Den guddommelige komedie

I Michelinos freske ses Dante med et eksemplar av Den guddommelige komedie. Bak ham sees helvetes porter, Skjærsildsbergets syv terrasser og byen Firenze. Over ham sees himmelens sfærer.

Dante skuer mot Skjærsildberget på et allegorisk portrett av Agnolo Bronzino, malt rundt 1530.

Den guddommelige komedie (italiensk: La Divina commedia), skrevet av florentineren Dante Alighieri mellom 1308 og hans død i 1321, regnes som det viktigste epos i italiensk litteratur såvel som et av de mest betydningsfulle verker i verdenslitteraturen. Det medvirket til at Dantes toskanske dialekt satte standard for moderne italiensk.

Struktur

Komedien består av tre deler (cantiche): Inferno (Helvete), Purgatorio (Skjærsilden) og Paradiso (Paradiset), på henholdsvis 34, 33 og 33 sanger (canti). Den første sangen i Inferno fungerer som innledning til hele verket, slik at hver del får 33 sanger. Tallet 3 dukker opp gjennom hele verket: 3 deler * 33 sanger * 33 strofer * 3 verselinjer. Det er heller ingen tilfeldighet at hele verket utgjør 100 sanger. Versemønsteret, terza rima, er endekasyllabisk (dvs. elleve verseføtter på hver linje, eller mer korrekt med tiende stavelsen som den siste trykksterke), og har tre linjer (tersiner) i hver strofe med rimmønsteret ABA BCB CDC . . . YZY Z.

Dante forteller i første person om sin ferd gjennom de tre hinsidige riker i løpet av påskeukens tre siste dager (triduum sacrum) i jubelåret 1300. Han ledes gjennom helvete og skjærsilden av den romerske dikteren Vergil, Aeneidens forfatter, og videre gjennom Paradiset av Beatrice, som Dante besang som sin store kjærlighet i sitt tidlige verk La Vita Nuova (no.: Det nye liv). Modellen bak skikkelsen kan være florentineren Beatrice Portinari, eller også Bice Di Folco Portinari (1266–90). I Paradisets tre siste sanger føres pilegrimen av Bernhard av Clairvaux, som i siste sang går i forbønn for ham overfor jomfru Maria, før han til slutt får se Guds eget sanne lys.

Innhold

Helvete

Gustave Dorés raderinger som illustrasjoner til Den guddommelige komedie (1861–1868), her har Dante gått seg vill i første sang.

Vergil avviser Malacoda og vennene hans mellom femte og sjette grøft i infernos åttende sirkel, canto 21.

Diktet begynner natten før langfredag i år 1300, «i midten av vår reise gjennom livet» («Nel mezzo del cammin di nostra vita») og åpner således in medias res. Dante er fem og tredve år gammel, halvparten av den bibelske livslengde på 70 år (Salmene 90:10), og har gått seg vill i en mørk skog, hvor han angripes av ville dyr (synder) han ikke kan passere: en ulv, en løve og en panter. Han klarer ikke å finne den rette vei (diritta via) til frelsen. Dante forstår at han ødelegger seg selv, at han vil falle inn i et «dypt sted» (basso loco) der solen er stum ('l sol tace), men han blir reddet av Vergil, som griper inn på Beatrices ordre (annen sang). Sammen med Vergil drar han ned i underverdenen.

Dante og Vergil trer inn gjennom helvetes porter, hvor det står innskrevet «La fare alle håp, den som trer inn» (Lasciate ogne speranza, voi ch'intrate). De kommer først til Helvetes forgård, hvor de fånyttige bor – de som var så ubetydelige at de ikke fortjener å regnes med hverken i himmelen eller helvete – til evig tid må de jage en vimpel og bli stukket av veps (tredje sang). Deretter ror Charon Dante og Vergil over elven Akheron til helvete.

Vergil leder Dante gjennom helvetes ni sirkler. Sirklene er konsentriske, hver av dem huser stadig verre syndere, inntil jordens sentrum, der Satan holdes fanget – fastfrosset, opp ned. De døde straffes på en måte som passer den synd de har begått, noe som på Dantes italiensk betegnes il contrapasso (gjengjeldelsen, «øye for øye og tann for tann»).

• Første sirkel er Limbo, hvor de udøpte og rettskafne hedningene bor – de som, til tross for at de ikke er syndere, ikke var kristne (fordi de aldri fikk muligheten; her finner man bl.a. en rekke greske filosofer). De får ingen straff, men kan ikke nå Paradiset, og de er nektet Guds nærvær for alltid.

Alle syndere dømmes av Minos, som forviser hver sjel til én av de nedre åtte sirkler. Disse er anlagt etter den klassiske aristoteliske forståelse av dyder og laster, slik filosofen beskriver det i sin nikomakiske etikk. De er delt inn i tre grupper; den første er leopardens synder, de som har begått synder fordi de ikke klarte å kontrollere sine begjær og lyster. Disse er de minst formastelige synder:

• Annen sirkel: De vellystige, som holdes fanget i en veldig storm, slik at de aldri får berøre hverandre igjen. To av dem er Francesca da Rimini og hennes elsker Paulo (femte sang).
• Tredje sirkel: De glupske, som ligger med ansiktet ned i sølen mens de gnages i stykker av Kerberos (sjette sang).
• Fjerde sirkel: De grådige, som samlet seg rikdommer, og de ødsle, som sløste dem bort, tvinges til å skyve enorme stenblokker i motsatte retninger.
• Femte sirkel: De hevngjerrige (de aktivt vrede) som må slåss mot hverandre i det myraktige vannet i elven Styx, og de hatefulle (de passivt vrede) som holdes fanget under vannet.

