Strandsitter

Legg til lenke
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Sogndalsfjøra utviklet seg fra å være et lite strandsted.
Foto: Nils Olsen Reppen

Strandsittere var personer og husholdinger som bosatte seg på leid jord ved sjøen. De livnærte seg ofte av forskjellig arbeid knyttet til sjøen, men også med arbeid på nærliggende gårder.

Steder med mange strandsittere ble strandsteder om de utviklet seg til små handelsplasser, en utvikling som spesielt skjedde om stedet også ble tollsted.

Historie[rediger | rediger kilde]

Strandsittere var familier som bosatte seg på leid jord ved sjøen og livnærte seg av forskjellig arbeid knyttet til sjøen. Arbeidet kunne være tømmerfløting, losing, sjøfart, saltkoking og salg av fisk, samt at de også fisket til eget forbruk. Han eide hus på leid tomt, men hadde ikke jord.[1][2]

Slike småsteder utviklet seg noen ganger til å bli små strandsteder, ofte med bare noen titals beboere. Noen strandsteder som også var tollsteder, utviklet seg til større steder med handelsmenn og strandsittere.[3]

I «skattebrevet» av 2. juni 1647 ble skatten for husmenn, strandsittere og drenger fastsatt til en riksdaler, mens håndverkere, «udrorskarler» og «ledige karler» skulle betale to riksdaler, fiskere i Nordlandene skulle betale seks riksdaler, og styrmenn fem riksdaler.[4]

Oppblomstring av strandsteder[rediger | rediger kilde]

Strandsitteren var verken gårdbruker eller byborger, og begrepet hadde opprinnelig trolig en nedlatende betegnelse.[5] Strandsitteren kunne ha betale en årlig festeavgift for sin tomt, eller han kunne ha en muntlig avtale om tillatelse til å benytte tomta. Arbeidshusmenn (som ryddet sin egen plass i utmarka og hadde arbeidsplikt for jordeieren) typisk for Østlandet og Trøndelag, mens bygselshusmenn (uten jord) var typisk for Vestlandet der de ble kalt strandsittere.[6][7]

Vikøyri hadde tidligere mange strandsitter (foto fra rundt 1940).
Foto: Nasjonalbiblioteket

Begrepet er kjent fra 1500-tallet.[5] Strandsitter-vesenet var særlig vanlig i fjordene på Vestlandet, ikke minst rundt Sognefjorden. For eksempel var Sogndalsfjøra opprinnelig en allmenning der gårdene hadde lager- og utskipingsplass for varer. Strandsitterne i Sogndalsfjøra omtales som jordløse husmenn som tidvis arbeidet på gårdene i Sogndal, i Lærdal, Vik og Solvorn var det lignende forhold. I Sogndalsfjøra var det midt på 1700-tallet opp mot 200 strandsittere og presten Heiberg skrev at barna ble oppdradd i «skadelig lediggang og ørkesløs armod».[8] I biskop Neumanns tid skal det ha vært 240 strandsittere på Vikøyri som besto av en vrimmel små og elendige hytter der beboerne stort sett levde av sjøen.[9] Strandsitterne i Vik slo seg ned på allmenningen for naust tilhørende gårdene lenger oppe i bygda og det utviklet seg til en liten by av husmenn og utgjorde en vesentlig arbeidskrafreserve for bøndene i dalen. I 1846 var det på Vikøyri omkring 200 bygninger reist etter brannen i 1838, for en stor del bolighus bebodd av strandsittere.[10] I skattematrikkelen for 1647 er det listet elleve «strandszider oc husmsmend» i Borgen (Borgund) skiprede, noen er oppført med håndverksyrker som skredder, skomaker eller vever.[4]

På 1600-tallet ble begrepet også brukt om beboere som drev borgerlig næringsvirksomhet, handel og håndverk, i urbane miljøer, for eksempel i ladestedene. I 1668 var for eksempel 22 personer oppført som strandsittere i Langesund i skattemanntallet for Bamble. I 1661 ble det nevnt en del strandsittere i Risør, Arendal og andre havner, og de var gjennomgående «noe mindre velstående enn borgerne».[11] Strandsitterne var ofte småkårsfolk. Skattemanntallene gir godt grunnlag for å anslå antall byborgere, mens utviklingen i antall strandsittere fra 1600-tallet er mer usikkert.[5] En kilde som bruker begrepet er Strandsittermanntallet fra Bragernes og Strømsøe fra om lag 1665. Dette dokumentet gir en oversikt over beboere som driver borgerlig næring, uten å ha skaffet seg borgerbrev.

