder ble etablert som strandsteder av strandsittere eller husmenn uten jord som var avhengig av attåtnæring som tømmerfløting, fiske, handel, håndverk eller sesongpreget arbeid. Typisk var en kombinasjon som husmannsfamilien utnyttet til felles beste. En husmann uten jord ville som regel klare å fø noen husdyr som utnyttet marginale beite- og fôrressurser som bøndene selv ikke brydde seg med. Etter hvert som fiske ble en næring som kunne drives som hovedyrke og eneyrke, øket antallet husmenn uten jord.

En strandsitter kunne være alt fra en fattig fisker til en velstående kjøpmann. Det avgjørende var at de bygslet sin tomtegrunn, og at det ikke hørte dyrkbar jord til eiendommen. I mange byer var det vanlig med bygseltomter av denne typen.

Husmannskontrakt for Frognerseteren inngått mellom godseier Benjamin Wegner og husmannen Ole Knudsen i 1837. Kontrakten er en standardkontrakt, og den årlige leien ble fastsatt til 1 speciedaler.

Husmannskontrakt

Husmannsplassen var ikke matrikulert jord. Dersom husmannsplassen var matrikulert, ble husmannen å betrakte som en leilending.

Husmannsplassen Ødegården øvre på Røa i Oslo.

Foto: Erlend Bjørtvedt

I Norge kunne leieforholdet bli regulert av en husmannskontrakt, men ikke alle husmenn hadde kontrakt og var dermed uten rettigheter ved tvisteforhold. Husmannskontrakten omhandlet betaling av leie og arbeidsplikt overfor bonden. Også andre forhold var med i kontrakten, som beiterettigheter, setring, pålegg om gjerdehold og tilgang til ved til brensel.

En husmannskontrakt fra Hans Børlis hjemtrakter inneholdt dette avsnittet: «Oppsidderen må være villig og lydig mod Landeieren og Foresatte; altid ordentlig og ædruelig; ikke holde Krohold eller Drikkelag; melde hvad han erfarer og hører af urigtig Behandling mod Eieren.»

Husmannsvesenets opprinnelse

Begrepet husmann skiftet innhold i løpet av 1600-tallet, og det er forsåvidt to forskjellige ting man beskriver. Den ene, litt mytiske forklaringen, har sin bakgrunn i middelalderens husmaðr, og dennes røtter som trell i vikingtiden. Den andre forklaringen tar utgangspunkt i befolkningsvekst, begrensede naturressurser og slutt på gårdsdeling fra midten av 1600-tallet og utover.

Middelalderen

På slutten av 1200-tallet, under Håkon VI Magnussons regjeringstid, var «husmann» synonymt med «løsarbeider», som kunne unngå kravet om fast tjeneste dersom han ikke eide egen eiendom. Denne typen husmann påtok seg tilfeldig arbeid, så som arbeid i onnene for bønder, drev litt handel, osv. Dermed unngikk han «tyendetvang». Denne opprinnelsesteorien kan man finne hos Simen Skappel, i referanseverket Om Husmandsvæsenet i Norge, dets oprindelse og utvikling. Kong Håkon utga en rettarbot som krevde at alle som satt på mindre verdier enn 12 mark, pliktet å ta tjeneste hos riddere, prester eller bønder til tidens gjeldende betingelser.

Eneveldet

Skappel viser til befolkningsveksten på 16-, 17- og 1800-tallet som forklaring på husmannsvesenets opprinnelse. I 1670 ble det ved kongelig befaling forbudt å skille ut nye bruk, for eksempel ved deling i arveoppgjør. De eneste nye brukene som ble tillatt, var nyrydninger i allmenningen. Bakgrunnen for forbudet var kongens frykt for å gå glipp av skatteinntekter. Bestemmelser i kong Christian IVs lov (IV, 7) (1604) og kong Christian Vs lov (5-2-63) (1687) om åsetesrett bidro også til å vanskeliggjøre deling av gårdsbruk.

Bagge viser i tillegg til befolkningsøkningen til bøndenes økte behov for arbeidskraft som årsak til utbyggingen av husmannsplasser. Storparten av utbyggingen av husmannsplasser fant sted på Østlandet, først og fremst i Smålenene, Hedemarken, Kristians amt (Oppland), Akershus og Buskerud - områdene med størst behov for arbeidskraft innenfor jord- og skogbruk. Ifølge Bagge var det på 1660-tallet et par tusen «husmenn med jord». Etter matrikkelutkastet av 1723 var dette antallet økt til 11 824 på landsbasis, og 6 914 i de fem østlandsamtene. Det innebar en husmann for annenhver oppsitter.