De nedre deler av helvete ligger innenfor murene til byen Dis, som igjen omsluttes av Styx (niende sang). Her finnes de aktive synder, først kommer de voldelige synder (løvens synder):

• Sjette sirkel: Kjettere, fanget i flammende graver (tiende og ellevte sang).
• Syvende sirkel: Voldsmenn (tolvte til syttende sang). De er igjen delt inn i tre ringer:
  • Ytre ring: De som øvet vold mot mennesker og eiendom i en elv av kokende blod (tolvte sang).
  • Midterste ring: De som øvet vold mot seg selv – selvmordere – er omskapt til tornede sorte trær. Ulikt alle andre døde vil de ikke bli gjenfødt etter den ytterste dag. Andre vil fortsette å holde til i helvete eller himmelen, men i fysisk (heller enn bare åndelig) forstand, men selvmordere har støtt fra seg sine egne legemer, og er fanget for alltid i form av trær, mens deres egne kropper henger fra grenene. I denne ringen finner vi også de tøylesløse, som jages mellom trærne av ville hunder. På Dantes tid ble ens egen eiendom ansett som forlengelsen av ens egen kropp, følgelig var det å skade sin egen eiendom som å skade seg selv.
  • Innerste ring: De som øvet vold mot Gud, kunst og natur: blasfemikere, sodomitter og ågerkarler. De holder til i en ørken av brennende sand hvor det regner flammer fra himmelen (fjortende til syttende sang).

De to siste sirklene i helvete er for overlagte synder, svik og bedrageri. De kan bare nås ved å klatre ned en stor skrent ned i helvetes dyp:

• Åttende sirkel: De bedragerske, skyldige i overlagt, vitende ondskap, holder til i sirkelen Malebolge (attende til tredevte sang). Denne er inndelt i ti grøfter:
  • Første grøft: Halliker og forførere går i motsatte retninger mens de piskes av demoner (attende sang).
  • Annen grøft: Smigrere, stenket i menneskeekskrementer (attende sang).
  • Tredje grøft: De som har begått simoni, nedgravd med hodet først, mens flammer brenner fra fotsålene deres (nittende sang). En av dem, pave Nikolas III, peker ut to av sine etterfølgere som simonister: Pave Bonifacius VIII og pave Klemens V.
  • Fjerde grøft: Trollmenn og falske profeter, hvis hoder er vridd om, slik at de bare kan se hva som er bak dem (tyvende sang).
  • Femte grøft: Korrupte politikere, fanget i en innsjø av brennende bek (en- og toogtyvende sang). De voktes av djevler, Malebranche(ne) (Onde Klør). Lederen deres, Malacoda (Onde Hale), utnevner en eskorte til Vergil og Dante. Eskorten huker tak i Ciampolo. Han identifiserer noen italienske svindlere og narrer Malebranchene for å unnslippe tilbake i innsjøen. (énogtyvende til treogtyvende sang)
  • Sjette grøft: Hyklere, som må gå i forgylte blykapper. Dante snakker med Catalano og Loderingo, medlemmer av «De glade brødre» (lat. Frati Gaudenti).(treogtyvende sang)
  • Syvende grøft: Tyver, voktet av kentauren (som Dante beskriver ham) Cacus. De jages og bites av slanger. Slangebittene gjør at de forandrer seg på ulike måter. Vi presenteres for eksempler der offeret brennes til aske for så å gjenoppstå, en florentiner smelter sammen med en seksbenet slange, og atter en annen utveksler natur med en firfisle (fire- og femogtyvende sang)
  • Åttende grøft: Bedragerske rådgivere, fanget i flammer (sjeler skyldige i svikefullt bruk av intellekt og veltalenhet). På bakgrunn av rollene de spilte i den trojanske krig, er Odyssevs og Diomedes fanget i en todelt flamme. Odyssevs forteller historien om sin siste reise. Guido da Montefeltro beskriver hvordan hans råd til pave Bonifacius VIII medførte fordømmelse, til tross for pavens løfte om absolusjon (seks- og syvogtyvende sang).

Dante og Vergil på vei oppover den stenete avsatsen i canto 26.

Satan står frosset fast i is til livhøyde i canto 34.

• • Niende grøft: De som sår splid, hvis kropper kuttes av en sverdsvingende djevel. De leges i løpet av runden for å bli skadet på ny. Muhammed ber Dante advare den skismatiske heretikeren broder Dolcino (åtte- og niogtyvende sang).
  • Tiende grøft: Falsknere, som alkymister, falskmyntere, menedere og bedragere. Hver av dem straffes ved å bli pådratt en bestemt sykdom (niogtyvende og tredevte sang).

Passasjen til den niende sirkelen er omgitt av giganter fra klassisk og bibelsk mytologi. Nimrod er en bibelsk skikkelse (1. Mosebok 10:8-12), han tilskrives tradisjonelt Babels tårn. Dante og Vergil blir senket ned i juvet av Antanevs (= «motstander», navn på han som forgjeves kjempet mot Herkules) (31. sang).

