Dverggås

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Dverggås
Foto: Hans Norelius, 2017
Vitenskapelig(e)
navn
:
Anser erythropus
(Linnaeus, 1758)
Anas erythropus
Norsk(e) navn: dverggås[1][2][3]
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyr
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Fugler
Orden: Andefugler
Familie: Andefamilien
Slekt: Anser
IUCNs rødliste:
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftigVU - Sårbar

VU — Sårbar[4]

Norsk rødliste for arter:
Regionalt utryddetRegionalt utryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftigStatus iucn3.1 reg-CR-no.svg

CR — Kritisk truet
Artsdatabanken (2021)[5]

Habitat: terrestrisk, hekker i Palearktis
Utbredelse: Palearktis
Utbredelseskart for dverggås

██ Hekkeområder

██ Overvintring

██ Trekk

██ Usikre streif

██ Trolig utryddet

Dverggås (Anser erythropus) er en monotypisk art i andefamilien (Anatidae) og inngår der i undergruppen svaner og gjess (Anserinae). Gjess (Anserini) danner imidlertid sitt eget tribus i denne gruppen, og der inngår dverggåsa i gruppen Anser. Dverggåsa er den minste av grågjessene og hekker i Palearktis. Før andre verdenskrig var arten tallrik i hekkeområdene på Nordkalotten, men nå er den regionalt utryddet de fleste steder i Fennoskandia.

Dverggåsa ble ved kgl.res. av 20. mai 2011 en prioritert art i Norge, med hjemmel i naturmangfoldloven.[6] Her hekker det nå kun et svært begrenset antall fugler i deler av Finnmark. Norsk rødliste for arter 2021 klassifiserer arten som kritisk truet av utryddelse i Norge.[7] Internasjonalt regner IUCN imidlertid arten som sårbar,[4] men BirdLife International betegner den som «SPEC 1» i Europa, noe som indikerer en europeisk art med globale bevaringsbekymringer.

Biologi[rediger | rediger kilde]

Dverggåsa har et relativt kort, men skarpt rosa nebb med en benfarget nebbnegl ytterst. Det hvite panneblisset starter langs roten av overnebbet og smalner oppover mot issen. De mørke øynene innrammes av en signalgul øyering av naken hud. Hodefjæra er ellers mørk, men blir lysere nedover halsen.

Dverggås blir cirka 53–66 cm lang og veier typisk 1,95–2,3 kilogram.[8] Gassen varierer mer enn gåsa i størrelse og veier typisk 1,95–2,3 kg, mens gåsa ikke varierer like mye og typisk veier 2,1–2,15 kg. Vingespennet utgjør cirka 115–135 cm.[8]

Dverggås har varierende grå og gråbrun fjærdrakt med kritthvit undergump. Hodet og øvre del av halsen har mørkegrå fjær, med et svakt innslag av rødbrunt, og fjærene blir gradvis lysere nedover halsen. Arten har et relativt kort, men skarpt rosa nebb med en benfarget nebbnegl ytterst. Pusteåpningene sitter på sidene av overnebbet, halvveis mellom nebbroten og nebbneglen, og er avlange i formen. Over nebbet har arten et karakteristisk hvitt pannebliss som starter ved roten av overnebbet og smalner oppover til issen. Hannens bliss når lenger opp på issen enn hunnens. Øynene er mørke og har en tynn, men tydelig signalgul øyering av bar hud. De nedre ekstremitetene er oransjefarget og føttene har svømmehud mellom tærne og små hvite klør ytterst.[8]

Lite skiller kjønnene. Hunnen blir i snitt noe mindre. Hannens hvite pannebliss er noe større og rekker typisk litt lenger opp på issen enn hos hunnene. De sorte bukflekkene danner et unikt individuelt mønster som kan skille individene fra hverandre, men flekkene er gjerne litt mindre framtredende hos hunner enn hos hanner.[8] Ungfuglene mangler det hvite panneblisset, som først utvikler seg den første vinteren, men som fortsatt kan være ukomplett i det andre leveåret.[8]

Dverggås og tundragås (A. albifrons) er trolig søsterarter. De to artene er også svært like, men dverggås er mindre og rundere enn tundragåsa, og den har et kortere og spinklere nebb som er tydelig mer rosa i fargen. Tundragåsa mangler også den distinkte signalgule øyeringen og panneblisset når ikke like høyt opp på issen som hos dverggåsa.[5] Det er kjent at de to artene har hybridisert i fangenskap.[9]

Inndeling[rediger | rediger kilde]

Inndelingen følger Birds of the World.[10] Norske navn på arter følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017, 2020).[1][2][3] Eventuelle benevnelser i parentes er kun midlertidige beskrivelser, i påvente av et offisielt navn.