Kåre Lunden viser også til tall i Norges Landbrukshistorie II der Østlandet medregnet Telemark talte 23 008 bønder og 8 475 husmenn i 1723. I 1801 var dette endret til 27 636 bønder og 24 652 husmenn med jord. Tar man med de 3 463 husmennene uten jord i 1801, var det flere husmenn enn bønder. Med andre ord var forholdstallet gått fra tre bønder pr husmann til én i løpet av 80 år.

Forordningene av 1750, 1752 og 1754

Frederik Otto von Rappe ble utnevnt til stiftsamtmann i Akershus stift i 1740. Da Frederik 5. besøkte Christiania sommeren 1749, var Rappe vertskap og tok opp at husmannsvesenet skapte fattigdom som igjen hindret befolkningsvekst - og dermed tilgang på soldater. Flere selveiende bruk ville gi flere muligheten til å stifte familie. Andre norske embetsmenn påpekte ulempen når flere oppdelte gårdsbruk reduserte den enkelte bondes skatteevne. Men i oktober 1750 fikk Rappe igjennom den første norske husmannsforordningen som fastslo husmennenes rett til feste livet ut, og skriftlig kontrakt om vilkårene, som skulle tilsvare leilendingenes. Rappes husmannsforordning av 1750 påpekte at muntlig avtale mellom bonde og husmann gjorde det umulig å anke et tvistemål inn for en domstol, noe som gikk ut over husmennene. Christian 7. som kom på tronen etter sin far Frederik 5., ville ha slutt på «sådant misbruk, samt våre kjære og fattige undersåtters fortrengelse å avskaffe». Fra nå av skulle husmannsplasser bortfestes ved skriftlig kontrakt, lyde på husmannens levetid og også gjelde for hans kone så lenge hun satt enke. Unnlot en bonde å gi husmannen skriftlig kontrakt, skulle han bøte en riksdaler til de fattige i prestegjeldet.

Men alt høsten 1750 ble Rappe omplassert til København. Hans etterfølger som stiftsamtmann i Akershus ble visestattholder i Norge, Jacob Benzon, som i en ny husmannsforordning av 1752 fratok husmennene deres nyvundne rettigheter. Forordningen av 21. april 1752 gjorde spørsmålet om husmannens status avhengig av hvilken jord han drev. I Norge skilte man mellom matrikulert og umatrikulert jord. Hvis en bonde overlot et jordstykke til en husmann, kunne ikke husmannen skattlegges, for bonden betalte jo allerede skatt for hele bruket. Skulle en slik teig skattlegges, måtte det først føres til fradrag fra stamgården. Dette var alt regulert ved loven om åsetesrett og minstestørrelse på brukene. Forordningen av 1752 knesetter prinsippet at det ikke kan utskrives matrikkelskatt på husmannsplasser i gårdenes inn- eller utmark. Forordningen av 1750 sikret livstidsfeste for alle husmenn, i forordningen av 1752 endret til bare å gjelde husmenn som selv ryddet seg plass i gårdens utmark. For innmarksplasser ble kravet om skriftlig kontrakt og livstidsfeste opphevet, siden innmark lot seg oppdyrke uten noen nybrottsinnsats fra husmannens side. Ettersom disse plassene gjerne var små, og husene reist av bonden selv, var innmarksplasser nærmest en ordning som sikret bondens tilgang på stabil arbeidskraft. Dermed var husmenn på innmarksplasser redusert til «tieneste folk der, efter lovlig udsigelse, bortfløtter, med mindre anderledes derom skriftlig bliver forenet». Videre stod det bonden fritt å diktere vilkårene for innmarkshusmannen, akkurat som det passet ham. Husmannsforordningen av 1752 plasserte husmennene aller nederst på bygdesamfunnets sosiale rangstige.

9. august 1754 ble forholdene ytterligere innstrammet. Ingen bonde fikk heretter beholde flere barn over 18 år hjemme enn det som trengtes til gårdsdriften. I husmannsfamilier var aldersgrensen 16 år, selv om foreldrene hadde rett til å beholde 1 sønn og 1 datter over denne alder hjemme. Øvrige barn skulle feste seg i årlig tjeneste, og bondelensmann og foged føre tilsyn med at dette ble etterlevd. Straffen for brudd på bestemmelsen var gapestokk og tukthus.

Husmannsområder

Det var mange husmenn på Østlandet, særlig i Hedmark, men få i Vestfold. Det var også mange langs kysten av Aust-Agder (Nedenes), men ingen vest for Lindesnes. I Sogn var det mange husmenn, men få i Nordfjord og på Sunnmøre. Ordningen var uvanlig i Nord-Norge.

Tradisjonelt var det særlig husmenn i storgårdsområder som Trøndelag, Hedmark, Gudbrandsdalen og Buskerud så langt som til Sigdal og Flå, Telemark nedenfor Seljord og Grenland.