• Niende sirkel: Forrædere, skilt fra andre bedragere ved at de svek noen de hadde et spesielt forhold til. De er frosset fast i elven Cocytus, som i Dantes verden har blitt til en sjø av is (32. til 34. sang). Hver gruppe forrædere sitter fast i isen i forskjellige høyder, fra livet og ned til hele kroppen. Sirkelen er delt inn i fire konsentriske områder:
  • Caina: De som forrådte sine slektninger (32. sang), etter Kain.
  • Antenora: De som forrådte sitt folk, parti, sin by eller sitt land. Har sitt navn etter Antenor av Troja, som etter middelaldersk tradisjon forrådte sin by til grekerne. Grev Ugolino gnager på hodet til sin rival erkebiskop Ruggieri. Ugolino tar en pause i måltidet for å beskrive hvordan Ruggieri fengslet ham og hans barn og lot dem sulte i hjel (32. og 33. sang)
  • Ptolemæa: De som forrådte sine gjester (33. sang). Sannsynligvis etter Ptolemaios, kaptein av Jeriko, som inviterte ypperstepresten Simon Makabeeren og hans sønner til gilde og drepte dem. En av de som holder til i Ptolemæa, broder Alberigo, forteller at det noen ganger hender at en sjel faller ned hit før Atropos (skjebnen som bryter livstråden) mente å sende den. Deres legemer på jorden blir straks besatt av en demon.
  • Judecca: De som forrådte sine herrer og velgjørere (34. sang). Satan (Dis) befinner seg i sentrum av området. Han som en gang var den vakreste av erkeenglene (Lucifer), er forvandlet til et trehodet monster, frosset fast i isen til livhøyde. Han slår med vingene mens hvert av de tre hodene hans gnager på en forræder: Brutus og Cassius på hver side og Judas Iskariot i midten med hodet først.

De to poetene flykter ved å klatre nedover pelsen til Lucifer og videre gjennom en tunnel, som går tvers igjennom jorden og ender under stjernehimmelen til den sørlige hemisfære. De ankommer like før daggry påskemorgen.

Skjærsildsberget

Fra dypet av Helvete kommer Dante og Vergil ut til fjellet Purgatorio (Skjærsildsberget eller skiringsberget), som Dante har plassert midt på den sørlige halvkule, antipodisk av Jerusalem. De første delene av boken beskriver Antepurgatorio, som består av stranden og åsene ved foten av berget. Det voktes av Cato den yngre, som i romersk historie er kjent for sin kamp mot korrupsjon og sitt halsstarrige, bestialske selvmord. Da Cato forstod at slaget var tapt for Julius Cæsar kastet han seg mot sverdet. Han ble imidlertid funnet og lappet sammen, men lot ikke sjansen gå fra seg til å fullføre verket ved å rive ut sine egne tarmer.

Sjelene i Antepurgatorio venter på å bestige fjellet for å gjennomføre sin fortjente botsgang. Her finner vi de bannlyste, de som først vendte om på dødsleiet, og de som led en voldsom død – uten å ha fått tilgitt sine synder, men angrende i siste minutt. Til slutt kommer pilegrimen og hans ledsager til en dal der europeiske herskere, som var for opptatt av sine jordiske plikter, holder til (syvende til åttende sang). Fra denne dalen blir Dante båret sovende til Skjærsildsbergets porter (niende sang). Her sitter en engel med en bok, og denne engelen setter sju tegn på Dantes panne. Ettersom han bestiger bergets sju nivåer, slettes tegnene ett etter ett.

Fra Antepurgatorio leder altså Vergil Dante gjennom Skjærsildsbergets syv terrasser eller nivåer. De henspiller på middelalderteologiens syv dødssynder. De syv dødssyndene i den formen Dante gir dem kan spores tilbake til Thomas Aquinas, Augustin og Bonaventura. Hver terrasse av Skjærsildsberget renser sjelen for en bestemt synd og på en passende måte:

• Hovmod, ved å bære en tung sekk på ryggen, slik at bæreren ikke klarer å holde hodet oppreist (tiende til tolvte sang).
• Misunnelse, ved å få øynene sydd igjen, og ved å bære klær som gjør det umulig å skjelne sjelen fra bakken (trettende til femtende sang).
• Vrede, ved å vandre omkring i tett røyk (femtende til syttende sang).
• Dovenskap, ved uavlatelig å løpe omkring (attende og nittende sang).
• Griskhet, ved å ligge med ansikten ned mot bakken (nittende til enogtyvende sang).
• Glupskhet, ved å avstå fra både mat og drikke (to- til fireogtyvende sang).
• Utukt, ved å brenne i lutrende flammer (fem- til syvogtyvende sang).

I syttende og attende sang lar Dante Vergil greie ut om kjærlighetens vesen og Skjærsildsbergets oppbygning. Kjærlighet i seg selv kan være naturlig eller rasjonell. Det er den rasjonelle eller viljestyrte kjærligheten, som fører menneskene til fall. Når den perverteres og rettes mot galt objekt og fører til ondskap og hat mot ens neste: Stolthet, misunnelse eller vrede. Når den rettes mot det gode, men med for liten kraft: Latskap. Når den rettes mot det gode, men på en gal måte: Griskhet, glupskhet og utukt.

Terrassene slutter ved Skjærildsbergets topp, som huser Edens have eller det jordiske paradis (åtteogtyvende til treogtredevte sang). Her møter Dante først kvinnen Matilda. Kommentatorer av komedien er ikke enige om Matildas allegoriske betydning. Kanhende representerer hun aktiv kristendom gjennom gode gjerninger, i motsetning til Beatrice, som i denne tolkningstradisjonen representerer kontemplativ kristendom. I så måte kan hun sammenliknes med bibelske skikkelser som Marta (versus Maria) eller Lea (versus Rakel). Dante blir deretter presentert for et allegorisk opptog: Syv veldige lysestaker med brennende lys, som kan hende representerer Den hellige ånds syv gaver. Dette fulgt av representanter for Bibelens bøker: Tjuefire gamle menn, som representerer bøkene i Det gamle testamente. Deretter følger de fire evangelistene, representert ved fire dyr med vinger dekket av argusøyne. Dyrene følges av en tohjulet triumfvogn, Guds kirke på jorden, som trekkes av en griff, Kristus med sin dobbelte natur. De sju kardinaldyder er representert ved sju unge piker. Fire jordiske danser ved triumfvognens venstre hjul: Styrke, mot, utholdenhet og måtehold. Og tre himmelske ved vognens høyre hjul: Tro, Håp og Kjærlighet. På vognen står en innhyllet kvinne, Beatrice, som Dante i sitt tidlige verk La vita nuova («Det nye liv») hyllet som sin store kjærlighet. Etter vognen følger representanter for resten av Det nye testamentets bøker. Sist kommer åpenbaringsbokens Johannes – en sovende olding med et ansikt preget av visdom.