Treliste

Habitat[rediger | rediger kilde]

Arten foretrekker en variasjon av arktiske åpne habitater, spesielt krattkledde og lett skogkledde tundraer nær taigasonen; også innsjøer og fjellskråninger. I Norge hekker arten i lav- og mellomalpine områder med viervegetasjon og tilgang på ferskvann. Dverggåsa hekker på opptil 700 moh i Skandinavia, og populasjonene kan bevege seg helt opp i høylandsområdene for å myte, mens sibirske hekkefugler i større grad utnytter Carex-dominerte enger som grenser til store våtmarker i denne perioden. Arten overvintrer for det meste på tørr mark, som saltstepper og saltmyrer, og i andre halvtørre biotoper med kort gress og jordbruksland.[8]

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Dverggjess avbildet ved Sättunaviken i Svartåmynningen naturreservat i Östergötland i Sverige under vårtrekket nordover. Disse fuglene nedstammer nok fra det svensk/finske rewildingprosjektet, som opprinnelig ble introdusert i 1981. Da ble hvitkinngås brukt som fosterforeldre, noe som har ført til at fuglene ikke følger artens normale trekkmønster, men i stedet overvintrer i Nederland sammen med hvitkinngjessene.

Tidligere hekket arten tallrikt fra det nordlige Fennoskandia og østover til det nordøstre Sibir, men populasjonen på Nordkalotten har hatt en dramatisk nedgang siden andre verdenskrig.

Hekkeområdene til dverggåsa i dag kan deles inn i seks mer eller mindre distinkte geografiske hekkepopulasjoner.
Treliste

BirdLife International regner den globale populasjonen av dverggås som sårbar,[4] og populasjonsutviklingen har en klar negativ trend.[4] De seneste estimatene regner med en global populasjon på omkring 24 000–40 000 individer,[4] mot 25 000–30 000 individer i 1999 og 22 000–27 000 individer i 2006.[4] Dette inkluderer en populasjon rundt 10 000–21 000 individer på høstparten i det vestlige Palearktis og 14 000–19 000 individer i den østlige utbredelsen.[4]

Utenfor Fennoskandia er størrelsen på bestandene i andre hekkeområder utilstrekkelig kjent. Selv om den alvorlige nedgangen i Fennoskandia har vært kjent en stund, er det først nylig at det har vært tilgjengelig informasjon fra bestandene i de viktigste hekkeområdene i Russland. Det finnes imidlertid fortsatt flere ukjente hekkeområder i Nord-Russland, samt områder som ikke har blitt undersøkt grundig nok i nyere tid, blant annet på Gydanhalvøya, Tajmyrhalvøya, i store deler av Jakutia og Tsjukotka.

Fennoskandia[rediger | rediger kilde]

For Norges del har nedgangen i bestanden vært dramatisk, fra en hekkebestand på anslagsvis 10 000 individer rundt midten av 1900-tallet, til færre enn 30 individer i perioden 2007–2010.[5] I senere år er det observert 35–50 hekkepar på rasteområdene ved Valdak­myra i Stabbursnes naturreservat ved Porsangerfjorden i Finnmark, i tillegg til et fåtall ikke-hekkende voksne og ettåringer.[5] Ifølge handlingsplan for dverggås fra 2011 og Direktoratet for naturforvaltning (DN) er det et mål på sikt at bestanden med dverggås i Fennoskandia skal nå opp i minst 1 000 individer.[12]