Gårdsdeling var et alternativ til husmannsvesen. Særlig på Vestlandet og i mange østlandske fjellbygder valgte man oftere å dele gårdene. Som gårdene ble mindre, ble klasseforskjellene i samfunnet relativt mindre.

I strøk av landet der bøndene var leilendinger, var husmannsvesenet av begrenset omfang. Leilendinger var ikke nødvendigvis interessert i å forbedre gårdene sine, for da kunne jordeieren finne grunn til å heve jordleien. Slik var forholdene lenge bl.a. på Sunnmøre og i deler av Nord-Norge.

Husmannsvesenets opphør

Seterbråten husmannsplass på Lambertseter i Oslo fra 1700-tallet.

Foto: Rart

De fleste steder opphørte husmannsvesenet i perioden 1900-1930. Fra 1928 fikk husmennene lovfestet rett til å innløse sine husmannsplasser og få dem matrikulert. Dette førte en del steder til strid som endte i retten. Ved en endring av jordloven i 1955 ble lovbestemmelsen tatt ut med en ti års overgangsordning, men gjeninnført i 1975.

I Nordmarka utenfor Oslo ble det ført rettstvister om de siste husmannsplassen helt til 2010, da taksten for Hakloa Vestre ved overskjønn ble senket fra 7,5 millioner kroner til 3,5 millioner. Striden hadde pågått i over ti år, der Carl Otto Løvenskiold som eier av 430 000 dekar av Nordmarka, motsatte seg at Jo Arne Ødegård fikk overta barndomshjemmet sitt etter husmannsparagrafen i landbruksloven. I 2005 ble Ødegård tilkjent plassen etter ekspropriasjon i statsråd, godkjent av Høyesterett i 2009; men spørsmålet var hvor mye Løvenskiold kunne kreve i vederlag for avståelsen.

En husmann som ser blitt selveier, er ikke lenger «husmann», men «bonde» eller «gårdbruker». I ei lita bygd kunne historien huskes i generasjoner. At en gård opprinnelig hadde vært husmannsplass, ble ikke glemt.

Husmannsplass og nyrydningsbruk

En husmannsplass må ikke forveksles med et rydningsbruk. Et rydningsbruk var (som regel) sjøleie. En driver av et rydningsbruk kan betegnes som «bonde», «gårdbruker» eller «småbruker», men ikke «husmann».

Torpare på svensk

Det svenske ordet torp betyr det samme som «husmannsplass», og en torpare tilsvarer en «husmann». Da rekkehus ble introdusert som boform i Sverige på 1940-tallet, vakte det motstand hos eldre sosialdemokrater, fordi selve utformingen minnet om storgodsenes forhatte rader av kummerlige krypinn for statarne. Statarnes koner ble til og med pålagt melkeplikt, av Ivar Lo-Johansson kalt «den hvite pisken».

Den danske husmann

Begrepet husmand brukes i Danmark om en mann som bor på og driver en mindre jordeiendom. Tidligere tilhørte danske bønder oftest et landsbyfellesskap, underordnet en herregård som årlig innkrevde avgift, i tillegg til at husmannen var forpliktet til hovtjeneste på hovedgården, og husmannskonen til å arbeide i hovedgårdens hage. Verken festebonden eller festehusmannen hadde lov til å leie ut, før godseieren hadde gitt sin tillatelse.

England og Irland

I England og Irland brukes begrepene cottager eller crofter. En tenant farmer er derimot en leilending, altså en bonde som ikke eier jorda selv.

Litteratur

• Anne Plassen fra PaxLeksikon
• Edvard Bull d.y.: Arbeiderbevegelsens historie. (Bind 1, 1850-1900). Tiden Norske Forlag.
• Husmannsfolk : husmannsminne frå Gudbrandsdalen ; utgitt til Husmannsdagene 1979. redigert av Arnfinn Engen. Tiden, 1979
• Einar Hovdhaugen. Husmannstida. Samlaget, 1975
• Husmannsminner. Utgitt av Norsk Folkemuseum, redigert av Ingrid Semmingsen. Tiden, 1960 (Arbeidsfolk forteller, bd 3)
• Skappel, Simen (1922). Om husmandsvæsenet i Norge, dets oprindelse og utvikling. 

Eksterne lenker

• (en) Tenant farmers – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (no) lokalhistorie.no Hva var en husmann?
• (no) Digitalskolen; Husmannsvesenet i Norge 1801-1900 Arkivert 25. februar 2006 hos Wayback Machine.
• (no) Eilert Sundt: Harham – Et Exempel fra Fiskeri-Distrikterne. 1859.
• (no) Husmannsvesenet, artikkel hos Norgeshistorie.no