Hopp til innhold

Henrik II av England

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Henrik II
Konge av England
Født5. mars 1133
Le Mans
Død6. juli 1189
Chinon
BeskjeftigelseMonark Rediger på Wikidata
Embete
EktefelleEleonore av Aquitaine
Partner(e)
6 oppføringer
Ykenai
Rosamund Clifford
Ida de Tosny
Alys, grevinne av Vexin
Alice de Porhoët
Nesta (?)
FarGeoffrey V, greve av Anjou[1]
MorMaud av England[1]
SøskenWilliam FitzEmpress[1]
Hamelin av Warenne, av Surrey
Geoffrey VI, greve av Anjou
Barnmed Eleonore:

med andre mødre:

NasjonalitetKongeriket England[2][3][4]
GravlagtFontevraud-klosteret
Regjeringstid25. oktober 1154 – 6. juli 1189
Våpenskjold
Henrik II av Englands våpenskjold

Henrik II av England (født 5. mars 1133, død 6. juli 1189) styrte som konge av England (1154–1189), greve av Anjou, hertug av Normandie, hertug av Aquitaine, hertug av Gascogne, greve av Nantes, lord av Irland og kontrollerte til ulike tider deler av Wales, Skottland og vestlige Frankrike. Henrik var den første av Huset Plantagenet til å styre England, og var oldebarn av den normanniske Vilhelm Erobreren. Henrik var den første som benyttet tittelen «konge av England» – i motsetning til «konge av de engelske».[5] Han ble i sin samtid også kalt for Henrik Curtmantle, «kortkåpe», fordi han benyttet en kåpe som var kortere enn hans forgjengere.[6]

Henrik II var den første av Angevin-kongene i England, og en av de mest effektive av Englands monarker. Han overtok tronen i kjølvannet av kaoset som Stefans regime hadde ført til. Henrik overlevde kriger, opprør, strid til han kunne herske et av de mektigste europeiske kongedømmer i middelalderen. Han reformerte det normanniske styret og skapte en regjering og en administrasjon som var dyktig og selvgående, også i de tider da kongen var utenlands. Adelen hadde under Stefan manipulert føydal lov for å underminere kongelig autoritet, og Henrik II satte i gang mange reformer som svekket de tradisjonelle føydale båndene og styrket kongens posisjon. Festninger som var blitt reist under borgerkrigen ble revet. Økt beskatning erstattet stor grad militærtjeneste som vasallenes viktigste plikt, noe som gjorde kongen mindre avhengig av adelen, og som uansett var mindre interessert i å utkjempe en krig utenfor England.

Henrik utvidet sitt område på De britiske øyer på to måter. Først tok han Cumbria og Northumbria fra Malcolm IV av Skottland, og fastsatte grensen i nord. Felttogene hans i Wales var mindre vellykkete og innebar ikke erobring, men han invaderte Irland og sikret engelsk tilstedeværelse og overherredømme på øya. De besittelser som han hersket over på kontinentet, og som han satte sine sønner til å herske over som sine vasaller innbefattet de følgende land: Bretagne, Maine, Poitou, Touraine, Gascogne, Anjou, Aquitaine, og Normandie. Henrik II var teknisk sett en føydal vasall av den franske kongen, men i virkeligheten eide han større områder, hadde større inntekter og var langt mektigere enn sin franske overherre.

Henrik IIs plan om å dele sine omfattende besittelser og titler skapte sjalusi og vekket forræderi fra hans sønner. På oppmuntring fra blant annet deres mor, Eleonore av Aquitaine, gjorde de opprør mot sin far flere ganger, ofte med den franske kongen som alliert. At to av dem døde, i 1183 og 1186, endret ikke opprørslysten og viljen til å gå imot faren. Da Henrik II begynte å eldes ble han angrepet av sin dyktigste sønn, Rikard, som i fellesskap med Filip II August av Frankrike beseiret ham i 1189. Henrik II ble tvunget til en ydmykende fredsavtale og døde selv to dager etter.

Tidlig liv

[rediger | rediger kilde]

Henrik II ble født i Le Mans, Frankrike, den 5. mars 1133, den første dagen av det tradisjonelle året.[7] Hans far, Geoffrey V av Anjou (også kjent som Geoffrey Plantagenet, sønn av Fulko av Jerusalem), var greve av Anjou og greve av Maine. Hans mor, keiserinne Matilda (Maud av England), var fordringshaver til den engelske trone som datter av Henrik I av England (som regjerte 11001135), sønn av Vilhelm Erobreren, hertug av Normandie og konge av England. Han tilbrakte barndommen ved sin fars landområder i Anjou. Da han var ni år gammel tok Robert, 1. jarl av Gloucester, ham til England hvor han fikk utdannelse fra mester Matthew i Bristol.

Ekteskap og barn

[rediger | rediger kilde]
Eleonore, hertuginne av Aquitaine, utsnitt av et større bilde.

Den 18. mai 1152 ved Poitiers,[8] da han var 19 år gammel, giftet han seg med Eleonore av Aquitaine, som var omtrent tolv år eldre enn Henrik, og bryllupet skjedde «uten den pomp og prakt som var passende for deres rang».[9][10] Grunnen var delvis at Eleonore kun seks uker tidligere hadde blitt skilt fra kong Ludvig VII av Frankrike. Eleonore hadde fått to døtre med den franske kongen, men ingen sønn.