Vergil er en hedning og kan ikke komme inn i Paradiset. Herfra er det Beatrice som leder ham. På et allegorisk plan representerer kan hende Vergil fornuften (latin: ratio) eller filosofien, mens Beatrice representerer troen (lat.: fides) eller åpenbaringsteologien og er et medium for guddommelig visdom og kjærlighet.

Etter at Dante har innsett rekkevidden av sine synder, bades han i elven Lethe, som sletter minnet om dem. Han er nå klar til å følge Beatrice inn i himmelen.

Paradiset

Etter oppstigningen fra Skjærsildsberget (første sang) leder Beatrice Dante gjennom himmelens ni sfærer. Disse er konsentriske og sfæriske i tråd med aristotelisk og ptolemeisk kosmologi. Jorden kaster sin kjegleformede skygge over de tre første planetene, noe som gjenspeiles i de moralske manglene til representantene her. Dante lar oss forstå at han mer enn noen gang tidligere i Komedien har vansker med å finne ord som beskriver opplevelsen. Dette tredje kapitlet av Komedien legger også mye av verkets ideologiske og filosofiske fundament, med den skolastiske filosofien og thomismen som den kanskje viktigste inspirasjonskilden.

Alle sjelene i paradiset befinner seg hos Gud i Empyreum, men åpenbarer seg nedover i himmelsfærene i henhold til sine kvalitative dyder. Ingen ønsker heller mer enn det de har, da Gud oppfyller hver enkelt sjels behov for salighet.

Paradisets ni sfærer er:

• Månen (annen til femte sang): De som var gode i ånden, men oppgav sine klosterløfter. Dante snakker med Piccarda Donati, kusine til Dantes kone Gemma og søsteren til Forese og Corso Donati. Forese er plassert på Skjærsildsbergets nivå, og Corso, fikk vi vite av Forese, kommer til helvete. Piccarda gikk i kloster, men broren hennes, Corso, presset henne til å forlate klosterlivet for å gifte seg med en av hans håndlangere. Vi møter også Constance, som led samme skjebne. Hun var datter og arvtaker etter den normanniske kongen av Napoli og Sicilia, Roger II. Hun skal ha blitt hentet ut av klosteret for å gifte seg med Henrik VI av Schwaben og ble senere mor til den tyske keiser Fredrik II. I andre sang greier Beatrice ut om paradisets oppbygning (de forskjellige englerasene er Guds instrumenter i de respektive himmelsfærene), himmellegemenes arrangement og hemmeligheten bak månens mørke flekker. I fjerde sang tar hun for seg problemet med den evige plasseringen av de salige sjeler (jfr Platons dialog Timaios). I denne og påfølgende sang drøftes problemet om klosterløftets ukrenkelighet og menneskets frie vilje.
• Merkur (femte til syvende sang): De som var gode i ånden, men higet etter ære og berømmelse. Justinian I den store forteller om den romerske ørns flukt gjennom historien: Fra Romerrikets begynnelse med Æneas, gjennom etableringen av den kristne kirke til Det hellige romerske riket og Karl den store. Han refererer også kort historien om Romieu de Villeneuve. I sjuende sang svarer Beatrice på uutalte spørsmål fra Dante etter talen til Justinian: Hvordan kunne Guds rettferdige straff, som brukte en romersk keiser (Tiberius) til å konspirere med jødiske ledere i Jerusalem om å dømme Kristus til døden, bruke en annen romersk keiser (Vespasian) til å straffe det samme Jerusalem med fullstendig ødeleggelse? Beatrice utreder forskjellen på Guds og menneskers rettferdighet og den kristne doktrine om menneskets frelse gjennom Kristus (cur crux?) og forskjellene på primær og sekundær skapelse.
• Venus (åttende og niende sang): De som var gode i ånden, fulle av kjærlighet, men med ubendig lidenskap eller promiskuitet. Dante møter Charles Martel, som svarer på Dantes spørsmål om det tilsynelatende paradokset ved arvelighet (hvordan kan rettferdige foreldre få urettferdige barn?). Pilegrimen møter også Cunizza da Romano og Folquet de Marseille som peker ut skjøgen Rahab, den lyseste ildsjelen i denne sfæren.

Illustrasjon til Dantes Paradiso av Giovanni di Paolo (dat. mellom 1442 and ca. 1450). Her sees Dante og Beatrice i tiende sang med Albertus Magnus, hans elev Thomas Aquinas (med krone og septer) og de ti andre som tilhører den første sirkelen av vise helgener.

