Nikolaj Baratov

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Nikolaj Baratov
Nikolai Nikolaevich Baratov. Die Kaukasusfront. Grosser Bilderatlas des Weltkrieges, Bruckmann.jpg
Født1. februar 1865
Vladikavkaz
Død22. mars 1932 (67 år)
Paris
Gravlagt Sainte-Geneviève-des-Bois-kirkegården
Beskjeftigelse Militær
Nasjonalitet Det russiske keiserdømmet
Utmerkelser
12 oppføringer
Kommandør av Æreslegionen, 2. klasse av Sankta Annas orden, 3. klasse av Sankta Annas orden, 1. klasse av Sankt Stanislaus-ordenen, 2. klasse av Sankt Stanislaus-ordenen, 4. klasse av Sankt Vladimirs orden, 3. klasse av Sankt Stanislaus-ordenen, 3. klasse av Sankt Vladimirs orden, gullsverd for tapperhet, 4. klasse av Sankt Georgsordenen, Grand Officer of the Order of the Lion and the Sun, Order of noble Bukhara

Nikolaj Nikolajevitsj Baratov (russisk: Николай Николаевич Баратов; født 1. februar 1865 i Vladikavkaz i Russland, død 22. mars 1932 i Paris) var en russisk general.

Bakgrunn og virke[rediger | rediger kilde]

Baratov var etnisk georgier; hans etternavn var egentlig Baratashvili. Han var også en ataman for terekkosakkene.

Baratov ble offiser i 1882, oberst i 1900 og generalløytnant i 1912. Under første verdenskrig var han øverstkommanderende for de russiske styrkene i Persia og deres inntog i 1915. Baratov forsøkte der å oppnå kontakt med de britiske styrkene i Mesopotamia. Han ble imidlertid beseiret av tyrkerne i slaget ved Chanykin og kunne først i 1917 forene seg med britene under general Frederick Stanley Maude.

Etter oktoberrevolusjonen i 1917 oppløste Baratov sitt korps og levde i eksil i Britisk India i fem måneder. Under den russiske borgerkrig sluttet han seg til den hvite bevegelse. I juni 1919 sendte general Denikin (leder av den anti-sovjetiske frivilligehær og Sør-Russlands væpnede styrker) Baratov for å nå bilagt de ugreie forbindelser med den demokratiske republikk Georgia, med løfte om at Georgias nordgrenser skulle sikres som takk for de hvite styrkers fri gjennommarsj gjennom Georgia.

Den 13. september 1919 ble Baratov alvorlig såret i et terroristangrep i Tbilisi, med den følge at han måtte amputere et ben. Fra mars til april 1920 var Baratov utenriksminister for den sør-russiske regjering.

Etter den hvite bevegelses endelige nederlag i november 1920 levde han i eksil i Frankrike der han ledet en rekke russiske emigrantorganisasjoner.