Populasjonen som hekker i Fennoskandia ser ut til å overvintre ved den cirka 50 km² store, men svært grunne Kerkinisjøen (Kerkinitis), som til tross for at den er kunstig oppdemmet og får tilsig fra elva Struma har fått status som nasjonalpark. Innsjøen, som har vist seg å være et eldorado for trekkfugler, ligger i Nord-Hellas, nær grensen mot Nord-Makedonia og Bulgaria. I tillegg er Evros-deltaet et svært viktig overvintringsområde for dverggås og mange andre fuglearter. Elva Maritsa/Evros er grenseelv mellom Tyrkia og Hellas, og Evros-deltaet er en nasjonalpark med ramsarstatus og regnes som et av Europas viktigste våtmarksområder. Norge bidrar til sikring av våtmark i Hellas, i det EU vedtok å bruke vel 25 millioner kroner høsten 2020, derav 7 millioner fra Norge, til kjøp av viktige vinterområder i Evros-deltaet for å styrke beskyttelsen av den ville norske bestanden av dverggås.[13]

BirdLife Norge, som har fulgt dverggåsa siden midt på 1980-tallet, har siden 1990 overvåket antall gjess i våtmarksområdet Valdakmyra i Porsanger, Finnmark, der dverggjessene raster vår og høst på vei til og fra hekkeplassene.[14] Siden 1995 har organisasjonen arbeidet med kartlegging av dverggåsas trekkruter og vinterområder via satellitt-radiotelemetri.[15] I 2018 tok BirdLife Norge i bruk GPS for å spore trekket. En utvalgt hann, kalt «Blå», ble utrustet med en halsring med GPS føre høsttrekket. Han dro fra samlingsområdene ved Porsangerfjorden sent om kvelden den 17. september og var på plass ved vinterområdene nord i Hellas før plottene kom kl. 6 om morgenen den 21. september.[14] En distanse på 3 455 km var altså unnagjort på mindre enn tre og et halvt døgn.[14]

Årsakene til den negative utviklingen antas å være økt jaktpress under trekket og på overvintringsplassene og habitatforringelser i hekkeområdene, hovedsakelig som følge av kultivering av landområder til nye jordbruksarealer. Arten er beskyttet i det meste av utbredelsen, unntatt i Aserbajdsjan og Kina. Krypskyting og illegal fangst av mytende fugl er et betydelig problem mange steder, spesielt i overvintringskvarterene, men også på hekkeplassene.[4] I det vestre Palearktis har det blitt kalkulert at minst 20–30 % av populasjonen felles av fuglejegere årlig, som oftest utilsiktet når det jaktes på andre arter. Forstyrrelser på reirplassene og predasjon fra rødrev (Vulpes vulpes) er to andre medvirkende årsaker til nedgangen i bestandstallene.[8] Populasjonsnedgangen har blitt ledsaget av fragmentering av hekkeområdet, som fortsetter å påvirke alle populasjonene. Modellering indikerer at hele 28 % av habitatet for denne arten kan gå tapt innen 2070.[4]

I Sverige regner man arten som utryddet i sin naturlige form fra 1990, men Sverige og Finland har siden 1981 hatt et rewildingprosjekt for arten gående,[8] der hvitkinngås (Branta leucopsis) benyttes som fosterforeldre.[16][8] Når avkommet preges av hvitkinngjess lærer dverggjessene også ei annen trekkrute, og fuglene har dermed fått et nytt overvintringsområde i Nederland. Prosjektet var omstridt fra starten av, da det ble oppdaget at avlsfuglene var hybrider mellom tundragås og grågås (A. anser). Dette ble stoppet mens nye avlsdyr av arten dverggås ble hentet inn fra Sibir. De første fuglene ble sluppet fri i Nord-Sverige, der de første introduserte fuglene hekket i 1987. I Finland hekket de første introduserte fuglene i 1989.[8]