• Solen (tiende til fjortende sang): De vises sfære. Her presenteres pilegrimen suksessivt for to konsentriske sirkler, hver med tolv helgener. I den første sirkelen er blant andre Thomas Aquinas, som i tiende sang tar ordet og presenterer de andre medlemmene av sirkelen, blant andre sin læremester Albertus Magnus, Salomo, Dionysios fra Areopagos og Boëthius. I ellevte sang lovpriser dominikaneren Aquinas Frans av Assisi og runder av med å beskrive dekadansen i sin egen munkeorden. I neste sang presenteres pilegrimen for den andre helgensirkelen. Fransiskaneren Bonaventura tar ordet og lovpriser Dominikus før han beskriver dekadansen blant fransiskanerne. Til slutt presenterer han de andre medlemmene i sirkelen, bl.a. Pedro Hispano (senere pave Johannes XXI), Johannes Chrysostomos, Anselm av Canterbury, Rabanus Maurus Magnentius og Joakim av Fiore. I trettende sang får Thomas Aquinas igjen ordet, og han forklarer hva han mente i ellevte sang: Salomos visdom som konge var enestående, mens Gud skapte Adam og Kristus direkte og perfekt. Aquinas avrunder med å advare mot forhastede dommer og utelatelse av nødvendige distinksjoner. I neste sang gis ordet til Salomo, som etter initiativ fra Beatrice greier ut om doktrinen om legemets oppstandelse. Pilegrimen ser en tredje lyssirkel med noe han tror dreier seg om nye substanser, som omslutter de to andre. Han kaller dette en sann utstråling av Den hellige ånd.
• Mars (fjortende til attende sang): De som kjempet for kristendommen. Pilegrimen møter her sin egen stamfar Cacciaguida, som i femtende sang priser borgerdydene i Firenze i det tolvte århundre. I sekstende sang diskuterer han undergangen eller forfallet blant fremstående familier i gamle Firenze og spekulerer i om dette motsvarer forfallet i det moralske liv og i byens sosiale harmoni. I sangen etter forutsier han Dantes fremtid og betror ham deretter oppgaven å skrive Komedien. Til slutt, i attende sang, nevner han noen av de andre representantene på mars. Sjelene på mars danner et stort galaktisk kors, og etter som Cacciaguida peker dem ut, kommer de til syne som lysglimt i armene til korset: Josva, Judas makkabeeren, Karl den store, hans nevø Roland, William av Gellone (også kjent som William av Orange), Renourad (en sarasensk konvertitt som kjempet ved hans side), Gottfrid av Bouillon (leder av det første korstoget) og Robert Guiscard.
• Jupiter (attende til tyvende sang): Rettferdige monarker og regenter. Akkurat som fugler som danner formasjoner, arrangerer de lysende sjelene i denne sfæren seg så de danner bokstaver, og de staver: 'DILIGITE JUSTITIAM, QUI JUDICATIS TERRAM' («Elsk rettferdighet, dere herskere på jorden», Visdommens bok 1:1). Den siste M-en (for monarchia) forandrer seg først til en lilje (emblemet til det franske kongehus og til guelferne), deretter til profilen av en ørn (emblemet til det Tysk-Romerske rike). I nittende sang taler sjelene som danner den symbolske ørnen unisont over emnet rettferdighet: Spørsmålet om skjebnen til gode hedninger, uutgrunneligheten, men fullkommenheten, til Guds rettferdighet og svakhetene til kristne herskere. I neste sang røper ørnens sjeler identitetene til sjelene som danner fuglens øye: Kong David representerer pupillen, øyebrynet formes av keiser Trajan, kong Hezekiah, keiser Konstantin, William II, Ripheus (en førkristen trojaner, kort nevnt noen få steder i Æneiden). Omtalen av keiser Trajan og Ripheus fører til en redegjørelse over himmelens føyelighet og mysteriet omkring Guds forsyn.

Den himmelske rosen i trettiførste sang.

• Saturn (en- og toogtyvende sang): De som viet livet til religiøs kontemplasjon. Her ser pilegrimen en stige som er reist oppover så langt øyet rekker. Nedover stigen kommer lysende herligheter, som deretter beveger seg i forskjellige retninger, noen tilbake der de kom fra. En av dem, Peter Damian, svarer på Dantes spørsmål om pilegrimens (manglende) evne til å oppfatte himmelsk musikk, men han forklarer at han ikke kan svare hvorfor akkurat han, Peter Damian, ble valgt ut for å rettlede Dante. Til slutt taler han om klosterlivets og presteskapets forfall. I toogtyvende sang henvender Benedikt av Nursia seg til Dante om forfallet i Benediktinerordenen.
• Fiksstjernene (to- til syvogtyvende sang): De salige. I treogtyvende sang blir Dante vitne til et imponerende skue. Han ser de lysende frelste sjelene, Jesus Kristus, og når Han trekker seg tilbake kommer jomfru Maria til syne. I de tre påfølgende sangene eksamineres han i de tre kristne kardinaldydene tro, håp og kjærlighet, av henholdsvis Peter, Jakob den store og Johannes. Pilegrimen får deretter se Adam, som svarer ham på spørsmål omkring omstendighetene i Edens hage og senere. I syvogtyvende sang feller Peter dom over materialismen i Kirken på Dantes tid.
• Primum Mobile (syv- til niogtyvende sang): Englene. Her, i den høyeste av de materielle himlene, opprinnelsen til tid og rom, opplever Dante et symbolsk syn i form av Gud som et lyspunkt omgitt av ni konsentriske, lysende sirkler som representerer de himmelske sfærer eller engleraser. Dante gir uttrykk for sin rådvillhet da han opplever dette som et omvendt bilde av naturens orden (dvs. den geosentriske ptolemeiske kosmologi). Beatrice forklarer ham at det geosentriske verdensbildet er en invertert kopi av den fundamentale virkeligheten. Hun greier også ut om englenes natur og navngir de ni (3 x 3) rasene, slik de er beskrevet i De Coelesti Hierarchia (no.: De himmelske hierarkiene) av Pseudo-Dionysios. I niogtyvende sang forteller hun om englenes skapelse og Lucifers fall. Hun belyser forholdet mellom nåde og gode gjerninger og fordømmer falske kristne tenkere.