I boken om Skjervøy står det at en strandsitter hadde særlig plikt til å varsle om fiendtlige skip, og strandsitteren var derfor unntatt skatt. Med tiden utnyttet flere skattefriheten ved å bosette seg i strandkanten og kalle seg strandsittere. Myndighetene strammet inn og strandsitterne ble ført opp i skattemanntallet sammen med skippere og styrmenn. I Skjervøy omtales flere strandsittere tidlig på 1600-tallet, og det ble skilt mellom husmenn og strandsittere.[12]

På Sørlandet bygde strandsitteren ofte huset helt i vannkanten med husets gavl vendt mot sjøen. Ofte er slike strandsitterhus de eldste på tettstedene langs sørlandskysten.[13]

Endret betydning av begrepet[rediger | rediger kilde]

På 1800- og 1900-tallet brukes begrepet strandsitter omtrent synonymt med Husmann uten jord. En vanlig titulering i kystbygdene er strandsitter og fisker.[trenger referanse] I ladestedene fantes det strandsittere både arbeiderklasse og i lavere mellomklasse. På 1600-1700-tallet var skillet at strandsitteren eide hus, mens husmannen leide både hus og jord, selv om bruken ikke var helt konsekvent. I Porsgrunn på 1700-tall forekom det at strandsitteren betalte tomteleien i arbeid for jordeieren, mens på 1800-tallet var det vanlig med betaling i kontanter. I Porsgrunn, Brevik og Langesund var det ikke noe klart skille i økonomisk funksjon mellom byborgere og strandsittere (de bodde om hverandre og drev omtrent med det samme), selv om det var et juridisk skille.[5] Strandsittere og borgere ble skattlagt ulikt. I Porsgrunn ble det på 1600-tallet skilt mellom borgere, funksjonærer, husmenn og strandsittere, men bare borgere og funksjonærer var oppført i manntallet for strandstedet Porsgrunn. Strandsitterne i Langesund var på den tiden fritatt for skatt på grunn av fattigdom og skyssplikt. Strandsitterne på Herre var fritatt for skatt fordi de arbeidet med å trekke tømmer til kongens sagbruk.[14]

I Feda kjøpte mange strandsittere grunn av jordeieren slik at rundt 1800 besto Feda av en stor del selveiere. Fra 1590 var det godt fiske i Bjugnfjorden og Stjørnfjorden, og det store antallet tilflyttere slo seg ned som strandsittere som betalte avgift (grunnleie) til Austrått.[15]

Det økende antallet strandsittere i Askvoll på slutten av 1500-tallet settes også i sammenheng med godt fiske på den tiden.[16]

Askøys historie forteller om strandsittere blant annet i Strusshamn, Follese og Hetlevik, og leieavtalene kunne være på livstid, åremål eller på kort oppsigelsestid. I 1801 var det 72 husmannsfamilier på Askøy (nær halvparten av alle familiene), av disse var 27 uten jord og av disse igjen ble 16 kalt strandsittere. Strandsitterne på Askøy var oftest fiskere.[17] Med økende handel og fiske på 1600-tallet slo mange strandsittere seg ned på Fosna som senere ble til Kristiansund by.[18]

I Sandar kirke fra 1792 ble husmenn, dagarbeidere, matroser, strandsittere og andre nederst på den sosiale rangstigen henvist til øvre galleri.[19] Manntallet fra 1801 har «strandsitter uten jord» som en vanlig betegnelse.[20]

Strandsitterne drev ofte handel, skipsfart, fiske eller annet knyttet til sjøen.[12][21] I Sunndalsboka nevnes mange strandsittere på Sunndalsøra på fra omkring 1600 da det oppsto en liten tettbebyggelse på strandstedet. Betingelsene for at de kunne slå seg ned der er uklare. De livnærte seg trolig av fiske i fjorden og «strandsitter» brukes i boka til dels synonymt med «husmann».[22] Strandsitter brukes dels i betydningen «husmann uten jord».[23][24]