Etter bruk av hvitkinngjess som fosterforeldre i bevaringsprogrammet for den truede dverggåsa i Sverige i perioden 1981–1999, etablerte det seg blandede hekkepar av de to artene i naturen. Det var klare indikasjoner på at dette var relatert til felles mytevaner for de to artene rundt Bottenhavet på slutten av 1990-tallet. Fra og med 2003 produserte fem blandede par minst 49 frittflygende hybridavkom frem til 2013, da siste avl ble bekreftet. Rapporterte antall hybrider økte ikke parallelt med produksjonen av unge hybrider over tid. Etter 2013 begynte antallet hybrider å gå ned i Sverige og Nederland. Lavere antall hybrider enn forventet kan delvis forklares med forvaltningstiltak, men det kan også være assosiert med lav overlevelse på grunn av genetisk utavl. Blandede par og deres avkom adopterte helt og fullt trekkvanene til hvitkinngjessene, og de overlapper veldig lite i områder som ble brukt av dverggjess. Forskerne fant imidlertid ingen bevis for at hybridene noen gang utgjorde en alvorlig trussel mot dverggåsas naturlige hekking i Fennoskandia.[17]

Atferd[rediger | rediger kilde]

Dverggjess

Trekkatferd[rediger | rediger kilde]

Dverggås er en langdistansetrekkfugl, som i hovedsak overvintrer i Øst- og Sørøst-Europa, særlig på kystslettene ved Kaspihavet og Svartehavet, og på Yangtzesletten i Øst-Kina, spesielt ved Poyang Hu, selv om distribusjonen tidligere omhandlet det meste av provinsene Hunan, Hubei, Anhui og Jiangsu, samt i et begrenset antall i Korea og Japan og svært sjelden også på Taiwan og i Mongolia. Den østlige populasjonen er imidlertid svært lite studert. De vestlige trekkrutene har også vært lite kjent. De reintroduserte tilfellene i Finland og Sverige overvintrer i Nederland. Noen har også blitt observert i England. Ellers overvintrer det fugler i Ungarn, Tyskland, Slovakia, Romania, Bosnia og Herzegovina, Albania og Bulgaria. Viktige oppstallingsområder er dessuten identifisert i Nord-Kazakhstan, Estland, Litauen og Polen.[8]

Hekkeatferd[rediger | rediger kilde]

Anser erythropus

Dverggåsa hekker i usammenhengende smale bånd gjennom Palearktis, fra Norge og østover til Nordøst-Sibir. Dette kan deles inn i seks mer eller mindre distinkte geografiske hekkepopulasjoner. De vestlige populasjonene overvintrer fra Sentral- og Sørøst-Europa til Iran (spesielt på slettelandet rundt Kaspihavet og Svartehavet). De østlige populasjonene overvintrer i Kina, Korea (Nord- og Sør-) og Japan.[8]

Hekkeperioden starter i maijuni, av og til også så sent som litt ut i juli, og fuglene forlater ikke hekkeplassene igjen før mellom midt i august og midt i september. Båndene mellom ville fugler er ikke så godt studert, men i fangenskap er arten monogam og danner livslange parforhold. Hekkingen innledes med et slags fluktspill, der fuglene stuper ned fra store høyder. De hekker parvis alene. Reiret legges til forsenkninger i dvergbuskhei, på et grunt dekke av gress, mose og dun, og ofte i umiddelbar nærhet til åpent vann eller vidstrakte myrer og typisk i snøfrie områder. Det hender fuglene bruker samme reirplass fra år til år.[8]

Hunnen legger normalt 4–6 (2–8) kremhvite egg som inkuberes av hunnen alene i cirka 25–28 dager (25 dager i fangenskap). Kyllingene klekkes dunkledde, med mørk brun oversiden og lysere gulaktig underside. De veier typisk 66,8 g og får flygedyktig fjærdrakt etter cirka 35–40 dager (46 dager i fangenskap). Ungen blir hos foreldrene gjennom den første vinteren, men de returnerer ikke til hekkeplassene sammen med foreldrene.[8]

Ernæringsatferd[rediger | rediger kilde]

Beitende overvintrende dverggås i Noord-Holland i Nederland.