Ekteskapet mellom Eleonore og Henrik var basert på fornuft, og til tross for aldersforskjellen synes det som om det innledningsvis var basert på en viss grad av ømhet, og ekteskapet produserte hele fem sønner og tre døtre. Etter hvert ble det derimot stadig kjøligere mellom ektefellene inntil det døde ut. En av årsakene til at det oppstod strid mellom ektefellene var at Eleonore oppmuntret sine sønner til å gå til væpnet opprør mot sin far i 1173. Henrik satte da Eleonore i et fangenskap som varte i femten år.[11]

Henrik og Eleonore fikk åtte barn, Vilhelm, Henrik, Rikard, Geoffrey, Johan, Matilda, Eleonore, og Johanna. Vilhelm døde som barn. Som et resultat av Vilhelms død ble unge Henrik kronet som medkonge da han ble eldre, men ettersom han aldri ble konge i egen rett, er han blitt kjent som «Henrik den unge konge», ikke som «Henrik III». I teorien kunne unge Henrik ha arvet tronen fra sin far, Rikard sin mors titler, gods og riker, Geoffrey kunne ha hatt Bretagne, og Johan, den yngste som normalt ikke ville ha fått jordeiendommer (og derfor kalt «Johan uten land» av sin far), kunne ha blitt lord av Irland. Imidlertid ville omstendighetene det helt annerledes.

Forfatteren John Speed antydet i sin bok fra 1611, History of Great Britain, at det ble født ytterligere en sønn, Filip, men de kilder som Speed eventuelt har benyttet har uansett gått tapt. Om dette er riktig må dette eventuelle barnet ha død som spedbarn.[12]

Henrik hadde også barn utenfor ekteskap. Selv om disse barna ikke hadde lovlig krav til tronen, gjorde deres slektskapsforhold dem til potensielle problemer for Henriks legitime arvinger.[13] William Longespée var et slikt barn. Han forble hovedsakelig lojal og slo seg til tåls med de titler, landområder og rikdommer som kom til ham som en kongelig løsunge. Geoffrey, biskop av Lincoln, erkebiskop av York, ble derimot sett på som en torn i siden på Rikard I av England.[13] Geoffrey var den eneste av Henriks mange sønner som sto ved hans side da han lå for døden. Selv kongens egen favoritt, Johan, hadde desertert fra faren.[14] Rikard tvang Geoffrey inn i presteskapet i York og avsluttet på den måten Geoffreys verdslige ambisjoner.[13] En annen sønn, Morgan, ble valgt til bispedømmet Durham, skjønt han var aldri vigslet til biskop på grunn av motstand fra pave Innocens III.[15]

Framtoning

[rediger | rediger kilde]
Representasjon av Henrik II i et nær samtidig manuskript.
Portrett av ukjent kunstner, malt ca. 1620, portrettlikhet er neppe sannsynlig.

Flere kilder gir et inntrykk av Henrik IIs framtoning. De er alle enig om at han var en meget sterk, energisk og overgikk sine likemenn atletisk.

...han var meget kraftig bygget, med et stort, løveaktig hode, fregnet og fyrig ansikt og et rødt hår klippet kort. Hans øyne var grå og vi er fortalt at hans stemme var stram, hard og sprukket, muligens på grunn av de øvelser som han gjorde utendørs. Han kunne gå eller ride til hans følge eller hoffmenn var helt utslitte, og hans føtter og legger var dekket med blemmer og sår... Han kunne utføre alle former for atletiske bedrifter. –John Harvey (Moderne historiker)

...kongen vår herre hadde vært rødhåret så lenge, unntatt da alderdommen og grå hår endret hårfargen noe. Hans høyde var middels, slik at ikke syntes som om han var stor blant små menn, heller ikke syntes han liten blant store menn... buete bein, en rytters skinnbein, bred brystkasse, og en boksers armer bebudet ham som en sterk mann, smidig og modig... han satt aldri, unntatt når han red en hest eller spiste... På en enkelt dag, om nødvendig, kunne han løpe gjennom fire eller fem dagsmarsjer, og således forpurre sine fienders sammensvergelser, hyppig hånte han deres bakhold med overraskende ankomster... Alltid holdt hans hender en bue, sverd, spyd eller pil, unntatt når han satt i råd eller leste bøker. –Peter av Blois (samtidig fransk poet og diplomat)

En mann av rødlig, fregnet hud med et stort rundt hode, grå øyne som glødet barskt og som ble blodskutte når han var sint, en flammende framtoning og en skurrende, sprekkende stemme. Hans nakke bøyde seg noe framover fra skuldrene, hans bryst var bred og kvadratisk, hans armer sterke og kraftige. Hans kropp var undersetsig med et umiskjennelig tendens til fedme, heller på grunn av naturen enn av egen nytelse – som han herdet med trening. – Gerald av Wales (samtidig kronikør)

Da Henrik II ble kronet som Englands konge i 1154 var han i sin aller beste alder, kun 21 år gammel, men var likevel en erfaren statsmann og hele livet var han preget av en rastløs energi. Som sin bestefar Henrik I av England hadde Henrik II en framstående kunnskap om lovverket. Han likte å omgås lærde, og var selv boklærd, språkmektig, og hadde blant annet en ypperlig latin. Når det var mulig deltok han i egen person i rådene. Hans interesser i økonomi var reflektert i hans egen måteholdne livsstil. Han kledde seg enkelt unntatt når tradisjonen dikterte noe annet og han spiste en sparsommelig kost.[16]

Han var fordringsløs og menget seg like lett med alle klasser. Den samtidige Walter Map skrev at kongen «Han tok ikke på seg å tenke høye tanker, hans tunge svellet aldri av opprømt språk; han forherliget ikke seg selv som mer enn en mann».[17]

Henrik hadde også en god sans for humor og ble aldri rasende over å være den som humoren rammet. En gang mens han satt i dårlig humør og var opptatt av håndarbeid med nål og tråd var det en hoffmann som antydet at slik oppførsel var noe som man kunne forvente av en løsunge av en garvers datter (en referanse til at hans forfedre Vilhelm Erobreren og Matilda av Flandern). Kongen ristet av latter og faktisk forklarte spøken for de som ikke øyeblikkelig forsto den.[18]

«Hans minne var eksepsjonelt: han feilet aldri i å gjenkjenne en mann som han hadde sett tidligere, eller å huske noe som senere kunne komme til nytte. Mer gjennomgående kunnskapsrik enn noen annen konge i hans tid i den vestlige verden».[16]

I kontrast til dette står kongens temperament. Hans råskap mot Thomas Becket er bevis på at hans raseri kunne gjøre ham forblindet, sammen med hans konflikter mot blant annet sin sønn Henrik den unge konge og Vilhelm I av Skottland.[19]

Etableringen av et imperium

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Angevin-riket

Henriks mor, keiserinne Matilda eller Maud som hun også kalles. Hun var også gift med den tyske keiser Henrik V, derav tittelen.
Stefan av Blois, konge av England, gjorde Henrik som sin arving da hans egen sønn var død i 1153.

Henriks far, Geoffrey Plantagenet, holdt rike landområder som en vasall for Ludvig VII av Frankrike. Maine og Anjou var derfor Henriks fødselsrett, blant andre landområder i vestlige Frankrike.[10] Ved fødselsrett på morsiden ble også hertugdømmet Normandie hans. Imidlertid var den mest verdifulle arven fra hans mor kravet på den engelske tronen. Som sønnedatter av Vilhelm I av England burde keiserinne Maud av England ha vært dronning, men tronen ble tatt av hennes fetter Stefan av England. Henriks anstrengelser for sikre kongedømmet til hans egen familie skapte et dynasti som strakk seg over tre århundrer og tretten konger.

Henriks ekteskap med Eleonore av Aquitaine styrket ham ytterligere. Hans utallige landområder ble også lagt til hans nye hustrus eiendommer, noe som ga ham kontroll over Aquitaine og Gascogne. Rikdommene i markedene og vingårdene i disse regionene, kombinert med Henriks allerede utallige og utstrakte besittelser gjorde ikke Henrik bare til en mektig engelsk konge, men også til den mektigste vasall i Frankrike.

Erobringen av den engelske trone

[rediger | rediger kilde]

Maud av England hadde stått på sitt krav til den engelske tronen i flere år til ingen nytte og innså at sønnen Henriks ambisjoner for den samme tronen heller ikke var lett å gjennomføre (se Det engelske kaos under Stefan). Hun trakk seg endelig tilbake i 1147, det samme året da Henrik hadde fulgt moren på en invasjon av England. Den feilet raskt på grunn av manglende forberedelser,[10] men det gjorde ham samtidig ytterligere bestemt på at England var hans morsrett. Han kom tilbake til England i 1149 og 1150. Den 22. mai 1149 ble han gjort til ridder av sin grandonkel, kong David I av Skottland, i Carlisle den 22. mai.[20]

Tidlig i januar 1153, kun måneder etter sitt bryllup, krysset han Den engelske kanal enda en gang. Hans flåte besto av 36 skip og transporterte en styrke på 3 000 fotsoldater og 140 hester.[21] Kildene er motstridende om han gikk i land ved Dorset eller Hampshire, men det er kjent at han dro til en liten kirke i en landsby. Det var 6. januar og de lokale var til stede ved en oppsetning av Helligtrekongersdag. Vekselvirkningen mellom festivalen og Henriks ankomst gikk ikke tapt for dem. «Ecce advenit dominator Dominus, et regnum in manu ejus», utbrøt de som inngang for deres festival. Det kan oversettes til «Se, herren vår hersker har kommet, og kongedømmet er i hans hender!»[22]

Henrik forflyttet seg raskt, og innenfor det samme året hadde han sikret seg retten til å etterfølge som konge ved traktaten i Wallingford med Stefan av England. Stefans posisjon hadde forverret seg. Han møtte opposisjon fra en fiendtlig pave og erkebiskop ved hans krangling med kirken. Dessuten døde Stefans sønn Eustace IV i 1153. Det samme var også tilfelle med en rekke andre ledende aktører, keiserinne Maud, David av Skottland, jarlene av Northampton, Warwick og Chester, som enten var døde eller som døde i løpet av året. Med det var særlig dødsfallet til Stefans sønn Eustace som vendte situasjonen. Eustaces eneste forsonende trekk var som kriger, i henhold til samtidige kommentarer, «hvorhen han gikk gjorde han mer ondt enn godt»[23]

Med vitne fra ikke mindre enn 14 biskoper og elleve jarler erklærte Stefan den 6. november i Winchester hertug Henrik som sin etterfølger når han selv døde. I Oxford tidlig det neste året lovte baronene deres troskap til den nye tronarving. Han trakk seg tilbake til Normandie inntil den gamle kongen var vel død i Dover den 25. oktober 1154. Den 19. desember 1154 ble han kronet i Westminster Abbey. Henry Plantagenet, vasall av Ludvig VII av Frankrike, var nå mer mektig enn den franske kongen selv. Henrik benyttet tittelen Rex Angliae, Dux Normaniae et Aquitaniae et Comes Andigaviae (konge av England, hertug av Normandie og Aquitaine, greve av Anjou).[24] Han var den første som ble kronet som «konge av England», i motsetningen til «konge av de engelske».[25]

Herredømmet over Irland

[rediger | rediger kilde]
Ekteskapet mellom Aoife og Strongbow (1854) av Daniel Maclise, en romantisk avbildning av unionen mellom den irske kongsdatteren og den normanniske erobreren Strongbow i ruinene av Waterford.

Kort tid etter at han ble kronet, sendte Henrik en diplomat til den nylig valgte pave Hadrian IV. Ledet av biskop Arnulf av Lisieux dro en gruppe av geistlige for å be om tillatelse for Henrik til å invadere Irland. De fleste historikere er enige om at det resulterte i pavebullen Laudabiliter. Det er mulig at Henrik handlet under påvirkning av en «Canterbury-konspirasjon» hvor de engelske geistlige strebet etter å dominere den irske kirke,[26] men det er også mulig at Henriks intensjoner rett og slett var å sikre et herredømme for sin yngre bror William FitzEmpress.

Mens planene for invasjonen ble lagt, døde William, og Irland ble ignorert. Det var ikke før 1166 at de igjen kom til overflaten. Dette året ble en mindre irsk prins, Diarmaid Mac Murchadha, fordrevet fra sitt område i Leinster av Irlands overkonge Muirchertach MacLochlainn. Diarmaid fulgte Henrik til Aquitaine for å søke støtte til å ta kontrollen tilbake. Henrik skaffet fotsoldater, riddere og adelige tilgjengelig for saken. Den mest prominente var en normanner fra Wales, Richard de Clare, 2. jarl av Pembroke, med tilnavnet «Strongbow». I bytte for hans lojalitet lovte Diarmaid sin datter Aoife av Leinster til jarl Richard Strongbow, samt å gjøre ham til arving og etterfølger av sitt kongedømme.

Pave Hadrian IV, den eneste engelske pave, ga Henrik II tillatelse til å invadere Irland.

Strongbow gikk i land i nærheten av Waterford den 23. august 1170 med en styrke, etter sigende på 200 riddere og 1 000 fotsoldater. Waterford ble øyeblikkelig erobret og i løpet av neste måned også Dublin. Normannerne gjeninnsatte Diarmaid til hans tradisjonelle besittelser, men det ble raskt opplagt at Henrik ikke hadde tilbudt hjelp av ren vennlighet, og Diarmaid fikk ikke nyte sin posisjon lenge. Han døde i Ferns i mai 1171 og etterlot sitt rike til Strongbow. Irene var ikke beredt på en utenlandsk herre og forente seg under en ny overkonge, Ruaidrí Ua Conchobair. Strongbow ble omringet i Dublin, men beleiringen kollapset da Henrik gikk i land i Waterford den 17. oktober 1171 med en veldig hær, kanskje opptil 500 riddere og 4 000 fotsoldater i 400 skip. I Irland erklærte han seg som lord av Irland. Alle normannere, blant dem mange irske prinser, sverget troskap til ham. Etter seks måneder dro Henrik tilbake til England og kom aldri tilbake. Senere utropte han sin unge sønn, den framtidige kong Johan av England, til lord av Irland.[27]

Diarmaids appell for utenlandsk hjelp bidro til Englands erobring av Irland og førte til 800 år med engelsk overherredømme. Endringen var så gjennomgående at Diarmaid fortsatt blir husket som Irlands fremste forræder. I 1172, ved kirkemøtet i Cashel, ble romersk-katolisisme proklamert som den eneste tillatte religiøse praksis i Irland.

Konsolidering i Skottland

[rediger | rediger kilde]
Seglet til kong Vilhelm I av Skottland, eller Guillaume le Lion som han var kjent som hos sine fransktalende normanniske undersåtter

I 1174 var et opprør fremmet av hans egne sønner ikke kong Henriks største problem. En invasjonsstyrke fra Skottland, ledet av deres konge Vilhelm I av Skottland, strømmet inn over grensen fra nord. For å forverre tingenes tilstand seilte en flåte fra Flandern mot England, kun dager fra invasjon og det synes som den engelske kongens raske vekst ville bli satt på en alvorlig prøve.[7]

Henrik så hans knipe som et tegn fra Gud, at hans behandling av Thomas Becket ville bli behandlet med nederlag. Han gjorde øyeblikkelig bot i Canterbury for erkebiskopens skjebne, og hendelsene snudde seg deretter til det bedre.