Egersund vokste frem som strandsted rundt 1700 da strandsittere slo seg ned ved Vågen og satte opp sjøboder med våningshusene innenfor. For Egersund viser dokumentene at strandsitterne hadde husdyr og litt jord noe som etter hvert ført til konflikt med bøndene som skal ha fått sine kornåkrer ødelagt av strandsitternes husdyr. Strandsitterne bygslet i utgangspunktet jord og tomter av gården Årstad der brukerne eide strandflaten sammen. Strandsitterne i Egersund drev et allsidig virke fra sine sjøboder.[25]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Nielssen m.fl.: Fangstmenn side 526.
  2. ^ (no) «Strandsitter» i Store norske leksikon
  3. ^ Nielssen m.fl.: Fangstmenn side 511–514.
  4. ^ a b Skattematrikkelen 1647. Oslo: Norsk lokalhistorisk institutt. 1995. ISBN 8290176821. 
  5. ^ a b c d Svalastoga, Kaare (1943). Byer i emning: Porsgrunn, Brevik og Langesund 1660-1740. Oslo: I kommisjon hos Grøndahl & søn. 
  6. ^ Holt, Lars Jakob (1980). Fra istid til nåtid. [Oslo]: Aschehoug. ISBN 8203092896. 
  7. ^ Emblem, Terje (1993). Norgeshistorie før 1850. Oslo: Cappelen. ISBN 8202141745. 
  8. ^ Sogndalsfjøra i historisk perspektiv. Sogndal: Sogn og Fjordane Distriktshøgskule. 1989. ISBN 8272820579. 
  9. ^ Nilsen, Halkild (1949). Kirkelige og religiøse forhold i Bergens stift: i biskopene Pavels' og Neumanns tid. Oslo: Gyldendal. 
  10. ^ Brekke (2006), s. 146-147
  11. ^ Schilbred, C.S. (1976). Slekt og miljø: nøkkel til slektsforskning : veiledning for begynnere :... en orientering om slektsforskning gjennom tidene, om bruk av segl i forskningen, samt opplysninger om forholdene innen samfunnsklasser i Norge i gammel tid. Oslo: Schibsted. s. 76. ISBN 8251605555. 
  12. ^ a b Fugelsøy, Maurits (1974). Skjervøy: et prestegjeld og et herred i Nord-Troms. Skjervøy kommune. 
  13. ^ Hamran, Ulf (1985). I sørlandshuset: hus, interiør og inventar 1650-1910. Oslo: Huitfeldt. ISBN 8270032360. 
  14. ^ Tønnessen, Johan Nicolay (1956). Porsgrunns historie. Porsgrunn: Porsgrunn kommune : I kommisjon hos H. Joh. Dyring. 
  15. ^ Tschudi-Madsen, Stephan (1991). Vakrest i landet: tyve godt bevarte steder i Norge. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202128471. 
  16. ^ Seinmiddelalder i norske bygder: utvalgte emner fra Det nordiske ødegårdsprosjekts norske punktundersøkelser. Oslo: Universitetsforlaget. 1981. ISBN 8200054632. 
  17. ^ Fossen, Anders Bjarne (1999). Askøys historie. Kleppestø: Askøy kommune. ISBN 8299410509. 
  18. ^ Johnsen, Arne Odd (1942–1951). Kristiansunds historie. Kristiansund: I kommisjon hos Barmans bokhandel. 
  19. ^ Olstad, Finn (1995). Sandefjords historie. [Sandefjord]: Sandefjord kommune. ISBN 8299059585. 
  20. ^ Manntal for Jæren og Dalane 1801. Stavanger: Rogalad ættesogelag. 1951. 
  21. ^ Holst, Ola (1996). Strandsittere i Asker i det 19de århundre. [Vettre]: [O. Holst]. 
  22. ^ Seljedal, Ivar (1967). Sunndalsboka. [Sunndalsøra]: Sogelaget. 
  23. ^ Hansen, Hans K. (1986). Åfjord og Jøssund gårdshistorie. [Åfjord]: Laget. 
  24. ^ Fossen, Kjell (1984). Laksevåg: strandstedet, jordbruks- og fiskerlandet ved søndre led. Bergen: Bergen kommune. s. 139. ISBN 8271280783. 
  25. ^ Grude, Egil Harald (1996). Strandsted og ladested: Egersund fram til 1880. Egersund: Eigersund kommune. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Leif Thingsrud: Strandsittermanntallet. Tobias 3/1992
  • Nielssen, Alf Ragnar, Berck, Hein B. Hutchinson, Alan, Kolle, Nils og Larsen, Marion Fjelde (2014). Kolle, Nils, red. Norges fiskeri- og kysthistorie. 1 Fangstmenn, fiskerbønder og værfolk – Fram til 1720. Bergen: Fagbokforlaget. ISBN 978-82-321-0424-6. 
  • Brekke, Nils Georg (2006). «Regionale kulturtradisjonar». I Helle, Knut. Vestlandets historie. 2. Bergen: Vigmostad & Bjørke. 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Strandsitter&oldid=24279820»