Herfra stiger Dante opp til en tilstand hinsides fysisk eksistens, til Empyreum (30. til 33. sang), det egentlige paradiset. Etter som Dantes syn venner seg til lyset blir han var den himmelske forsamlingen i form av en rose. På en av de tomme plassene i rosen venter en trone på keiser Henrik VII nært forestående ankomst. I 31. sang tar Beatrice sin plass blant de utvalgte. Når Dante er kommet så langt, må teologien søke hjelp hos mystikken, og den siste veiviseren til pilegrimen er den ærverdige Bernhard av Clairvaux. Han går i forbønn for ham overfor jomfru Maria, og med hennes hjelp får Dante se Gud. I dette synet, forteller Dante, forstår han med ett den store sammenhengen. Synet er imidlertid for herlig til at den menneskelige forstand og hukommelse kan gripe det. Han beskriver enkeltheter han fortsatt kan erindre: Han ser hele skapelsen som en bok, med dens ubundne ark stiftet sammen igjen. Han ser tre sirkler som representerer treenigheten. Den andre av sirklene får etter hvert konturene til et menneske eller menneskesønnen Jesus Kristus. Dikteren skriver at han med ett grep Inkarnasjonens mysterium, men at ordene og hukommelsen svikter ham.

Historisk bakgrunn

Handlingen er lagt til år 1300, året pave Bonifacius VIII erklærte å være et «jubelår» (det første pavelig erklærte hellige året). I den pavelig bullen Antiquorum fida relatio erklærte paven at han ga full syndsforlatelse til pilegrimer som kom til Roma hvis de skriftet og besøkte Peterskirken og Pauluskirken et gitt antall ganger. Dantes tar oss i Komedien med på en alternativ pilegrimsreise gjennom de tre dødsrikene.

Maktkampen mellom kirke og stat preget den politiske arenaen gjennom store deler av middelalderen og begynnelsen av renessansen. Dette var også utgangspunktet til Nord-Italias politiske maktkamp mellom guelfere og gibellinere. Begrepene sies å ha sine røtter i de tyske ordene Welf og Weiblingen, som denoterer henholdsvis det Welfske dynasti og Weiblingen, der Hohenstauferne regjerte. Begrepene ble sannsynligvis introdusert i Nord-Italia under Frederik Barbarossas regjeringstid på 1100-tallet, og ble italianifisert til Guelph og Ghibellino. Guelferne var i utgangspunktet det keiservennlige partiet, mens gibellinerne foretrakk pavemakt fremfor den tysk-romerske keiseren. På Dantes tid hadde imidlertid betegnelsene knyttet seg til familier og byer. I 1289 vant guelferne to endelige seire mot gibellinerne i Campaldino og Caprona. Rundt år 1300 delte Firenzes guelfere seg i to fraksjoner: De hvite guelferne, som opponerte mot verdslig styre under pave Bonifacius VII og som ønsket og bevare Firenzes selvstyre, og de svarte guelferne, som helst så Firenze underlagt pavemakten. Dante var blant de hvite guelferne, som ble forvist fra Firenze i 1302 av overborgermester Cante dei Gabrielli di Gubbio, etter at tropper under Charles fra Valois inntok byen etter anmodning fra pave Bonifacius og i allianse med de svarte guelferne. Dantes eksil, som skulle komme til å vare resten av hans liv, har satt sine spor i Komedien på flere måter. Verket inneholder bl.a. profetier om eksilet, fordømmelser av hans motstandere og eksempler på hans politiske syn. Hva det siste angår, tar poeten til orde for en deling av verdslig og kirkelig makt mellom den tysk-romerske keiser og paven, begrunnet med gudegitte føringer.

Dante kalte diktet Komedien. «Guddommelig» ble lagt til av andre lenge etter hans død. Noen kommentatorer mener epitetets opphavsmann kan være Boccaccio, som var en tidlig kommentator av Komedien. I Dantes klassiske verden vil et epos som begynner trist, men ender godt, være en komedie. Han ønsket kanskje også å kontrastere tittelen mot Æneiden, kjent som en tragedie. Dante var en av de første i middelalderen som diktet på «vulgærspråk» (dvs. dagligtale), sin egen toskanske dialekt heller enn latin. Verket fikk enorm innflytelse på det skriftspråket vi kjenner som dagens italiensk.

Kommentatorer og tolkningstradisjoner

Få år etter Dantes død var verket hans allerede grundig kommentert. På slutten av 1300-tallet var det gjengs å holde offentlige opplesninger med kommentarer til Komedien. Det gjorde blant andre Boccaccio. Senere sørget blant andre Petrarca for at interessen avtok; men i 1481 utførte Botticelli praktfulle illustrasjoner til verket. Ikke minst lot Michelangelo seg inspirere da han arbeidet med det sixtinske kapell. Men etter middelalderen var den litterære interessen lenge så lav at dronning Kristina klaget over at Dante hverken ble lest eller forstått i sitt hjemland. Voltaire sa rett ut: «Dante er en dåre, og hans verk et monstrum.» Men i 1730 skrev Giambattista Vico Oppdagelse av den sanne Dante, en parallell til hans verk om «den sanne Homer». Fra da av ble Homer, Dante og Shakespeare regnet som litteraturens «tre store». Balzac dristet seg til å kalle romanserien sin Den menneskelige komedie. Den guddommelige komedie har pr i dag en omfattende tolkningstradisjon uten sidestykke blant sekulære verker i Vestens kanon. Dette enorme korpus domineres naturlig nok av kommentatorer fra det samme linguokulturelle området som dikteren selv.

