Giambattista Vico

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Giambattista Vico
Rome (29280968).jpg

Giovanni BattistaGiambattista») Vico (født 23. juni 1668 i Napoli, død 23. januar 1744 i Napoli) var en italiensk filosof. Hans hovedverk Den nye vitenskapen kom på norsk i 1996.

Vico regnes som en av grunnleggerne av moderne samfunnsvitenskap. Han mente at menneskene bare kan erkjenne fullt ut det de selv har skapt. Den delen av virkeligheten som er skapt av oss (samfunnet og dets historie) er sikker kunnskap, mens naturen, som ikke er skapt av oss, er mer usikker.


Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Giambattiste Vico far var en neapolitansk bokhandler og moren var datter av en hjulmaker. Etter å ha måttet avslutte flere påbegynte skoleløp og dertil vært avvisende til jesuittenes skolastikk, fikk han sin utdannelse i hjemmet. Han ble rammet av tyfus i 1686.

Undervisning[rediger | rediger kilde]

Etter å ha frisknet til tok han tjeneste som lærer i Vatolla, sør for Salerno, og der ble han i ni år.

Giambattista Vico

I 1699 giftet han seg med barndomsvennen Teresa Destito, og samme år fikk han et professorat i retorikk ved universitetet i Napoli. I hele sin karriere forsøkte han å få en stilling i rettslære, som var høyere aktet, men uten å lykkes. Han ble imidlertid i 1734 utnevnt til kongelig historiograf hos kong Karl III av Napoli, noe som innbragte ham en vesentlig høyere lønn enn professoratet.

Han gikk imidslertid senere tilbake til sin stilling ved universitetet, men dårlig helse førte til at han trakk seg tilbake i 1741, og ble etterfulft i professoratet av sin sønn Gennaro.

Han døde i sitt hjem i Napoli i 1744.

Retorikk og humanisme[rediger | rediger kilde]

Vicos retoriske teorier er en kombinasjon av hans humanisme og pedagogiske intensjoner. I egenskap av kongelig professor i latin hadde han som oppgave å utdanne traktens begavelser og fremtidige ledere i retorikk og forberede dem for studier i rettsvitenskapenen.

Han argumenterer i sin tale De Studiorum Ratione i 1708 for at samtlige som tenker seg et offentlig liv burde lære seg å argumentere såvel for sitt eget som for sin motparts standpunkt, dette for å lære seg å kunne utskille de mest holdbare standpunktene og forutsi hvordan motstandere skulle kunna angripe dem. Vicos retorikk har fundament i klassiske kilder og Aristoteles' syn på deres funksjon av argumentering. Hans tilbakekobling til de klassiske kilder plasserer ham i den humanistiske tradisjon, oh likeså det faktum at han går inn for det sivile liv og profesjonalisme.

Hans influenser var fremfor alt Lorenzo Valla, Platon, Francis Bacon og Hugo Grotius.

Verum factum - Descarteskritikk[rediger | rediger kilde]

Han skriver selv i sine memoarer at han flyttet tilbake til Napoli for å fordype seg i Descartes' naturlære. Descartes var en filosof som var på mote den gang. Hans betydning lå hovedsakelig i vekten på vitenskaplig verifikasjon; et grunnleggende begrep i retorikken. I De Italorum Sapientia hevear Vico i motsetning til Descartes at sannhet forstås ved en konstruksjon, forestillingen eller oppfinning, og ikke ved observasjon.

I stedet for å se fornuften som en kjede av verifiserte aksiomer, mener Vico at kunnskap bare kan nås om slikt som man kan skape, slikt som blir til ved ens egne gjerninger. Naturen kan vi ikke forstå - det er bare Gud som kan det, for Gud har skapt den. Det mennesket derimot kan nå kunnskap om, er slikt som det selv har skapt; sin historie, matematikk og så videre. Detta har er blitt kalt verum factum-prinsippet.