Den fiendtlige armadaen ble spredt i Den engelske kanal og vendte tilbake til kontinentet. Invasjon fra havet var avverget, men skottene drev fortsatt på med herjinger i nord. Henrik sendte tropper nordover som møtte skottene ved Alnwick og hvor engelskmennene fikk en knusende seier. Vilhelm ble tatt til fange i kaoset, noe som fjernet skottenes ledelse, og i løpet av måneder ble alle problematiske festninger revet. Sørlige Skottland ble totalt dominert av Henriks menn, og området ble i praksis lagt under som et len til hans omfattende Angevin-riket, som nå strakte seg fra fjorden Solway Firth i nord og bortimot til Middelhavet i sør, og fra elven Somme til Pyreneene. Ved enden av denne krisen, og hans sønners opprør, var kongen nå «etterlatt sterkere enn noen gang».[28]

Innenrikspolitikk

[rediger | rediger kilde]

Underkastelse av adelen

[rediger | rediger kilde]

I løpet av Stefans regime hadde de engelske baronene underminert den kongelige autoriteten. Opprørsfestninger var et problem, unngåelse av militærtjeneste var et annet. Den nye kongen fikk øyeblikkelig revet de opprørske festningene som hadde blitt reist i løpet av Stefans regime.

For å imøtegå problemet med de som unngikk militærtjeneste ble en skatt kalt scutage vanlig. Denne ble betalt istedenfor å tjene i Henriks hær, noe som gjorde det mulig for kongen å betale leiesoldater. Disse harde og forherdede leiesoldatene ble brukt med ødeleggende effekt av både Henrik og hans sønn Rikard, og ved 1159 var skatten etablert som en sentral faktor for kongens hær og hans autoritet over sine vasaller.

Lovreformer

[rediger | rediger kilde]

Henriks regime så etableringen av kongelige øvrighetspersoner og lokale rettssaler. Disse tillot under kongens autoritet å dømme i lokale strider og reduserte arbeidsmengden til den kongelige rett, og fordelte lov og rett med større effektivitet.

Henrik arbeidet også for å gjøre det juridiske systemet mer rettferdig. Rett ved uskyldsprøve og rett ved tvekamp var fortsatt ganske vanlig og selv på 1100-tallet var disse metodene blitt foreldet. Ved domstolbestemmelsen i Clarendon i 1166 ble en rettssak ført for en jury av likemenn standard. Imidlertid fremmet denne gruppen av «tolv rettmessig menn», som juryen ble referert til, en tjeneste mer lik en storjury, ved varsle retten om saker egnet for forfølgelse. Tvekamp var fortsatt lovlig i England fram til 1819, men Henriks jurysystem var et stort bidrag til landets sosiale historie. Domstolbestemmelsen i Northampton i 1176 sementerte de tidligere bestemmelser i Clarendon.

Kongens kontroll over kirken

[rediger | rediger kilde]
Erkebispedømmet Canterbury med dens katedral var den mest betydningsfull delen av den engelske kirke og hadde monopol på kongelig kroning.
En samtidig tegning av mordet på erkebiskop Thomas Becket.
Thomas Beckets relikvieskrin. Det er dekorert med en avbildning av mordet. Musée national du Moyen Âge

Som andre normanniske konger aktet Henrik II å ha samme kontroll over kirken som over staten. Ved Clarendon Palace den 30. januar 1164 sendte kongen ut seksten konstitusjoner, hver med den hensikt å minske den geistlige innflytelsen fra Roma. Kirken hadde sin egen domstol og egne lover som sto utenfor den verdslige. Om en prest begikk voldtekt eller mord kunne han unngå vanlig lovs straffeforfølgelse som henrettelse ved å kreve å bli dømt ved biskopens dom. Her var straffen ikke verre enn bot, pisking eller å bli fradømt prestekappen. Vanlig lov stoppet ved kirkedøren. Rike biskoper og abbeder var betydelig landeiere med store inntekter og stundom med egne hærer. Selv om de sverget sin lojalitet til kongen insisterte de på denne sto under deres lojalitet til Gud og hans representant i Roma.

Thomas Becket var en velutdannet mann med stor administrativ dyktighet, sjarm og intelligens. Beckets store sjanse kom i 1154 da erkebiskopen av Canterbury introduserte ham for den nylig kronete kong Henrik II. De to, kongen 21 år gammel og Becket i midten av 30-årene, ble ikke bare gode venner som spilte sjakk og reiste sammen, men dannet en sterk allianse: de to hadde «en hjerne og et sinn» ble det sagt.[29] Under kongen ble Becket kongedømmets nest mektigste mann som sto for de viktigste diplomatiske sakene som eksempelvis å forhandle ekteskap i Frankrike for en av Henriks døtre i 1158.

Da erkebiskopen av Canterbury døde i 1161 fikk Henrik II en ypperlig sjanse til å plassere sin egen, håndplukkede mann i den engelske kirkens viktigste posisjon. Han ville ha sin egen kansler og gode venn Thomas Becket som den nye erkebiskopen av Canterbury. Paven ble forespurt og sa seg enig. Det var kun ett problem, Becket hadde aldri blitt ordinert, men han ble først gjort til prest, den neste dagen til biskop, og den samme ettermiddagen, 2. juni 1162, gjort til erkebiskop.[30] Becket ble aldri en betydningsfull teolog. Da han ble erkebiskop holdt han seg med personlig instruktør for å få Bibelen forklart, og ved kirkemøtet i Tours 1163 torde han ikke preke på grunn av sin begrensete kunnskap i latin.[31]

Stor var både kongens og andre forbauselse da Thomas Becket sa fra seg posisjonen som kansler og gikk fra å være kongens fremste mann til å bli kirkens. I 1163 ble en kannik anklaget for mord frikjent ved en kirkerett, og folkets skrek ut og krevde rettferdighet til kanniken ble ført fram for en kongelig domstol. Beckets protest hindret ikke bare denne saken, men forhindret også kongens forsøk på å få øke den verdslige rettens myndighet til også å gjelde kirken. Becket nektet å gå med på endringene i loven og da kongen tilkalte Becket for å stå til rette for det kongelige råd den 8. oktober 1164 flyktet han til Frankrike og stilte seg under beskyttelse av Henriks rival, Ludvig VII av Frankrike.