Dverggåsa er i hovedsak vegetarisk, men svært få spesifikke data om matatferden er kjent. Fuglene eter imidlertid i hovedsakelig grønne deler av gress, planter og små busker. I Yangtzedalen (i det østsentrale Kina) blir ernæringsregimet og lokale bevegelser sterkt diktert av et høyt spesialiserte matbehov, og fuglene beiter ved ankomst i november på bestander med høy biomasse av fersk Eleocharis migoana på utsatte mudderflater langs nedre Caisang, der maten stort sett er oppspist i begynnelsen av desember, hvorpå fuglene trekker for å spise av gammel vokst med Carex heterolepis ved nærliggende innsjøer. I januar, når gressene Alopecurus aequalis og C. heterolepis begynner å vokse igjen, vender gjessene tilbake til nedre Caisang, i enda større antall, og samles der i slutten av februar, når E. migoana begynner å vokse. Fuglene beiter mest på land.[8]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
  2. ^ a b Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php
  3. ^ a b Syvertsen, P. O., Bergan, M., Hansen, O. B., Kvam, H., Ree, V. & Syvertsen, Ø. 2020. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider. URL: https://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/
  4. ^ a b c d e f g h i BirdLife International. 2018. Anser erythropus. The IUCN Red List of Threatened Species 2018: e.T22679886A132300164. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2018-2.RLTS.T22679886A132300164.en. Accessed on 18 October 2022.
  5. ^ a b c d Stokke BG, Dale S, Jacobsen K-O, Lislevand T, Solvang R og Strøm H (24.11.2021). Fugler: Vurdering av dverggås Anser erythropus for Norge. Rødlista for arter 2021. Artsdatabanken. https://www.artsdatabanken.no/lister/rodlisteforarter/2021/8698
  6. ^ Klima- og miljødepartementet (2011-05-20) Forskrift om dverggås (Anser erythropus) som prioritert art. FOR-2011-05-20-518. https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2011-05-20-518
  7. ^ «Artsdatabankens rødliste for arter». Artsdatabanken. 24. november 2021. Besøkt 28. februar 2022. 
  8. ^ a b c d e f g h i j k l m n o Carboneras, C. and G. M. Kirwan (2020). Lesser White-fronted Goose (Anser erythropus), version 1.0. In Birds of the World (J. del Hoyo, A. Elliott, J. Sargatal, D. A. Christie, and E. de Juana, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.lwfgoo.01
  9. ^ Ruokonen, M., Kvist, L., Tegelström, H. and Lumme, J. (2000). Goose hybrids, captive breeding and restocking of the Fennoscandian populations of the Lesser White-fronted Goose (Anser erythropus). Conserv. Genet. 1(3): 277–283. DOI: https://doi.org/10.1023/A:1011509922762
  10. ^ Winkler, D. W., S. M. Billerman, and I.J. Lovette (2020). Ducks, Geese, and Waterfowl (Anatidae), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.anatid1.01
  11. ^ Øien, I.J. & Aarvak, T. 2008. Lesser White-fronted Goose in Norway. Status of knowledge and proposal for National Action Plan. Norsk Ornitologisk Forening, Rapport 3-2008. 58 pp. ISBN 978-82-78-52091-8
  12. ^ The Norwegian Directorate for Nature Management (DN) (mai 2011). «Norwegian action plan for the Lesser White-fronted Goose Anser erythropus» (PDF). DN-report 4-2011 (4): 1–20. 
  13. ^ Øystein Størkersen (2021-08-18) Norge bidrar til sikring av våtmark i Hellas. BirdLife Norge. https://www.birdlife.no/internasjonalt/nyheter/?id=2837
  14. ^ a b c Tomas Aarvak & Ingar Jostein Øien (2018-10-01) Herr Blå skal avsløre uløste mysterier rundt dverggåsas trekk og overvintring. BirdLife Norge. https://www.birdlife.no/organisasjonen/nyheter/?id=2155
  15. ^ Dverggåsprosjektet. 1990. Norsk Ornitologisk Forening (NOF). Besøkt 2016-03-23
  16. ^ Åtgärdsprogram för fjällgås 2011-2015. 2011. Naturvårdsverket. ISBN 978-91-620-6434-1 Besøkt 2016-03-23
  17. ^ Liljebäck N, Koffijberg K, Kowallik C, Månsson J & Andersson Å. 2021. Use of foster parents in species conservation may cause conflicting objectives: hybridization between Lesser White-fronted Goose Anser erythropus and Barnacle Goose Branta leucopsis. Ornis Svecica 31: 125–138. https://doi.org/10.34080/os.v31.22430

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]