Jean Anouilh

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Jean Anouilh
Født 23. juni 1910
Cérisole, Bordeaux
Død 3. oktober 1987 (77 år)
Lausanne, Sveits
Yrke Forfatter
Nasjonalitet Frankrike Frankrike
Språk Fransk
Periode Modernisme
Sjanger Drama
Signatur
Jean Anouilhs signatur

Jean Marie Lucien Pierre Anouilh (23. juni 1910 - 3. oktober 1987) var en fransk dramatiker med en stor produksjon fra hans første stykke i 1932 til det siste i 1981.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Anouilh ble født i Cérisole, en liten landsby i utkanten av Bordeaux, og han har baskiske forfedre. Faren var skredder, og Anouilh har hevdet at han arvet fra faren en stolthet i bevisst håndverk. Han kan ha arvet en del av sitt kunstneriske sinn fra moren, en fiolinist som bidro til familiens inntekter ved å spille i sommersesongene i kasino-orkesteret i det tilstøtende badestedet Arcachon.

Han tok utdannelse ved école primaire supérieure hvor han fikk sin ungdomsskoleutdannelse ved Collège Chaptal. Jean-Louis Barrault, senere en betydelig fransk regissør, var elev der på samme tid og husker Anouilh som en intens og ganske snobbete fyr som knapt la merke til en elev to klassetrinn under seg selv. Anouilh begynte å studere jus ved Universitet i Paris, men avsluttet utdannelsen 18 måneder senere da han fikk fast ansettelse i et reklamebyrå. Han likte arbeidet og spøkte ofte tørrvittig om undervisningen i klassiske dyder som å fatte seg i korthet og språklig presisjon som han lærte mens skrev reklametekster.

Karriere[rediger | rediger kilde]

I 1932 kom hans første stykke, L’Hermine, skrevet i 1929, men ble ingen suksess, men han fulgte det opp med en rekke andre. Han kjempet seg gjennom fattigdomsår ved å skrive flere skuespill inntil han til slutt endte opp som sekretær for den store skuespiller og regissør Louis Jouvet. Han oppdaget raskt at han ikke gikk godt sammen med den morske Jouvet og forlot selskapet. I løpet av den nazistiske okkupasjonen av Frankrike kunne ikke Anouilh ikke åpent ta politisk side, skjønt han utga skuespillet Antigone, ofte vurdert som hans mest betydningsfulle verk. Stykket kritiserer, på allegorisk vis, de som samarbeidet med nazistene. Selv om han holdt seg unna politikken, fikk Anouilh et sammenstøt med Charles de Gaulle1950-tallet. Anouilh grupperte selv sine skuespill på grunnlag av deres dominerende tone: «svarte» (tragedier og realistiske stykker), «rosa» (dominert av fantasi), «briljante» («rosa» og «svart» kombinert i aristokratiske omgivelser), «disharmoniske» («svarte» stykker med bitter humor), «kostyme» (historiske figurdrama), «barokke», og «mine mislykkete» (mes fours).

I 1970 ble hans verker anerkjent med prisen Prix mondial Cino Del Duca.

Privat liv[rediger | rediger kilde]

Anouilh giftet seg med skuespilleren Monelle Valentin i 1931. I 1953 giftet han seg for andre gang med Nicole Lançon, som overlevde ham da han døde den 3. oktober 1987.

Analyse[rediger | rediger kilde]

I mange av sine skuespill presenterer Jean Anouilh for sine lesere eller tilhørere en påfallende og uunngåelig todeling mellom idealisme og realisme. Oreste F. Pucciani, som har analysert Anouilh, har påpekt at «i Anouilh er det ingen mellomgrunn hvor tvetydighet eksisterer og hvor denne konflikten blir løst». Dette ses i stykket Le Voyageur Sans Bagage, hvor hovedpersonen Gaston er en veteran fra første verdenskrig som lider av søvnløshet. Han husker ikke sin fortid som var fylt med hans moralske fordervelse (han hadde blant annet gått til sengs med brorens hustru og skadet sin beste venn alvorlig). Denne moralske fordervelsen er uforanderlig forskjellig fra den ekstreme renhet som han nå framviser og er antitesen av hans fortid. I et annet stykke, L'Hermine, befinner hovedpersonen seg i en verden som er fiendtlig til hans romantiske idealisme. Kjærligheten er i dette stykket gjort for å kjempe en ubarmhjertig og fåfengt kamp mot penger, sosial status, ambisjoner og løs moral.

Det er kjernen i hva Jean Anouilh formidler: en kamp mellom idealisme og realisme – en mann, en håpløs romantiker, er knyttet til en evigvarende kamp mot et samfunn som er hatsk eller fiendtlig til hans renhet. I hans Pièces Roses finner hovedpersonen et kompromiss – ikke en ideell – men en akseptabel tilpassing eller bekvemmelighet som han kan leve livet med. I Anouilhs Pièces Noires er kampen tapt helt fra begynnelsen og hovedpersonen er fordømt til en opprivende skjebne.

Verker[rediger | rediger kilde]

  • L'Hermine (1932)
  • Mandarine (1933)
  • Y avait un prisonnier (1935)
  • Le voyageur sans bagage (1937)
  • La sauvage (1938)
  • Le Bal des Voleurs (1938)
  • Léocadia (1940)
  • Eurydice (1941)
  • Le rendez-vous de Senlis (1941)
  • Antigone (1942)
  • Roméo et Jeannette (1946)
  • Médée (1946)
  • L'Invitation au Château (1947)
  • Ardèle ou la Marguerite (1948)
  • La répétition ou l'amour puni (1950)
  • Colombe (1951)
  • La valse des toréadors (1952)
  • L'Alouette (1952)
  • Cecile, ou L'ecole des pères (1954)
  • Ornifle ou le courant d'air (1955)
  • Pauvre Bitos ou le dîner de têtes (1956)
  • L'hurluberlu ou le réactionnaire amoureux (1959)
  • La petite Molière (1959)
  • Becket ou l'honneur de Dieu (1959)
  • La Grotte (1961)
  • Le boulanger, la boulangère et le petit mitron (1968)
  • Cher Antoine; ou l'amour raté (1969)
  • Les poissons rouges; ou Mon père, ce héros (1970)
  • Tu étais si gentil quand tu étais petit (1972)
  • Monsieur Barnett (1974)
  • L'Arrestation (1975)
  • Chers zoizeaux (1976)
  • Vive Henri IV (1978)
  • La Culotte (1978)
  • La Foire d'empoigne (1979)
  • Le Nombril (1981)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]