Hva som fikk Thomas Becket til totalt å endre vesen har vært et spørsmål som har siden vært hyppig diskutert av historikere, og også av forfattere som Alfred Tennyson og T. S. Eliot. Becket synes som født på nytt som geistlig, men ble faktisk enda mer kompromissløs. Selv paven betraktet Becket som et problem for hans nådeløse konfrontasjon med kongen. Da Henrik II fikk kronet sin sønn Henrik den unge konge måtte det gjøres i London da erkebiskopen av Canterbury ikke var tilgjengelig. Becket betraktet kroningen som illegal og bannlyste de to biskopene som sto for kroningen. I Beckets seks år lange landflyktighet forsøkte Henrik II å presse ham til underkastelse, men møtte ham også ansikt til ansikt tre ganger for å diskutere striden.

Alexander III truet da med å bannlyse hele England om tvisten ikke ble løst. Den 30. november 1170 kom Becket tilbake til England og til sitt sete. Han gikk øyeblikkelig i gang med å bannlyse de som hadde støttet kongen. I Normandie raste kongen over Becket.

Mordet på Thomas Becket

[rediger | rediger kilde]
Pave Alexander III saligkåret Becket.

«Hvilke ynkelig dagdrivere og forrædere har jeg fostret og fremmet i min husholdning som lar sin herre bli behandlet med slik skammelig forakt av en lavættet geistlig!» var de ordene som ble uttalt i Henriks mørke stund. I populærhistorien har de blitt omgjort til den langt mer fyndige uttalelsen «Hvem kan fri meg fra denne brysomme presten?» Bitter på sin tidligere venn og skreket ut i raseri mot ham, men antagelig uten den hensikt som fire av kongens riddere tolket det som. Reginald Fitzurse, Hugh de Morville, William de Tracy, og Richard le Breton overhørte kongen og besluttet å handle på hva de oppfattet som en indirekte ordre. De krysset Den engelske kanal og dro til Canterbury.

Den 29. desember 1170 gikk de inn i Canterburykatedralen, fant Becket i nærheten av trappene ved krypten. De slo ham ned og drepte ham med flere slag med sverdene. Beckets hjerne ble skvettet utover gulvet mens de uttalte «La oss gå, denne fyren vil ikke reise seg igjen!» Det ble sagt at om Becket ikke hadde levd som helgen, så døde han sannelig som en.[32] Det ekstraordinære var at hans død skulle få en slik berømmelse, og den preget Henriks styre i de neste tyve årene av hans kongedømme. Personlig angret han på Beckets død som «i lykkeligere tider... hadde vært en venn»[33] Kun tre år senere var Thomas Becket blitt helgenerklært av pave Alexander III og forfremmet som en martyr for den verdslige verdens innblanding i Guds kirke. Hele Europa ble sjokkert over drapet. Beckets martyrium spredte seg så langt som til Island, hvor historien ble gjenfortalt i Thomas Saga Erkibyskups.[34] Flere mirakler ble sagt å ha skjedd ved Beckets grav. Pilegrimer strømmet til Canterbury fra hele Europa.

Ridderne som utførte udåden, falt i unåde, og fire år etter drapet gjorde kong Henrik II bot ved å gå barfotet gjennom gatene i Canterbury mens åtti munker pisket ham og han tilbrakte natten i martyrens krypt. Den hellige Thomas Becket forble en populær helgen gjennom hele middelalderen, og kong Henrik II kunne glemme å endre loven som gjorde kirkens menn ansvarlig for verdslige lover.

Angevin-forbannelsen

[rediger | rediger kilde]
Angevin-rikets utbredelse på sitt meste.

Borgerkrig og opprør

[rediger | rediger kilde]
Henrik II

Forsøket på å fordele sine besittelser og riker blant sine tallrike sønner resulterte i mange problemer for kong Henrik. Kongens plan om en velordnet overføring av makt til Henrik den unge konge var avhengig av i hvilken grad sønnen Henrik greide å styre, og i hvilken grad hans brødre ga ham hyllest for sine landområder. Imidlertid nektet den kanskje hardeste og mest ambisiøse av sønnene, Rikard Løvehjerte, å underkaste seg sin bror da de hadde samme mor og far og slektskap.[13]

I 1173 gikk unge Henrik og Rikard sammen mot sin far og hans plan for etterfølgelse, og forsøkte å ta de landområder som de var blitt lovet (se Opprøret i 1173-1174). Kongens endringer og revisjoner av hans arv fremmet sjalusi og aggresjon blant etterkommerne. Mens både unge Henrik og Rikard var relativ sterke i Frankrike, manglet de menneskemateriell og den erfaring som deres far satt med for å styrte ham. Kongen knuste deres første opprør og var rimelig og rettferdig i sin straff. Rikard mistet eksempelvis halvparten av den inntekt som han hadde krav på som greve av Poitou.[13]

