Scutage

Scutage, eller escuage, var en føydal lov i England i middelalderen som tillot en ridder til å kjøpe seg ut av militærtjenesten som han skyldte kronen. Navnet Scutage er avledet fra våpenskjoldet, latin scutum. Begrepet blir stundom noe upresist benyttet for andre pengenivåer på basis av ridderens lønn (utarbeidet i henhold til verdien av det land han besatte).

Institusjonen eksisterte under kong Henrik I av England (regjerte 1100–1135) og Stefan av England (regjerte 1135–1154) da det framsto som scutagium, scuagium eller escuagium. Skapelsen av fraksjoner av ridderens lønn ble antagelig framskyndet av dens introduksjon: holderne av slike fraksjoner kunne bare fratre deres plikter via scutage. Den økende bruken av leiesoldater på 1100-tallet sørget også for pengebetaling fikk stadig større nytte for kronen.

Adskilte nivåer av scutage fikk sine navn fra hærtokt som de ble krevet, eksempelvis «scutage av Toulouse» (eller «den store scutage»), «scutage av Irland», og videre. Skatten som ble krevd fra hver lønn var en mark, et pund eller to marker, men alt over et pund synes unormalt inntil Johan av England (regjerte 1199–1216) som krevde skatter på to marker i de fleste år selv uten påskuddet av krig. Den irritasjonen som kom fra de mange skattene førte til at baronene insisterte på Magna Carta i 1215. Denne forskriften begrenset kongens rett til å pålegge en scutage. Det nye charteret av Magna Carta i 1217 presiserte at nivået for scutage skulle holde seg på det som var vanlig under regimet til Henrik II. I praksis derimot gikk det opp og under Henrik III av England (regjerte 1216–1272) var nivået på scutage på tre marker, men krevde godkjennelse fra baronene og skjedde kun ved fyllestgjørende anledninger.

Deretter skjedde en praksis, muligens så tidlig som under Rikard I av Englands regjering (1189–1199) med godkjennelse fra de store baronene for egne «bøteleggelser» for tillatelsen til ikke å delta i et hærtokt. Denne praksisen synes å ha hvilt på kronens rett til å avgjøre den ville kreve personell eller scutage i rede penger. Et system av spesiell overenskomst synes å ha utviklet seg hovedsakelig for å erstatte det gamle systemet med scutage. Under Edvard I av England (regjerte 1272–1307) utviklet et nytt system av seks skatter, hver så høy som to pund av betalingen.

Scutage ble raskt foreldet som en kilde for inntekt for kongene Edvard II (regjerte 1307–1327) og Edvard III (regjerte 1327–1377) som begge påla kun en skatt hver, og støttet seg heller på andre mer ensartet og direkte former for skattlegging.