De siste hundre år har imidlertid tyske og amerikanske kommentatorer kommet til å innføre en moderne tolkningstradisjon, som har sådd splid blant Danteforskere. Stridens eple er hvordan verkets bokstavelige og allegoriske plan skal forstås. Innen poesien er det bokstavelige planet fiksjon, men innen teologien representerer det en faktisk historisk hendelse. I Convivio beskriver Dante et sted en poetisk allegori som «sannhet gjemt bak en vakker løgn». Teologisk allegori forstås imidlertid som en metaallegori: Guds egen allegori skrevet i verdens bok i form av faktiske historiske hendelser.

Tyskeren Erich Auerbach (1892–1957) foreslo at Dante kan ha intendert en teologisk fremfor en poetisk allegorisk forståelse av Komedien. Amerikanske Charles S. Singleton (1909–1985) valgte den ekstreme konsekvensen av denne tanken og introduserte en strengt formalistisk tolkningsmodell, som i ettertid har fått stor innflytelse. Bevisbyrden støtter seg på Dantes Epistel til Cangrande, hvis ekthet er omdiskutert. Forfatteren av dette brevet gjør krav på en utvidet allegorisk tolking i form av tradisjonell bibelsk hermeneutikk: Det historiske, moralske, litterære og anagogiske nivå. For Singleton syntes Dantes realisme å imitiere, kanskje til og med rivalisere, «God's own way of writing». Dette standpunktet innebærer dermed at å si at Dantes fiksjon er en teologisk allegori, er å si at det ikke er fiksjon, men fakta. Singletons svar på dette paradokset er at Dante bare later som om han beskriver historiske hendelser: «[the] fiction is that the fiction is not a fiction».

T. S. Eliot

T. S. Eliots essay Dante (1929) regnes av mange som et mesterverk og er trykket flere ganger i samleutgaver av hans essays. Essayet består av tre deler: I. The Inferno, II. Purgatorio and the Paradiso og III. The Vita Nuova.

Eliot argumenterer først for universaliteten bak Dantes poetiske språk. Han mener Dantes poesi setter standard for all poesi på alle språk og eksemplifiserer dette gjennom Dantes billedbruk. «Det er tryggere å følge Dante», sier han, «enn vår egen Shakespeare». Videre legger Eliot vekt på de poetiske fordelene med Dantes allegoriske metode: Den forenkler språkbruken og gjør bildene klare og presise. Dante bruker også sammenlikninger fremfor metaforer, da det sistnevnte fungerer dårlig sammen med en allegori. Eliots tredje poeng dreier seg om Komedien som et følelsesmessig spektrum, som strekker seg fra dypet og opp til høydene av mulige menneskelige følelser. Skjærsild og paradiset må sees som forlengelser av det alminnelige menneskelige registeret. Mange av bildene Dante bruker i disse delene av Komedien bør derfor leses som forsøk på å beskrive disse overnaturlige følelsesmessige opplevelsene. Dette mener Eliot står i kontrast til Shakespeares verker, som gir oss bredden av det menneskelige:

«And gradually we come to admit that Shakespeare understands a greater extent and variety of human life than Dante; but that Dante understands deeper degrees of degradation and higher degrees of exaltation. And a further wisdom is reached when we see clearly that this indicates the equality of the two men.»

«And take the Commedy as a whole, you can compare it to nothing but the entire dramatic work of Shakespeare. The comparison of the Vita Nuova with the Sonnets is another, and interesting, occupation. Dante and Shakespeare divide the modern world between them; there is no third.»

I den tredje delen drøfter Eliot forholdet mellom det allegorisk og biografiske i Vita Nuova. Han argumenterer for at Vita Nuova bør forstås gjennom Den guddommelige komedie.

Olof Lagercrantz

Från helvete till paradiset. En bok om Dante och hans komedi. av Olof Lagercrantz utkom i 1964, og på norsk 1965 på Gyldendal oversatt av Nils Lie. Lagercrantz ble tildelt Nordisk råds litteraturpris for verket i 1965.

Boken er en samling essays, som tar for seg noen hovedtema innenfor hver av Komediens tre deler. Den kan sees som en litterær analyse med ærlige personlige under- og overtoner. Forfatteren avslører allerede innledningsvis sitt sekulære, ateistiske utgangspunkt og begrunner hvorfor han mener tro er irrelevant for utbyttet av å lese Komedien. Han er inspirert av Singleton hva gjelder den allegoriske forståelsen av Dantes verk (se over). Lagercrantz er bevandret i Komediens kommentarlitteratur, men gjennom sitt personlige forhold til verket bruker han andre kommentatorer først og fremst til å belyse egne meninger om verket. Stilen er essayistisk, og språket er lettfattelig og billedlig, til tider poetisk. Boken er grundig gjennomarbeidet, og Lagercrantz legger aldri skjul på sine kilder.

Trond Berg Eriksen

Reisen gjennom helvete. Dantes Inferno. av Trond Berg Eriksen ble utgitt på Universitetsforlaget i 1993. Berg Eriksen er professor i idéhistorie ved Universitetet i Oslo og er en av Norges mest publiserte idéhistorikere. Boken ble belønnet med Brageprisen som beste fagbok i 1993.

Boken består av tre deler: Et innledende essay omkring den historiske, kunsthistoriske og ideologiske bakgrunnen. Deretter en lengre hoveddel, der Berg Eriksen sang for sang kommenterer Komediens første bok. Til slutt kommer en epilog, som er et lite, personlig essay om Dante og hans illuminatører, sett i sammenheng med forholdet mellom billedkunst og dikterkunst i middelalderen.