I 1182 ble sønnenes aggresjon vendt mot hverandre. Unge Henrik, Rikard og deres bror Geoffrey begynte alle å bekjempe hverandre for deres fars besittelser på kontinentet. Situasjonen ble akutt skjerpet ved at den franske adelen også gjorde opprør og at den franske kongen Filip II August blandet seg inn. Dette var den mest alvorlige trusselen som kom fra familien, og kongen måtte møte den dynastiske borgerkrigen. Den 11. juni 1183 døde Henrik den unge konge av dysenteri. Opprøret som var oppstått rundt den unge kongen, falt sammen, og de gjenværende brødrene dro tilbake til sine enkelte landområder. Henrik okkuperte raskt de opprørske regionene for å bevare freden.[13]

Det endelig slaget mellom Henriks prinser kom kort tid etter i 1184. Geoffrey av Bretagne og Johan, den aller yngste av brødrene, hadde blitt lovet Aquitaine som tilhørte moren og den eldre broren Rikard.[13] Geoffrey og Johan invaderte, men Rikard hadde kontrollert en hær i bortimot ti år og var blitt en dyktig militær kommandant. Rikard utviste sine vankelmodige brødre, og de kom aldri til å møte hverandre igjen i krig, hovedsakelig fordi Geoffrey døde to år senere, og fordi Johan, den yngste, ikke hadde personlig makt eller midler til å utgjøre en trussel.

Død og arvefølge

[rediger | rediger kilde]
Filip II August av Frankrike i et ikke samtidig portrett.
Rikard I av England, Henriks eldste gjenlevende sønn.

Den endelige tornen i Henriks side ble alliansen mellom hans da eldste sønn Rikard og hans største rival, Filip II August. Johan hadde blitt farens favoritt, og Rikard fryktet at han ville bli utelatt fra farens arv.[13] Sommeren 1189 invaderte Rikard og den franske kongen Henriks sentrale maktområde i Anjou. De allierte tok nordvestlige veg, angrep Le Mans og erobret Maine og Tours. Den beseirete Henrik II møtte sine motstandere og ble tvunget til å gå med på alle deres krav, inkludert å gi hyllest til Filip II August for alle hans franske besittelser.

Middelalderhistorikeren Austin Lane Poole har fortalt at kong Henrik II hadde dekket veggene i sitt personlige kammer i Winchester med malerier og veggtepper. Et av dem, utført på kongens egne instrukser, var en allegori på elendigheten i hans eget liv En flokk med fire ørnunger var avbildet mens de plyndret den voksne ørnen, og den fjerde ungen sto klar til å hakke øyet ut på faren. De fire ørnungene er mine egne sønner som ikke slutter å forfølge meg selv inn i døden, skal kong Henrik II ha forklarte bildet. Den yngste av dem, som jeg nå har gitt så mye omsorg, vil til slutt fornærme meg hardere og farligere enn noen av de andre.[35]

Det eneste krav den slagne Henrik II stilte for underkastelsen var å få se listen over de som hadde sviktet ham. Øverst sto navnet på hans yngste sønn, Johan. Så tvilsom som Rikards handlinger enn var ved å gå i krig mot sin egen far, var han uansett provosert av at faren hadde løftet den yngste sønnen opp foran seg selv i arverekkefølgen, noe som ble den direkte årsaken til at Rikard la seg på kne for den franske kongen og erklærte seg som hans vasall.

Svak, syk og forlatt av alle, unntatt en sønn utenfor ekteskap, Geoffrey, døde Henrik i Chinon den 6. juli 1189, 56 år gammel. Hans legitime sønner, har krønikene latt ham si, var «de virkelige bastardene».[36] Den seirende prins Rikard viste senere sin respekt for Henriks lik da det ble fraktet til Fontevraud-klosteret hvor det i henhold til Roger av Wendover «blod strømmet fra neseborene fra den avdøde som om ... indignert over tilstedeværelsen av den man antok hadde medvirket til hans død». Henriks eldste overlevende sønn og erobrer ble kronet «ved Guds nåde, kong Rikard I av England» ved Westminster den 1. september 1189. Hans første handling som konge var å sende bud om at moren, Henriks hustru, dronning Eleonore av Aquitaine, skulle bli løslatt fra det fangenskap som Henrik hadde sendt henne til de siste seksten årene.

Henrik i bøker og filmer

[rediger | rediger kilde]

Særlig på grunn av mordet på erkebiskopen opptrer Henrik i en rekke skuespill, romaner og filmer. Mest kjent[trenger referanse] er T. S. Eliots skuespill Murder in the Cathedral (1952, på norsk som Mordet i domkirken, 1957)

Henrik II av England opptrer også i skuespillet Becket av Jean Anouilh og i The Lion in Winter av James Goldman. Peter O'Toole spilte rollen som kongen i filmutgaven av begge disse skuespillene – Becket (1964) og The Lion in Winter (1968), for begge ble han nominert som Oscar for beste mannlige hovedrolle. Patrick Stewart spilte rollen som kongen i TV-filmen av The Lion in Winter (2003), og for denne ble han nominert for prisen Golden Globe for beste prestasjon av en mannlig skuespiller i TV-serie.

Brian Cox spilte kongen i BBCs TV-serie The Devil's Crown (1978), som skildret hans og sønnenes regime. Han har også blitt framstilt på film av William Shea i den korte stumfilmen Becket (1910), av A. V. Bramble i stumfilmen Becket (1923), basert på et skuespill av Alfred Tennyson, Alexander Gauge i filmutgaven av T. S. Eliots skuespill Murder in the Cathedral (1952), og skuespillet Curtmantle av Christopher Fry, som er mindre kjent og mer sjeldent framført på scenen, bearbeider også konflikten mellom Henrik II og Thomas Becket.

Henrik II er også en betydelig figur i de historiske kriminalromanene Mistress of the Art of Death og The Serpent's Tale av Diana Norman. Han opptrer også i Ken Folletts roman Stormenes tid: i bokas siste kapitler skildres en fiktiv redegjørelse av kongens botsgang i Canterburykatedralen for hans rolle i mordet på Thomas Becket.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ LIBRIS, libris.kb.se, utgitt 18. september 2012, besøkt 18. september 2012[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ www.bbc.co.uk[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ www.bbc.co.uk[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Henry II – the 'First' King of England
  6. ^ Nuttall Encyclopædia of General Knowledge, red. ved pastor James Wood (1907)
  7. ^ a b Harvey, The Plantagenets, side 47
  8. ^ Leese, Thelma Anna: Blood royal, 1996, s.189
  9. ^ Chronique de Touraine
  10. ^ a b c Harvey, The Plantagenets, s. 49
  11. ^ Harvey, The Plantagenets, s. 51
  12. ^ Weir, Alison: Eleanor of Aquitaine: A Life, ss.154-155, Ballantine Books, 1999
  13. ^ a b c d e f g h Turner & Heiser, The Reign of Richard Lionheart
  14. ^ Harvey, The Plantagenets
  15. ^ British History Online Bishops of Durham Arkivert 19. juli 2011 hos Wayback Machine.. Lest 5. mai 2009.
  16. ^ a b Harvey, The Plantagenets, s. 40
  17. ^ Walter Map, samtidig beskrivelse
  18. ^ Harvey, The Plantagenets, s. 43
  19. ^ Farquhar, Michael (2001): A Treasure of Royal Scandals, s. 173. Penguin Books, New York. ISBN 0739420259.
  20. ^ Pool, Austin Lane: From Domesday Book to Magna Carta 1087-1216, 2.utg. Oxford 1955. Side 162
  21. ^ Harvey, The Plantagenets, s. 48
  22. ^ Harvey, The Plantagenets, s. 50: Behold the Lord the ruler cometh, and the Kingdom in his hand.
  23. ^ Pool, Austin Lane: From Domesday Book to Magna Carta 1087-1216, 2.utg. Oxford 1955. Side 164.
  24. ^ «King Henry II» Arkivert 18. juli 2011 hos Wayback Machine.
  25. ^ BBC: «Henry II - the 'First' King of England». Canute (r. 1016 - 1035) var «konge av hele England» (ealles Engla landes cyning).
  26. ^ Warren, Henry II
  27. ^ Pool, Austin Lane: From Domesday Book to Magna Carta 1087-1216, 2.utg. Oxford 1955. Side 306-307
  28. ^ Harvey, The Plantagenets
  29. ^ Lacey, Robert: Great Tales from English History. «Murder in the Cathedral». London 2003. Side 126.
  30. ^ The Murder of Thomas Becket, 1170
  31. ^ Pool, Austin Lane: From Domesday Book to Magna Carta 1087-1216, 2.utg. Oxford 1955. Side 197
  32. ^ «Selv om Becket ikke hadde levd som en helgen, døde han sannelig som en» katolsk.no: Den hellige Thomas Becket (av Canterbury) (1118-1170).
  33. ^ John Harvey, The Plantagenets, s. 45.
  34. ^ openlibrary.org: Thomas Saga Erkibyskups
  35. ^ Pool, Austin Lane: From Domesday Book to Magna Carta 1087-1216, 2.utg. Oxford 1955. Side 345
  36. ^ Schama, Simon: A History of Britain (TV-serie), Episode 3, «Dynasty». 2000.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Barber, Richard: The Devil's Crown: A History of Henry II and His Sons (Conshohocken, PA, 1996)
  • Bartlett, Robert: England Under The Norman and Angevin Kings 1075-1225 (2000)
  • Boussard, J.: Le government d'Henry II Plantagênêt (Paris, 1956)
  • Hosler, John D.: Henry II: A Medieval Soldier at War, 1147–1189 (History of Warfare; 44) Brill Academic Publishers, 2007 ISBN 9004157247
  • Harvey, John: The Plantagenets. Fontana; 2. utg., opptrykket utgave (1972)
  • Turner, Ralph & Heiser, Richard: The Reign of Richard Lionheart Harlow [u.a.] : Pearson Education, 2000, ISBN 0-582-25660-7ISBN 0-582-25659-3
  • Warren, W. L.: Henry II (London, 1973)
  • Vincent, Nicholas: «King Henry II and the Monks of Battle: The Battle Chronicle Unmasked», i Belief and Culture in the Middle Ages: Studies Presented to Henry Mayr-Harting. Red. Henry Mayr-Harting, Henrietta Leyser and Richard Gameson (Oxford, OUP, 2001)

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Forgjenger  Konge av England
(samkonge med Henrik den unge konge 1170-1183)

11541189
Etterfølger