Hoveri
Hoveri var betegnelsen på en leilendings pliktarbeid på herregården.
Det var en ytelse i form av arbeidsinnsats, som en festebonde (leilendingen) skulle utføre på eller for det gods hans gård tilhørte. Opprinnelig var det fastlagt hvor mye en bonde måtte yte, men opp gjennom det 17. og 18. århundre ble ytelsene mer vilkårlige. Ordet er kjent fra det danske språket, men brukes i sosiologien for å betegne formelle og uformelle herredømmerelasjoner i jordbrukssamfunnet og det tidligindustrielle samfunnet.
Omfanget av hoveriet hadde aldri vært fastlagt, men godseierne var flittige brukere av disse gratis arbeidsforpliktelsene de kunne pålegge festebøndene å utføre. Ettersom bøndene ikke fikk tid til å passe sin egen jord godt nok, resulterte det i matvaremangel vinterstid. Ifølge C.F Allen,[1] var bonden kuet og manglet mot og lyst til nye foretagender. Antallet av selveiende gårder falt drastisk på midten av 1700-tallet. Det var for besværlig å rive seg løs og prisen var alt for høy; bare for å få lov til å forlate en festegård skulle man betale en avgift som svarte til en bondes årslønn. Denne ordningen var en del av stavnsbåndet som jo nettopp skulle forhindre utvandring fra festegårdene.
Bonden hadde bare to valg: Enten å overta en fattig festegård på sin godseiers befaling, eller å la seg innkalle som soldat i militæret. Det var stavnsbåndet som sikret godseierne denne autoriteten overfor gårdmennene. Etter stavnsbåndets innføring i 1733 under Christian VI kunne den mannlige delen av bondebefolkningen ikke lenger flytte fra fødegodset uten godseierens tillatelse.
Aldersgrensene var opprinnelig 14–36 år, men ble i 1742 utvidet til 9–40 år og i 1760 til 4–40 år. Offisielt het det seg at stavnsbåndet ble innført for å gjeninnføre landmilitsen som ellers var avskaffet tre år tidligere.[2] Avskaffelsen av militsen innebar at bøndene nå slapp den forhatte militærtjenesten og fikk frihet til å reise hvor de ville og slippe umenneskelig hoveriarbeid under tyranniske godseiere.
Undertrykkelsen av bøndene og krisen i landbruket medførte nå en flukt fra landsbygda som gjorde at godsene i høy grad mistet arbeidskraft. Godseierne krevde derfor landmilitsen innført igjen for å forhindre bøndenes flukt fra det kriserammede landbruket og dermed sikre sig billig arbeidskraft. Landmilitsen ble gjeninnført med det samme og hang som en trussel over bøndenes hoder dersom de nektet gårdovertakelse. Denne enorme frihetsberøvelsen gjorde det vanskelig å få livet til å henge sammen som bonde.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ C. F. Allen: Håndbog i Fædrelandets historie
- ^ aaa.dk Arkivert 24. desember 2005 hos Wayback Machine. og DanskeKonger.dk Arkivert 3. mai 2016 hos Wayback Machine.