Berg Eriksen gjennomfører en idéhistorisk innfallsvinkel, og han trekker stadig linjer som belyser nye idéhistoriske sammenhenger. Gjennom et forsøk på å forstå Dante ut fra hans egne premisser, fremhever imidlertid Berg Eriksen Komediens politiske og kunstneriske budskap på bekostning av den forkynnende, oppdragende og ortodokse Dante: «Hensikten med Komedien som helhet har selvsagt vært noe langt mer enn å underholde. Dante har et politisk budskap om hvor nødvendig det er å støtte Keiserens makt for å gjenopprette Romerriket, dvs. fremkalle Augustus-tiden på ny, slik at Kristus nok en gang kan komme til verden, og han har et budskap om diktningens visdom og oppgaver. Dante er lidenskapelig, alvorlig og oppriktig nok når han fremmer sine politiske og praktiske hjertesaker, men han utnytter de mer perifere delene av den kristne billed- og begrepstradisjonen som rene midler i sin apoteose av Keiseren og kunsten.» Når det gjelder rene litterære kommentarer, er også Berg Eriksen mer tilbakeholdende. Det kommer imidlertid frem at han tar parti med Singleton hva angår den allegoriske forståelsen av Komedien (se over). I bokens epilog beskriver han hvordan Dante brukte den kristne ideologiske arven til å skape kunst i sitt «eget autonome tekstunivers». Han resonnerer videre «[…]at poesia som virksomhet og poeta som skikkelse fra først av bare fantes i ett eksemplar – nemlig Dante Alighieri fra Firenze.»

Boken er kritisert for å ha et snevert perspektiv og for at den hovedsakelig bare behandler Komediens første del, Inferno.

Oversettelser

Den guddommelige komedie ble først oversatt til norsk av Kristen Gundelach, riktignok bare et utvalg sanger. Henrik Rytter begynte en gjendiktning til nynorsk, som ble videreført av Sigmund Skard, og dette var lenge den rådende norske utgave av Komedien, selv om også den bare omfattet deler av verket. Rytter og Skard beflittet seg på å beholde enderimene gjennom hele teksten, og måtte av den grunn foreta en del diskutable valg. I 2017 og 2018 kom det to bokmålsoversettelser av den første delen i Komedien, Inferno: den første oversatt og kommentert av Erik Ringen, den annen oversatt av Asbjørn Bjornes med forord av Henrik Syse. Ringen er i gang med å oversette hele Komedien, og den andre delen, Purgatorio, er ventet i 2023.

Magnus Ulleland, som var professor i italiensk, utga sin oversettelse på nynorsk fra 1993–1996, og denne er komplett. Ulleland har oppgitt enderimene, men beholdt versefoten/rytmen.

I 2021 utgav Kristin Flood en forkortet og forenklet gjendiktning av inferno på 576 vers kalt Dantes Inferno for de late, grådige og syndige

På dansk finnes det flere oversettelser. Den første var ved Chr. K. F. Molbech og kom i 1851–1863. Denne utgaven fikk stor betydning for norske forfattere som Henrik Ibsen og Jonas Lie.^{[trenger referanse]} Den nyeste danske oversettelsen ved Ole Meyer (5. reviderte utgave 2018) er holdt i nåtidsspråk, og er som Ullelands og Ringens uten enderim men med ivaretagelse av verserytmen.

Se også

The Divine Comedy Symphony - musikkverk av Robert W. Smith og den første komplette symfoni for janitsjarkorps.

Litteratur

• T. S. Eliot: «Dante» i Selected Essays 1917 – 1932. Harcourt, Brace and Company. New York, 1932, first edition.
• Trond Berg Eriksen: Reisen gjennom helvete : Dantes inferno. Universitetsforlaget, 2000. ISBN 82-15-00066-5 (1. utg 1993)
• Joseph Gallagher: A Modern Reader's Guide to Dante's the Divine Comedy. Liguori/Triumph, 1999. ISBN 0-7648-0494-4
• Rachel Jacoff et al: The Cambridge Companion to Dante. Cambridge University Press, Eighth printing 2003. ISBN 0-521-42742-8 (1. utg 1993)
• Karl Ove Knausgård: «På bunnen av universet : om Dantes Divina commedia» I: Vagant, nr 4, 1999
• Olof Lagercrantz: Fra Helvetet til Paradiset : En bok om Dante og hans komedie. Oversatt fra Svensk av Nils Lie. Gyldendal Norsk Forlag ASA, 2. utgave 1999. ISBN 82-05-25746-9 (1. utg på originalspråket 1964)
• Bjørn Johann Rief: Målet og kraften i Den guddommelige komedie: en studie i kjærligheten som endelig mål og beveger i Dante Alighieris hovedverk, Hovedoppgave i italiensk, Universitetet i Oslo, 1992

Eksterne lenker

• Società Dantesca Italiana Gode sider fra Società Dantesca Italiana i Firenze. Inkluderer bl a flere oversettelser av Komedien.
• Danteworlds Gode kommentarsider fra The University of Texas at Austin
• Fra Novel Analysis
• Online oversettelse av James Finn Cotter Arkivert 14. april 2018 hos Wayback Machine.
• The Princeton Dante Project Arkivert 3. juni 2009 hos Wayback Machine.
• Eliots Danteessay fra The Sacred Wood
• Kort om Dante på nrk.no
• Jon Rognliens essay «Når giganter braker sammen», Samtiden 1994