Scienza Nuova: Ricorsoteorien[rediger | rediger kilde]

La scienza nuova

Giambattista Vico begynte å skrive på Scienza Nuova (egentlig Principi di una scienza nuova d'intorno alla comune natura delle nazioni) på oppdrag av kardinal Corsini, den senere pave Klemens XII, men han dro senere tilbake sin finansielle støtte. Den første utgaven ble publisert i 1725, en andre omarbeidet utgave i 1730, og en tredje i 1744; ingen av dem fikk noen større oppmerksomhet i Vicos levetid.

I Scienza Nuova tillemper Vico verum factum-prinsippet i en teori om historien. Naturen kan ikke mennesket få kunnskap om; man kan ikke forestille seg hvordan de er å være noe annet enn et menneske, men derimot kan mennesket ha kunnskap om historien som er det egen skapelse. Han mener at sivilisasjoner inntrer syklisk i tre faser. Hver fase karakteriseres av distinkte politiske og sosiale særtrekk, og symboliseres av litterære troper og symboler.

  • Giganti - den primitive eller gudommelige fase, lignes ved metaforen for at den likestller de gudommelige og naturlige fenomener; en fase med en poetisk karakter og fantasi, med et metafysisk syn på verden. I den førsta fasen skapes lover for de enkelte. Denne fase hadde opptrådt i det antikke Grekenland, Roma, og Europa.
  • Den heroiske fase, lignes ved metonymien og synekdoken for overgangen til føydale og monarkistiske institusjoner, innrammet av idealiserende symboler. Denne fase kjennetegnes av klasseforskjeller.
  • Den menneskelige fase, lignes ved ironien og kjennetegnes av populisme og demokrati, og allmenne lover. I denne fasen er rasjonalismen utpreget, noe som fører til barbarie della reflessione, barbari av refleksjon, og sivilisasjonen går stadig mer over i den poetiska era.

Dette var ikke ment som en estetisk betraktning av historien, men som en epistemologisk. De første mennesker kunne ikke ta til seg rasjonalisme, men tenkte i poetiske baner, og utviklet sensus communis, en kollektiv bevissthet. Selve syklusen kalte Vico storia ideale eternal, den evige idealhistorien.

Denne teorien var den første europeiske teori om samfunnets utvikling, og Vico blir derigjennom en viktig inspirasjonskilde til Auguste Comte og sosiologins fødsel.

Innflytelse[rediger | rediger kilde]

Selv om Giambattista Vicos verk ikke fikk noe større gjennomslag i hans egen levetid, har hans verk påvirket en stor mengde tenkere i i forskjellige leirer og tidsperioder, som Samuel Taylor Coleridge, Johann Wolfgang von Goethe, Karl Marx, James Joyce, Benedetto Croce, Bertrand Russell, Edward Said, Oswald Spengler, Charles de Secondat de Montesquieu, Jean-Jacques Rousseau, og Robert Anton Wilson.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Gianturco, Elio, trans. De Nostri Temporis Studiorum Ratione (On the Study Methods of our Times). 1709. Ithaca: Cornell UP, 1990.
  • Goetsch, James. Vico’s Axioms: The Geometry of the Human World.. New Haven: Yale UP, 1995.
  • Hobbs, Catherine. Rhetoric on the Margins of Modernity: Vico, Condillac, Monboddo. Carbondale: Southern Illinois UP, 2002.
  • Institute for Vico studies
  • Libris
  • Mooney, Michael. Vico in the Tradition of Rhetoric. New Jersey: Princeton UP, 1985.
  • Pompa, Leon. Vico: A Study of the New Science. Cambridge: Cambridge UP, 1990.
  • Russell, Bertrand, Västerlandets visdom, övers. Anders Byttner (1959; orig. The Wisdom of the West)
  • Stanford Encyclopedia of Philosophy
  • "Portale Vico" (på italiensk)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

(en) Kategori:Giambattista Vico – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons